Skuespiller og instruktør. Foreldre: Skuespiller Eugen Skjønberg (1889–1971) og skuespiller Henny Bucher Eide (1886–1973; se Henny Skjønberg). Gift 1946 med skuespiller Elisabeth Bang (26.9.1922–28.9.2009), datter av Ole Holst Bang (1895–1980) og Rachel Børresen (1897–1983). Bror av Espen Skjønberg (1924–).

Pål Skjønberg var en sentral kraft i ensemblet på Det Norske Teatret gjennom mer enn 40 år. Han behersket så vel det tragiske som det komiske og absurde rollefag, og han var også en betydelig instruktør.

Skjønberg ble født i Stavanger, men vokste opp i Bærum og Oslo. Foreldrene var kjente skuespillere, men Pål utdannet seg til ingeniør og praktiserte en tid i yrket før han 1943 ble med i Bærum Studiescene, en idealistisk gruppe ungdom som fremførte klassisk dramatikk med Bjørn Endreson som instruktør. Her deltok både broren Espen og Elisabeth Bang, som han senere giftet seg med. Den første oppgaven var Doktor Rank i Et dukkehjem, med moren som instruktør.

Pål Skjønberg ble ansatt på Det Norske Teatret høsten 1945, og bortsett fra sesongen 1951–52, da han var ansatt på Den Nationale Scene, stod han sentralt i ensemblet til han gikk av med pensjon 1989. Julen 1945 debuterte han i sin mors barnekomedie Prinsesse Tone. Han gjorde seg snart bemerket i så forskjellige roller som Harald i Den store barnedåpen (1947), Huckleberry Finn i Tom Sawyer av Mark Twain (1948) og Peter i Kongsemnerne (1950).

Et virkelig gjennombrudd hadde Skjønberg 1953 som Daniel i Han som fekk leva livet om att av Pär Lagerkvist, der han med nyansert innlevelse maktet å kombinere stykkets ekspresjonistiske og realistiske uttrykk. Samme år viste han troverdig ungdommelig aggressivitet og redsel som Jan i Bleikeplassen av Tarjei Vesaas og tok følsomt vare på de skiftende stemningene i Strindbergs Spøksonaten.

Komikeren slo til 1955 i Tobias og engelen av James Bridie, der Skjønberg fremstilte hovedrollen mykt og fabulerende, med stor gjøglerglede, og han gav en frodig tolkning av poeten Escambarlat i Fritz Hochwälders Donadieu året etter. Frodig og absurd komikk viste han som Bérenger i Ionescos Kongen døyr, og han var en festlig superdetektiv Fix i Jorda rundt på 80 dagar. Den barokke humoren fikk han også utfolde som herr Tepan i Frukost i det grøne av Fernando Arrabal 1973.

Ellers sto Ibsen sentralt i Skjønbergs karriere. 1966 spilte han Doktor Rank i Et dukkehjem inntrengende og varmt. To år senere gav han karakterfulle tolkninger av både Gregers Werle i Vildanden og Rosmer i Rosmersholm. Han var en livsfarlig diskret assessor Brack i Hedda Gabler (1971) og fremstilte byfogden i En folkefiende (1973) som en utspekulert maktpolitiker med farlig ro. Han maktet også å levendegjøre Tsjekhovs underfundige blanding av poesi og humor i flere roller, bl.a. som Onkel Vanja (1970), godseieren Lebedjev i Ivanov (1985) og Dorn i Måken (1987).

Pål Skjønberg var også en betydelig instruktør. Han debuterte modent 1962 med en fint balansert oppsetning av Antonio Buero Vallejos Brennande mørke. Året etter maktet han å finne et troverdig scenisk uttrykk for både det realistiske og symbolske i Bleikeplassen av Tarjei Vesaas. 1976 laget han en frisk og renskåret versjon av Medmenneske, og året etter en varm og fantasifull oppsetning av Ernst Bruun Olsens Postmannen frå Arles. På Riksteatret laget han to betydelige Ibsen-oppsetninger, Gengangere og Rosmersholm.

1946 filmdebuterte Skjønberg i Englandsfarere, og han hadde større roller i Nils R. Müllers På slaget 8, i Arild Brinchmanns Ut av mørket og i Eldar Einarsons For dagene er onde. Ellers medvirket han bl.a. i Roser til Monica, Stevnemøte med glemte år og Karjolsteinen.

Skjønberg var tillitsmann på Det Norske Teatret og styremedlem i Norsk Skuespillerforbund, og han var Statens representant i styret for Riksteatret 1968–76. Han ble blant annet hedret med Statens kunstnerstipend for skuespillere, Oslo bys kunstnerstipend for instruktører, Vennelaget på Det Norske Teatrets stipend, Hulda Garborgs stipend og Kongens fortjenstmedalje i gull.

  • A. Buero Vallejo: Brennande mørke, 1962
  • T. Vesaas: Bleikeplassen, 1963
  • T. Wilder: Byen vår, 1965
  • J. Baldwin: Blues for Mr. Charlie, 1967
  • A. Miller: Ein seljars død, 1967
  • O. Duun: Medmenneske, 1976
  • E. Bruun Olsen: Postmannen frå Arles, 1977
  • M. Benedetti: Pedro og kapteinen, 1983
  • H. Ibsen: Gengangere, 1984
  • d.s.: Rosmersholm, 1986
  • N. Sletbak (red.): Det Norske Teatret femti år 1913–1963, 1963
  • H. Berthelsen: Hvem er hvem i norsk kulturliv?, 1987
  • L. Mæhle (red.): Det Norske Teatret 75 år 1963–1988, 1988
  • TFL, 1991
  • HEH 1994
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • Maleri (som Gregers Werle i Vildanden) av Victor Sparre, 1989; Det Norske Teatret, Oslo