Olav Storstein huskes i dag som en fargerik, marxistisk påvirket reformpedagog og litteraturforsker fra mellomkrigs- og etterkrigstiden. Som pedagog ville han erstatte den tradisjonelle kateterundervisningen med en “arbeidsskole”, mens han som litteraturforsker var særlig opptatt av litteratursosiologiske problemstillinger. I tillegg til dette inntar han en særegen plass i norsk arbeiderbevegelses historie som et sentralt medlem av den innflytelsesrike, marxistiske studentgruppen Mot Dag 1930–35.
Storstein vokste opp i Stavanger og tok examen artium ved Kongsgård skole 1923. Han gjennomførte Krigsskolens nederste avdeling 1924, studerte deretter filologi ved Universitetet i Oslo og tok språklig-historisk embetseksamen 1931 med norsk som hovedfag og fransk og historie som bifag. Han var årsvikar ved Oslo katedralskole 1931–32 og ved Stabekk kommunale høgre almenskole 1932–36, og til sist lektor ved Bryn (senere Teisen) kommunale høgre almenskole fra 1936 til han gikk av med invalidepensjon 1958.
I studietiden kom Storstein i kontakt med den venstreradikale kretsen rundt journalisten Erling Falk, og han var medlem av Mot Dag 1930–35. Han var også en av hovedmedarbeiderne (på områdene språk og litteratur, men dekket også fag som pedagogikk og kunst) i Arbeidernes leksikon, som utkom i seks bind 1931–36. Storstein meldte seg inn i Arbeiderpartiet 1935. Under den annen verdenskrig deltok han i motstanden mot NS-myndighetenes “nyordning” av den norske skolen, og han var med blant de ca. 650 lærerne som våren 1942 ble sendt på brutalt tvangsarbeid til Kirkenes, men slapp i likhet med de andre fri samme høst. 1944 flyktet han til Sverige og arbeidet bl.a. som lektor ved den norske flyktningforlegningen Köja såg i Bjärtrå i Ångermanland frem til frigjøringen. Rett etter krigen var han konsulent for den svenske regjeringsoppnevnte skolekommisjonen av 1946.
Med Barn 1932, Kateterskole eller arbeidsskole, Lesebok for voksne av skolebarn og Fremtiden sitter på skolebenken har Storstein levert noen av de viktigste bidrag til en sosialistisk pedagogisk teori i Norge. I sitt pedagogiske forfatterskap er han særlig påvirket av den franske pedagogen Célestin Freinet, sovjetrusseren Anton Makarenko og den skotske reformpedagogen Alexander Neill, grunnleggeren av frihetsskolen Summerhill. Storstein gikk inn for at den tradisjonelle kateterundervisningen skulle avløses av en “arbeidsskole”, preget av selvvirksomhet og frie samarbeidsformer (f. eks. klasseavis, klasseteater, korrespondanse med andre skoler, møter der elevene ble fortrolige med møteteknikk og parlamentariske diskusjonsregler). “Det gjelder først og fremst å skape et miljø hvor elevene virkelig tør røre på seg,” skrev han i forordet til Lesebok for voksne. “Grunnsynet er at elevene gjennem samvirke skal utvikle social ånd og solidaritet istedenfor konkurransementalitet” (Olav Sundet i NBL1).
Storsteins hovedverk som litteraturforsker er monografien Kielland på ny. Her går den marxistisk inspirerte tesen ut på at “under den psykologiske og politiske romanen som slynger seg gjennom hans verker, går der et mektig grunnmotiv, en stor økonomisk roman”. Allerede i hovedfagsoppgaven, Hvorfor kunde ikke Kiellands produktivitet overleve 80-årene?, hadde han for første gang gått inn for en materialistisk tilnærming til litteraturen. Karakteristisk nok var “bohemtiden” i 1880-årene Storsteins spesielle forskningsområde og Hans Jæger hans store helt; 1935 utgav han den første Jæger-biografien. I artikkelsamlingen Fra Jæger til Falk trekker Storstein opp en kulturradikal tradisjonslinje i norsk litteraturhistorie fra 1880-årene til sin egen samtid, der han (ved siden av Jæger og Erling Falk) inkluderer Ibsen, Hamsun, Sigurd Hoel, Arnulf Øverland og Helge Krog. Storstein virket også som litteraturanmelder i Arbeiderbladet, og han oversatte flere romaner fra svensk.