Kirkehistoriker. Foreldre: Bonde og lærer Knut Nilssen Kolsrud (1861–1937) og Berte Maria Olsdatter Bakke (1855–1940). Gift 18.2.1911 med Borghild Nettum (24.8.1883–2.12.1956), datter av ekspeditør Nils Olsen Nettum (1850–1931) og Karine Jensdatter Nylendet (1849–1943). Bror av Sigurd Kolsrud (1888–1957; se NBL1,bd. 7); farbror til Knut Kolsrud (1916–89).

Oluf Kolsrud var en ruvende skikkelse innen norsk kirkehistorisk forskning i første halvdel av 1900-tallet. Han er særlig kjent som samler, registrator og utgiver av manuskripter og dokumenter, og som grunnlegger av Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt.

Kolsrud var av gammel bondeslekt, noe han var stolt av og gav uttrykk for ved å bruke nynorsk i tale og skrift. Etter folkeskolen i hjembygda gikk han middelskolen og gymnaset i Hamar og tok examen artium 1903. I tillegg til latinen hadde han i skoletiden lært seg italiensk på egen hånd, og han var senere fast leser av Osservatore Romano, Vatikanets offisielle organ.

Med sin store interesse for språk begynte Kolsrud å studere filologi ved universitetet i Kristiania, men gikk allerede 1904 over til teologien. Her hørte gresk og hebraisk med til forberedende prøver, og snart lærte han seg også arabisk, gotisk, russisk, kirkeslavisk, samisk og finsk. I de to sistnevnte språk vikarierte han i flere semestre ved universitetet. Han lærte seg også gammelnorsk og, gjennom arkivstudier i Polen, polsk.

Allerede i gymnaset ble Kolsrud kjent med Diplomatarium Norvegicum, samlingen av gamle norske brev; han begynte å granske prestehistorien på Toten og utarbeidet en fullstendig gårdshistorie for hedmarksbygdene i middelalderen. Han hadde begynt på teologien med tanke på å gjøre prestetjeneste i Finnmark, men etter teologisk embetseksamen i desember 1908 var det klart at han kom til å slå inn på en vitenskapelig løpebane.

Fra 1909 var Kolsrud knyttet til Det teologiske fakultet ved universitetet, først som adjunktstipendiat i kirkehistorie, fra 1916 som dosent og fra 1921 som professor. Men han sier selv at han hadde større glede av de mange offentlige verv og oppdrag han etter hvert fikk enn av å undervise. Allerede 1912 ble han engasjert som konsulent i kirkehistoriske og liturgiske spørsmål ved Tilsynskomiteen for restaureringsarbeidet ved Domkirken i Trondheim. Her utarbeidet han bl.a. planer for motivene til glassmaleriene og til vestfrontens skulpturer.

Fra 1912 ble Kolsrud fast medarbeider ved utgivelsen av Norges gamle Love, med særlig ansvar for den kirkelige lovgivning, og han ble medlem av direksjonen for Foreningen til Norske Fortidsmindesmerkers Bevaring. I årene som fulgte ble han medutgiver av Diplomatarium Norvegicum og utgiver for Den norske historiske Kildeskriftkommisjon (medlem 1914). Han ble også medredaktør av Norsk Teologisk Tidsskrift og av Nordisk Tidskrift för Bok- och Biblioteksväsen.

Kolsrud var med i en rekke organer og institusjoner hvor han kunne gjøre bruk også av sine allmenne, historiske kunnskaper og interesser – som Noregs Lærarlags Skulehistorienemnd, Oplands Historielag og Kulturminnerådet, og han var medredaktør av Bygd og Bonde, som han grunnla 1919. Da det ble kjent at Hans Nielsen Hauges fengsel i det gamle rådhuset i Kristiania skulle rives, gikk Kolsrud inn for å få vernet huset. Ved hjelp av tilskudd fra staten og gaver fra kirkefolket ble fengselet flyttet til Norsk Folkemuseum på Bygdøy. Han satte også i gang innsamling av brev fra Hauge og haugianerne.

På det norske historikermøtet i Kristiania 1912 lanserte Kolsrud tanken om å få opprettet et sentralinstitutt for norsk historie. 10 år senere var fire gamle utgiverorganer samlet under navnet Norsk Historisk Kjeldeskriftråd, 1934 ble det samlet under ett tak i Norsk Historisk Kjeldeskrift-Institutt (fra 1991 Kjeldeskriftavdelingen i Riksarkivet).

Kolsrud hadde sine lykkeligste timer når han satt i arkiver rundt i Europa og skrev av hittil ukjent stoff. Hans mange reiser og offentlige oppdrag førte imidlertid til ytterligere innskrenkninger i hans allerede beskjedne undervisningsplikter, og da Grønlandssaken ble ført for Den internasjonale domstolen i Haag 1932–33, var han tjenestefri i fire semestre.

Kolsrud så betydningen av å “registrere” nåtiden for å bevare den. Derfor grunnla han 1921 Norvegia Sacra – Årbok for Den norske kirke og 1922 Bibliotheca Norvegiæ Sacræ – Skrifter til kunnskap om Den norske kirke i fortid og samtid. Han tok også aktiv del i tidens kirkelige debatt og engasjerte seg i praktisk, kirkelig arbeid. Gjennom studier og reiser hadde han fått økt sans for tradisjon og kontinuitet, og han var med og dannet den høykirkelige sammenslutning Pro Ecclesia.

Selv om Kolsrud behersket kildene, behersket også kildene ham. Grundighet var hans styrke, men også hans svakhet. Professor Einar Molland forteller hvordan Kolsrud i et “stutt utsyn” over norsk kirkehistorie etter ett semester var kommet til den yngre jernalder! Første – og eneste – bind kom i bokform 1958. Boken Messuskýringar, som han 1919 opplyste var “under prenting” og 1920 sa var “utgjeven”, forelå 1950 fremdeles bare i korrektur.

Oluf Kolsrud var en from mann, en stor forsker og en sann vitenskapens tjener. 1914 ble han innvalgt i Det Norske Videnskaps-Akademi. 1922 ble han æresdoktor ved universitetet i Padova, og 1924 ble han utnevnt til kommandør av den pavelige St. Silvester-ordenen. Han var også ridder av den svenske Nordstjärneorden.

  • Bibliografi i W. P. Sommerfeldt: Oluf Kolsruds forfatterskap, i Sjuende-mars-bibliografiene, nr. 5, 1948

    Trykte verker

  • Messuskýringar. Liturgisk symbolik fra den norsk-islandske kyrkja i millomalderen, utg. posthumt av S. Kolsrud, 1952
  • Norges kyrkjesoga, bd. 1: Millomalderen, (posthumt) 1958
  • Presteutdaningi i Noreg, (posthumt) 1962

    Ikke-publiserte verker

  • Privatarkiv 377 (uordnet materiale), i RA
  • korrespondanse (Serie D), RA
  • Liturgica, 20 bokser, RA
  • Acta Norvegica, kartotekkort etter regestprinsippet, RA
  • amerikabrev
  • Stud. 1903,1928
  • A. Seierstad: biografi i NBL1,bd. 7, 1936
  • HEH 1938
  • E. Molland: “Oluf Kolsrud som kirkehistoriker”, i NTT,1945
  • A. Brandrud: “Minnetale over professor Oluf Kolsrud”, i DNVA Årbok,1946