Maler og forfatter. Foreldre: Bergmester (Matthias) Wilhelm Sinding (1811–60; se NBL1, bd. 13) og Cecilie Marie Mejdell (1817–86). Gift 28.4.1873 i Karlsruhe, Tyskland med Anna Christine Nielsen (11.4.1855–31.7.1914), pleiedatter av kunstmaler Hans Fredrik Gude (1825–1903) og Betsy Anker (1830–1912); biologiske foreldre: pleiemorens bror, løytnant Carsten Anker (1817–98) og Karen Marthea Larsdatter Næstebye (f. 1830). Søstersønn av Christian Henrik Nicolai Mejdell (1822–99; se NBL1, bd. 8) og Thorvald Mejdell (1824–1908; se sst.); bror av Stephan Sinding (1846–1922) og Christian Sinding (1856–1941); fetter av (Ernst) Anton Henrik Sinding (1839–1924; se NBL1, bd. 13), Alfred Sinding-Larsen (1839–1911), Elisabeth Sinding (1846–1930) og Gustav Adolf Sinding (1849–1925); far til Sigmund Sinding (1875–1936; se NBL1, bd. 13).

Otto Sinding er kjent som Lofotens maler. Gjennom sine storslagne malerier ble han på mange måter den som oppdaget dette dramatiske landskapet for kunsten. Han var imidlertid en allsidig kunstnerbegavelse som også malte historiske og religiøse fremstillinger, illustrerte de norske folkeeventyrene, skrev artikler og polemikker om kunstforhold, dikt, romaner og skuespill og endog virket som teatermaler og -instruktør.

Sinding var eldstemann i en begavet søskenflokk. Broren Stephan ble billedhugger og broren Christian komponist, og også søsteren Johanne ble utdannet som billedhugger. Kusinen Elisabeth ble dyremaler, og sønnen Sigmund ble også maler. Etter examen artium 1860 studerte Otto Sinding jus ved universitetet i Christiania og ble cand.jur. 1864. Han ble ansatt som kopist i Indredepartementet, men trangen til å uttrykke seg kunstnerisk var sterk. Allerede i studietiden hadde han utgitt diktsamlingen Skovstjerner og et langt, episk dikt, Kong Arthurs Sønner. 1867–68 mottok han privatundervisning av landskapsmaleren Philip Barlag, og til omgivelsenes forskrekkelse bestemte han seg for å oppgi den juridiske karriere til fordel for malerkunsten. Han begynte på J. F. Eckersbergs malerskole, hvor han gikk et år. En viktig inspirasjonskilde var studieturer i høyfjellet, gjerne i følge med kunstnerkamerater som Marcus Grønvold og Olav Rusti.

Høsten 1869 drog Sinding til Karlsruhe, der han studerte ved kunstskolen under Hans Gude, etter hvert også under Wilhelm Riefsthal. 1873, samme år som han giftet seg med Gudes pleiedatter, forlot Sinding Karlsruhe sammen med Eilif Peterssen til fordel for München, som hadde utviklet seg til å bli tidens viktigste sentrum for norske kunstnere; bl.a. hans gode venn Grønvold bodde der allerede. Ved kunstakademiet i München ble Sinding mesterelev av tidens ledende historiemaler, Karl von Piloty, som eneste nordmann ved siden av Grønvold.

Selv om landskapene dominerer Sindings produksjon, var han også en av de få norske kunstnere som dyrket historiemaleriet og fremstilte motiver fra saga, mytologi og bibelhistorie. Blant annet deltok han 1892 i konkurransen om en fremstilling av Leiv Eriksson oppdager Amerika, som ble vunnet av Christian Krohg.

1876–80 var Sinding med familie bosatt i Christiania. Her engasjerte han seg i det hjemlige kunstliv. 1875 kritiserte han Nasjonalgalleriet for å ha kjøpt inn en større samling kopier etter gamle mestere fremfor å prioritere originale kunstverk. Året etter gikk han ut i pressen mot Christiania Kunstforening for å ha refusert Olav Rustis maleri Kone med katt. Dette ble innledningen til den velkjente striden mellom kunstforeningen og kunstnerne, som senere endte med at kunstnerne startet sin egen utstilling, Høstutstillingen. Også senere skrev Sinding en rekke debattinnlegg og artikler i pressen om kunst og kunstforhold. Han var dessuten, som eneste billedkunstner, en av grunnleggerne av Kobberstikk- og håndtegningsamlingen (1877); senere ble samlingen overtatt av Nasjonalgalleriet.

Sinding bidrog til den første, store illustrerte utgaven av de norske folkeeventyrene, på anmodning av P. Chr. Asbjørnsen. I Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg fra 1879 er 14 av eventyrene illustrert av Sinding, bl.a. De tre bukkene Bruse og Mumle Gåsegg.

Fra 1881 bodde Sinding i München, frem til han 1885 flyttet til Berlin. Vinteren 1881–82 hadde han sitt første studieopphold i Lofoten, som han vendte tilbake til flere ganger. Resultatet ble flere storslagne malerier av Lofotens dramatiske landskap, hovedsakelig utført hjemme i atelieret i på grunnlag av skisser etter naturen. Fra Svolvær (1882) markerte Sindings gjennombrudd som kunstner, og senere fortsatte han å ha stor suksess med sine Lofoten-landskaper.

