Dirigent, organist og komponist. Foreldre: Dirigent Angelo Sperati og Anna Franzi. Gift 1) 9.2.1847 i København med Sidsel Marie Nielsen (27.1.1823–21.4.1864), datter av hattemaker Jørgen Nielsen og Dorothea Hansdatter; 2) 12.10.1872 i Christiania med Charlotte Mathilde Bendixen (20.4.1835–7.2.1906), datter av lærer og kirkesanger Johannes Bendixen og Magdalene Marie Salomonsen. Svigerfar til Octavia Sperati (1847–1918; se NBL1, bd. 14).

Paolo Sperati var en sentral skikkelse i Christianias musikkliv fra 1850, da han ble ansatt som kapellmester ved Christiania Theater, til han døde 1884. Hans viktigste innsats var som orkesterleder i teatrene, men han hadde også en rekke andre oppgaver som dirigent, og han var en avholdt musikklærer.

Sperati tilhørte en musikerslekt. Faren var militærmusiker, bestefaren var domorganist, og det ser ut til å ha vært en selvfølge at også Paolo skulle bli musiker. Allerede 9 år gammel opptrådte han som organist, og da han var 13, ble han ansatt som militærmusiker i Genova. 17 år gammel ble han sanginstruktør og visedirigent for et omreisende italiensk operaselskap, og sammen med dette virket han i forskjellige italienske byer, en periode også i Marseille.

På denne tiden var italiensk opera på fremmarsj i en rekke europeiske byer gjennom dels fast etablerte, dels omreisende operaselskaper. Speratis operadirektør i Marseille sendte ham først til Berlin som dirigent for den italienske operaen der, og 1841 ble han beordret som kapellmester for den nyopprettede italienske operaen i København. Dette selskapet drog også på turneer til andre nordiske land, og både høsten 1847 og høsten 1850 var det i Christiania og oppførte italienske operaer. Sperati, som var kapellmester ved disse besøkene, gjorde et så sterkt inntrykk på direksjonen ved Christiania Theater at den daværende kapellmesteren, F. A. Reissiger, ble avskjediget og Sperati ansatt i hans sted.

Sperati var kapellmester ved Christiania Theater fra 1850 til 1866, da Bjørnson av nasjonalistiske grunner fikk ham avsatt og erstattet med en norsk dirigent, Johan Hennum. Det ble fortsatt spilt en del operaer ved teateret i Speratis tid, fortrinnsvis italienske verker, men teaterets anstrengte økonomi begrenset operavirksomheten. Det ble derfor for en stor del syngespillmusikk og mellomaktsmusikk Sperati oppførte med sitt orkester. Han var imidlertid aktiv også i en rekke andre sammenhenger. 1852–62 var han kapellmester ved Det norske Theater i Møllergaten, hvor repertoaret stort sett var det samme som ved Christiania Theater. 1854 ble han instruktør for 2. brigades musikkorps, senere også for Kavalleriets musikkorps, en stilling han hadde helt til 1882, fra 1862 med kapteins rang.

Sperati arbeidet aktivt både for å heve musikernes faglige nivå og for å gi dem bedre økonomiske forhold. Militærmusikernes friluftskonserter, med Sperati som dirigent, ble meget populære blant hovedstadens publikum. Han gav også regelmessige konserter i fastetiden med kor og orkester, dels i Vår Frelsers kirke (Domkirken), dels i Logens store sal.

Sperati var organist ved den katolske St. Olavs kirke i Christiania fra innvielsen 1856 til han døde 1884. Han var også en populær musikklærer. Blant andre var Johan Halvorsen hans elev, og både han og Johan Svendsen spilte under Speratis taktstokk.

I sine siste leveår gjorde Sperati igjen en innsats som operadirigent. 1883 startet sangerinnen Olefine Moe en fast opera i Tivoli i Kristiania. Sperati var kapellmester fra starten og til sin død. 19. mai 1884 dirigerte han oppførelsen av Otto Nicolais opera Die lustige Weiber von Windsor. Morgenen etter døde han. Operaen i Tivoli fikk bare en kort levetid, den måtte stanse 1886.

Som komponist var Sperati mindre aktiv, men noen verker er bevart. Da Ibsens skuespill Gildet paa Solhoug ble oppført på Christiania Theater 1856, hadde Sperati komponert musikken. Den ble også benyttet da stykket ble oppført i Stockholm 1857. Av andre verker kan nevnes en kroningsmarsj til kong Karl 4s og dronning Louises kroning i Trondheim 1860. Ellers har han arrangert musikken til en del syngespilloppførelser, bl.a. Julegjæsten (1851), Livet i Skoven (1852) og Dronningens Hemmelighed (1856). Noen leilighetskantater er gått tapt.

Sperati var som komponist nærmest autodidakt, og hans verker bærer preg av dette. Som dirigent var han imidlertid populær og avholdt av sitt publikum. Hans samtidige, Halfdan Kjerulf, var kritisk til kvaliteten på en del av Speratis oppførelser, men han anerkjente Speratis dyktighet til å få et brukbart resultat av de – ofte utilstrekkelige – musikalske kreftene som stod til hans rådighet. I musikkmiljøet i Christiania i tiårene etter 1850 hadde Sperati en meget sentral stilling, og om resultatene av hans innsats ikke alltid var av første klasse, så hadde det musikkmiljøet han skapte, stor betydning for utviklingen av norsk musikkliv mot slutten av 1800-tallet.

    Komposisjoner (et utvalg)

  • Gildet paa Solhoug, scenemusikk, 1856
  • Kroningsmarsch, til kong Karl 4s og dronning Louises kroning, 1860
  • Harald Haarfager Marsch, til avsløringen av Haraldsstøtten i Haugesund, 1872
  • Fullstendig verkliste finnes i Falkenberg 1984 (se nedenfor, avsnittet Kilder)
  • H. Kragemo: biografi i NBL1, bd. 14, 1962
  • C. F. Falkenberg: Paolo Sperati (1821–1884), utrykt h.oppg. UiO, 1984
  • NMH, bd, 2, 2000