Dikter og diplomat. Foreldre: Sogneprest Peder Harboe Frimann (1713–59) og Sara Cold (1714–1800). Ugift. Bror av Claus Frimann (1746–1829); søstersønn av Johan Cold (1683–1762); fetter av Christopher Frimann (1742–91; se NBL1, bd. 4).

Peter Harboe Frimanns dikt står på overgangen mellom klassisisme og romantikk. Hans produksjon er sparsom, men de dikt han etterlot seg er av god kvalitet og har hatt innflytelse på utviklingen av romantikken på 1800-tallet.

Frimann vokste opp på Selje som den yngste av fire brødre; den eldste var dikteren Claus Frimann. Som barn streifet Peter rundt i omegnen og ble godt kjent med naturen og sagn og legender knyttet til hjemstedet. 1768 ble han sendt til katedralskolen i Bergen. Etter studenteksamen 1769 begynte han å studere jus ved universitetet i København. Han dyrket samtidig med flid sine estetiske, språklige og filosofiske interesser og kom aldri til å fullføre noen juridisk eksamen. 1772 ble han ansatt som volontør ved et av statens handelskontorer i København og to år senere som kopist i Finanskollegiet, hvor han ble fullmektig 1776. Det var i disse årene (1774–76) han hadde sin poetiske raptus.

Frimanns første dikt, St. Synneves Kloster paa Selløe (1774), var bygd på sagnstoff han kjente fra barndommen. Med dette vant han prisen i en diktkonkurranse i “den malende Poesie” i regi av det danske Selskabet til de skiønne og nyttige Videnskabers Forfremmelse (Det smagende Selskab). Diktet er en kombinasjon av barndomserindring, landskapsskildring og fremstilling av sagnet, som Frimann har gitt et nytt, erotisk innhold. Over det hele hviler en elegisk stemning som ikke var vanlig i dikt innenfor denne sjangeren. Både her og i det melankolske diktet Tanker ved en Flod innfører Frimann et følsomt jeg som speiler sitt sinn i naturen. I debutdiktet gjenkaller synet av sommerdagen minner fra barndommen: “Da var jeg lykkelig, da var min Morgenrøde, i varig Purpur klædt.” I Tanker ved en Flod er drømmen om den svunne tid et bærende motiv: “Hvo siger mig, hvor jeg skal finde Min Ungdoms blomsterstrødte Vey?”

I Norske Selskabs første litterære utgivelse, Poetiske Samlinger (1775), var Frimann, som var medlem av selskapet, representert med ikke mindre enn tre av til sammen 8 tekster. Foruten Tanker ved en Flod dreier det seg om romansen Axel Thordsen og skiøn Waldborg, bygd over en kjent folkevise, og Ode til Søvnen. I begge disse kommer det til uttrykk en innfølende erotisk stemning, som peker fremover mot lyrikken i det neste århundre: “Aander sagte, Vestenvinde, Milde Luft, udgyd din lunkne Strøm! Søde Søvn, omfavn Selinde ...” (Ode til Søvnen).

Frimanns siste dikt, Horneelen, et Bierg nordenfields i Norge, ble i romantikken ansett som “det bedste Arbeide i denne Digtart, som vort Sprogs Literatur i det 18de Aarhundrede har at opvise” (Welhaven). Her gir han uttrykk for den skrekk som fyller ham ved synet av det mektige fjell: “Uhyre Bierg! uryggelig du stod, Du trodsede med Himlens tændte Vaaben, Mens skielvende jeg saae Afgrunde aaben, Og Haabets sidste Glimt min Siel forlod.” Diktet ble sendt inn til en konkurranse om det beste dikt om enten et “yndig” eller et “skrekksomt” landskap, som ble arrangert av Det smagende Selskab. Det har nok virket for “moderne” på smaksdommerne i selskapet, for prisen gikk til broren Claus Frimann for et mer tradisjonelt dikt med samme motiv, “Fieldet Horneelen i Norge”.

Ved å idealisere barnets umiddelbare og naive syn på verden fjerner Frimann seg fra 1700-tallets akademiske poesitradisjon og åpner for den frembrytende romantiske diktningen. Men selv om han søker å gi sine følelser nye og ekspressive uttrykk, gir han ikke avkall på klassisismens ideal om et klart og enkelt språk. Frimann er den eneste av de norske diktere som kan betegnes som “sentimental”, skrev Welhaven. Den nye følsomhet stiger likevel ikke til “Pathos, men har mere Vemodighedens Charakter, tildels med erotiske Motiver”.

Det har vært gjettet at det var en ulykkelig kjærlighetshistorie som fikk Frimann til å slutte å skrive og bryte opp fra København. 1780 ble han permittert og drog til utlandet. Han besøkte Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike og bodde et års tid i Paris. Da han kom tilbake, sa han opp stillingen og levde 1781–86 som privatmann i København, uten å gjenoppta kontakten med det litterære miljø. 1786 gikk han inn i utenrikstjenesten. Først arbeidet han ved ambassaden i Stockholm, dernest ble han sendt til St. Petersburg som legasjonssekretær. 1787–95 virket han i Stockholm som legasjonssekretær og i perioder også som chargé d'affaires. 1795 ble han ansatt som sekretær i utenriksdepartementet i København, en stilling han hadde i 37 år. 1807 fikk han tittelen geheimelegasjonsråd og 1825 ble han konferensråd. Av helbredsgrunner søkte han avskjed 1832, og samme år mottok han Dannebrogordenens kommandørkors.

Peter Harboe Frimann døde ugift i København 1839.

  • Axel Thordsen og skiøn Waldborg, i Poetiske Samlinger udgivne af et Selskab, København 1775
  • Ode til Søvnen, ibid.
  • Tanker ved en Flod, ibid.
  • Horneelen, et Bierg nordenfields i Norge, i Forsøg i de skiønne og nyttige Videnskaber, 12. stykke, København 1777
  • St. Synneves Kloster paa Selløe, ibid
  • J. S. Welhaven: Ewald og de norske Digtere, København 1863
  • A. H. Winsnes: Det Norske Selskab 1772–1812, 1924
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. Støylen: Claus Frimann. Almuens sanger 1746–1829, Bergen 1955
  • R. Djupedal: “Peder Harboe Frimann. Seljeværing og europear”, i Årbok for Nordfjord, 1959
  • S. Øye: “Fortolkning og sentimentalitet. Landskap og betrakter i dikt av Christian Braunman Tullin, Peder Christopher Stenersen, Claus Frimann og Peter Harboe Frimann”, h.oppg. UiO, 1998, trykt i Norskrift. Tillegg nr. 5/1998
  • L. Bliksrud: Den smilende makten. Norske Selskab i København og Johan Herman Wessel, 1999
  • Maleri (brystbilde) av Christian August Lorentzen, u.å.; NG