Prest og dikter. Foreldre: Sogneprest Peder Harboe Frimann (1713–59) og Sara Cold (1714–1800). Gift 18.1.1782 med Anne Margrethe Meldahl (16.10.1742–13.1.1819), datter av sogneprest Jørgen Evensen Meldal (1706–73) og Christiane Bergmann (1714–80). Bror av Peter Harboe Frimann (1752–1839); svoger av Fredrich Christian Holberg Arentz (1736–1825); søstersønn av Johan Cold (1683–1762); fetter av Christopher Frimann (1742–91; se NBL1, bd. 4).

Claus Frimann tilhører den diktergenerasjonen som dannet Norske Selskab, og en kort tid var han også knyttet til denne kretsen av norske klassisistisk orienterte esteter i København. Men det lekende, dannede viddet som preger selskapsdikternes arbeider, ser man mindre av hos Frimann. Som dikter huskes han særlig for folkelige dikt og viser som Den norske Fisker ('Ondt ofte lider den Fiskermand'). Men den folkekjære dikterpresten Frimann, “allmuens sanger”, var samtidig en driftig forretningsmann med en usedvanlig nidkjærhet i økonomiske anliggender, og selv om han viste interesse for folkeopplysning, var han også en iherdig forsvarer av embetsstandens rettigheter.

Frimann vokste opp i Selje i Nordfjord, der faren var sogneprest (og farfaren og farmorens far før ham). Da faren døde, måtte Claus som eldste sønn ta del i styringen med morens eiendommer, som omfattet interesser i så vel fiske som flere gårdsbruk. Faren omtales som en habil poet, men for Claus Frimann hadde nok moren større betydning. Hun var en driftig kvinne, aktet i bygda for sin hjelpsomhet og sine kunnskaper i medisin. Hun hadde kunstneriske evner, og den unge Frimann søkte hennes råd og veiledning i utformingen av sine dikt.

Frimann ble undervist i hjemmet, først av faren, senere av en huslærer, og 1762 ble han privat dimittert til universitetet. I anbefalingsbrevet roser huslæreren Magnus Reutz ham for hans flid og begavelse, og konkluderer med at Frimann “en gang vil oppnå, om ikke nettopp en udødelig berømmelse for sin ånd, så sikkert en viss åndelig anseelse”. Etter anneneksamen 1765 fikk han arbeid som huslærer hos presten Jørgen Meldal i Fana; her holdt han sine første prekener, og han forlovet seg med prestens datter Anna Margrethe. I løpet av 1760-årene hadde han flere kortvarige København-opphold, og 1768 avla han teologisk embetseksamen. I likhet med Johan Nordal Brun la han opp til å bestå med laveste karakter (non), fordi dette var den raskeste og billigste måten å skaffe seg eksamenspapirene på.

1769 kom Frimann til Volda som assistent hos presten Hans Strøm, og 1771–79 var han Strøms personellkapellan. Frimann beskriver årene i Volda som arbeidsomme. Han hadde langt mer prekentjeneste enn stillingen skulle tilsi, og samtidig bestyrte han familiens eiendommer i Selje og drev fiskeri. Da Strøm ble utnevnt til sogneprest i Eiker, reiste Frimann 1779 til København. Her søkte han embeter uten hell, inntil sogneprestembetet i Davik i Nordfjord ble lyst ledig sommeren 1780. I utgangspunktet hadde flere søkere lengre ansiennitet enn Frimann; til hans fordel talte den kjennskap han hadde til forholdene i Nordfjord og den gunst han hadde vunnet hos regjeringens mektigste mann, geheimekabinettssekretær Ove Høegh-Guldberg, gjennom å vinne en offentlig diktkonkurranse noen år tidligere.

Sommeren 1781 tiltrådte Frimann som sogneprest i Davik og ble sittende i embetet i mer enn 40 år; fra 1800 var han i tillegg prost i Nordfjord. Da han kom til Davik, hadde han vært forlovet med Anna Margrethe Meldahl i 15 år. Januar 1782 giftet de seg, og samme år ble deres eneste barn født.

Som prest var Frimann aktet i menigheten, men hans virke som sjelesørger ble til tider vanskeliggjort av hans posisjon som eiendomsbesitter og de økonomiske konflikter han som følge av det kom opp i overfor noen av sine sognebarn. Gjennom arv og forretningsmessig driftighet opparbeidet Frimann seg betydelige rikdommer mens han satt som prest i Davik; ved sin død 1829 eide han jordegods fordelt på 52 gårder med 147 leilendinger, og de store inntektene han hadde fra fiskeri gav ham tilnavnet “sildepresten”. Han lot bygge eiendommen Frimannslund i nærheten av prestegården, og da han trakk seg tilbake dit 1823, var det som en av distriktets mektigste menn, embetsmannsaristokrat og ridder av Dannebrogordenen.

Sitt gjennombrudd som dikter fikk Frimann mens han bodde i Volda, med det landskapsbeskrivende diktet Fieldet Horneelen i Norge (1776). Foranledningen var en konkurranse utlyst av Selskabet til de skiønne og nyttige Videnskabers Forfremmelse for det beste dikt i sjangeren “malende eller beskrivende Poesi”. Emnet for diktet skulle være et sted som utmerket seg “enten ved sin Yndighed, eller og ved sin Skræksomhed”. Frimanns venn Marcus Schnabel oppfordret ham til å skrive om Hornelen, og prisen ble delt mellom Frimanns dikt og Thomas Stockfleths “Sarpen”.