1891 flyttet Sinding hjem til Norge og oppførte en villa på Lysaker utenfor hovedstaden, hvor mange av tidens kunstnere bodde. Her ble Fridtjof Nansen hans nabo og venn, og Sinding utførte illustrasjoner til flere av polfarerens bøker. Da kom Sindings erfaringer fra ishavet godt med. 1895 oppsøkte Sinding de arktiske farvann som passasjer på oppsynsskipet Heimdal. Resultatet ble en rekke fremstillinger av det øde havet med flytende isfjell og pakkis. 1894–95 utførte han et enormt panoramabilde, Folkeslaget ved Leipzig, til en panoramabygning i denne byen.

I 1890-årene skrev Sinding flere dramaer, og etter hvert ble han også teatermaler og instruktør ved Christiania Theater og Centralteatret. Men han ble lei av det hjemlig kunstmiljø og flyttet 1905 tilbake til München, hvor han året etter ble professor ved kunstakademiet. Her døde han av magekreft 1909.

Sindings kunst – både i maleri og diktning – har ofte et sterkt dramatisk preg. Dette kan sees i sammenheng med hans tilknytning til et tysk senromantisk og akademisk maleri, som vakte kritikk i samtidens hjemlige, franskorienterte kunstmiljø. Også hans mangfoldighet ble brukt mot ham, og i ettertid har han vært oversett. Først i de siste årene er man igjen blitt oppmerksom på hans kunstnerskap, bl.a. gjennom utstillinger på Nasjonalgalleriet, Blaafarveværket og Nordnorsk Kunstmuseum. Sinding var medlem av Nasjonalgalleriets direksjon 1895–99, og han var ansvarlig for den norske kunstavdeling på verdensutstillingen i Chicago 1893 og norsk kommissær for den internasjonale kunstutstilling i München 1891 og den internasjonale kunstutstilling i Berlin samme år.

    Malerier (et utvalg)

  • Barna i skogen, 1876, p.e.
  • Perdu (En strandvasker), utstilt 1878, lokalisering ukjent
  • Kristus på korset, altertavle, 1878, Sofienberg kirke, Oslo
  • Fra Svolvær, 1882, Krigsskolen, Oslo
  • Fra Reine i Lofoten, 1883, NG
  • Slaget ved Svolder, 1883–84, Det kgl. Slott, Oslo (deponert i NG)
  • Kong Hakes gravferd, 1884, lokalisering ukjent
  • Vinterdag i Lofoten, 1886, BKM
  • Agnsilddamperen kjem, 1886, TKM
  • Samer som hilser solen, Göteborgs Konstmuseum
  • Bodø havn, NNKM, Tromsø
  • Ishavet, 1895, NG
  • Nansen og Johansen over Polhavet, 1901, Fram-museet, Oslo

    Bokillustrasjoner (et utvalg)

  • P. C. Asbjørnsen: Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg, København 1879
  • d.s.: Eventyrbog for Børn, bd. 2, København 1884
  • F. Nansen: Eskimoliv, 1891
  • d.s.: Fram over Polhavet. Den norske Polarfærd 1893–1896, bd. 1–2, 1897
  • N. Rolfsen: Læsebog for folkeskolen, 1892–95
  • J. B. Bull: Af Norges Frihedssaga, 1897
  • Norge i det nittende aarhundrede, bd. 2, 1902

    Eget forfatterskap (et utvalg)

  • Skovstjerner, dikt, 1862
  • Kong Arthurs sønner, i Studenterblade, 1863–64
  • Lidt om Christiania Kunstforenings Bestyrelse, i Mgbl. 27.9.1876
  • Fra München, artikkelserie i Dagbl. 1880–81
  • Vers, 1894
  • Dommedag etc., 1895
  • Iraka, skuespill, 1896
  • Narren. Et Æventyr, 1896
  • Fyrtaarnet, skuespill, 1897
  • Bedstemor Jahr og hendes sønner, skuespill, 1898
  • Han Hans Benjámin og hans sysken, skuespill, 1898
  • Major Glad, roman, 1908
  • Den dekorative Iscænesettelse, i Teater-Bogen, København 1901

    Etterlate papirer

  • En rekke av Otto Sindings brev finnes i Håndskriftsamlingen, NBO
  • F. Tybring: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • M. Grønvold: Fra Ulrikken til Alperne, 1925
  • O. Sinding: “En selvbiografi”, 1879 (trykt i Ku&K 1935)
  • L. Østby: biografi i NKL, bd. 3, 1986
  • M. Lange og K. Ljøgodt: “Otto Sinding: Maleren som ikke ville begrense seg”, i Kunstnerbrødrene Sinding, utstillingskatalog Blaafarveværket, Modum 2000
  • K. Ljøgodt: “'... en levende Forestilling om Lofotnaturens Skjønhed': Otto Sinding og Gunnar Berg”, i Nordnorske bilder og bildet av Nord-Norge, utstillingskatalog NNKM, Tromsø 2002
  • d.s.: kataloginnslag i Svermeri og virkelighet. München i norsk maleri, utstillingskatalog NG, 2002, s. 245–252
  • T. Martinsen: “Historien om Anna ved vannet”, i Solør–Odal. Tidsskrift for lokalhistorie og kultur nr. 2, 2003
  • Akvarell (gruppeportrett sm.m. brødrene Stephan og Christian Sinding) av Otto Sinding, p.e.; gjengitt i Kunstnerbrødrene Sinding, 2000, s. 4
  • Maleri av Sigmund Sinding, 1904: BKM; gjengitt i Kunstnerbrødrene Sinding, 2000, s. 45
  • Tegning av Christian Krohg, u.å.; gjengitt i Kunstnere, bd. 2, 1892, s. 9