Frimanns yngre bror, Peter Harboe Frimann, sendte også inn et dikt med Hornelen som motiv, og lenge ble det trodd at Claus Frimann var forfatter av begge. I ettertid har det vært en tendens til å vurdere Peters dikt høyere enn brorens, nok fordi subjekts- og naturfølelsen i dette diktet stemmer bedre overens med romantikkens idealer, mens Claus Frimanns dikt ble oppfattet som for prosaisk. Men nettopp i det som virket prosaisk for de senere romantikerne, er det Frimanns egenart som dikter viser seg. Diktet får litterært liv når han vender seg fra fremstillingen av fjellets skrekksomhet til å skildre fjellet som landemerke for fiskerne og sentrum i det dagliglivet som leves i bygdene rundt det. Konkresjonen i beskrivelsen skiller det fra tidens landskapsdiktning og peker frem mot de diktene som senere skulle skaffe Frimann hans dikterry.

Under oppholdet i København 1779–80 var Frimann med i Norske Selskab, men han var ikke blant de flittigste møtedeltakerne. En viss litterær innflytelse fra selskapet kommer til syne i Frimanns første diktsamling gjennom forekomsten av epigrammer og satirer, og hans Birkebeener-Sang, med sine humoristiske, kraftpatriotiske overdrivelser, er også i selskapets ånd. Det var Frimanns dikt Frideriksborgs Egn og Udsigten fra samme som åpnet 1783-utgaven av selskapets Poetiske Samlinger. Samlingen var tilegnet Høegh-Guldberg, og diktet, som er et landskapsbeskrivende dikt modellert over “Horneelens” lest, skrev Frimann som takk for embetet han hadde fått.

Frimann var langt fra noen radikal opplysningsprest, men fra tiden i Volda hadde han hatt interesse for folkeopplysning. Han gav økonomisk støtte til opplysningsmannen Sivert Aarflot, og bidrog til å spre skriftene hans. Og det er fullt mulig å se det forfatterskapet Frimann utfoldet i Davik som ledd i et folkeopplysningsprogram. I åndelig opplysningsøyemed gjelder det salmene og andaktsbøkene, men også i de diktsamlingene som er blitt stående som Frimanns betydeligste, Poetiske Arbeider (1788), Almuens Sanger (1790) og Den syngende Søemand (1793), kan en se opplysningstanken nedfelt. Sjangrene han anvender – læredikt, fabler, satirer og hedersdikt – er diktformer som gir rom for både kunnskapsformidling og moralsk oppbyggelse. Det er innvendt at Frimann i disse diktene henvender seg ovenfra og ned, og det er nok riktig. Men samtidig bærer hans viser og dikt en konkret nærhet i seg til det levde livet i kyst-Norge. “Hvad jeg bedst kjender, kan jeg bedst synge om,” skriver han i forordet til Almuens Sanger, og fiskerbøndenes livskår kjente han både fra oppveksten og gjennom sitt virke som prest.

Etter 1780 hadde Frimann begrenset kontakt med det litterære miljøet i København, og hans folkelige dikt og viser var lenge lite aktet i dannede kretser. Teologisk sett beveget han seg fra 1780-årene av i rasjonalistisk retning, noe som ble tatt lite nådig opp på geistlig hold på 1800-tallet. Landstad tok ham ikke med i salmeboken, og Frimanns salmer har ikke overlevd i den norske salmelitteraturen. Men antallet folkelige melodier som knytter seg til visene hans, tyder på at de levde blant folket, og nettopp fordi han er så lite tidstypisk, er Claus Frimann en av de dikterne fra Norske Selskabs tid hvis arbeider har hatt lengst liv.

  • Fullstendig bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 342–344

    Et utvalg

  • Fieldet Horneelen i Norge, i Forsøg i de skiønne og nyttige Videnskaber 6, 12. stykke, København 1777, s. 51–78
  • Sange over Evangelierne, København 1780
  • Frideriksborgs Egn og Udsigten fra samme, i Poetiske Samlinger, 2. stykke, København 1783, s. 1–28
  • Andagts-Øvelser og gudelige Tanker for Almuen, København 1785
  • Den norske Fisker, i Poetiske Arbeider, 1. samling, København 1788, 2. samling (også med tittelen Poetisk Eftersamling), Bergen 1826
  • En Birkebeener-Sang, i Almuens Sanger, København 1790
  • Den syngende Søemand, Bergen 1793
  • Frimanns Søe-Cabinet eller gudelig Haandbog for Søefolk, København 1793
  • Frimanns Nyeste, originale Psalmer, København 1794
  • Panthea, eller Det Kgl. Selskab for Norges Vel, 1811 (først trykt i Historisk-philosophiske Samlinger 3, 1811, s. 179–192)
  • Phoebe, eller Det Norske Universitet, i Historisk-philosophiske Samlinger 3, 1811, s. 193–208
  • Lehnsmand og Dannebrogsmand Sivert Aarflots Minde, Ekset 1819 (ny utg. 1885)
  • Den Bergenske Musea, 1829
  • Udvalg af Claus Frimanns Digte, utg. av J. S. Welhaven, 1851
  • Claus Frimanns mindre Digte. En Sangbog for alle og enhver, unge og gamle, Bergen 1899

    Etterlatte papirer

  • Et manuskript med tittelen Den Klippe Hornelen, til et Forsøg i den malende Poesie og et brev datert 1.12.1775 med endringer i diktet (MS 4o 263), en samling med 13 salmemanuskripter (MS 4o 264) og en samling diktmanuskripter (MS 4o 269) finnes i Gunnerus-biblioteket, UBT
  • Biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • F. Bull: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • NLH/Bull, bd. 2, 1928
  • K. Støylen: Claus Frimann. Almuens sanger, Bergen 1955
  • L. Bliksrud: Den smilende makten. Norske Selskab i København og Johan Herman Wessel, 1999