Forfatter, journalist og kritiker. Foreldre: Disponent Gunnar Kølbel (1890–1963) og Dorothea Serine Eidem (1889–1940). Gift med journalist og forfatter Bjørg Jønsson (3.1.1940–).

Odd Eidem forklarte seg en gang om sin livslange fascinasjon, på godt og ondt, av representantene for den mennesketypen han henregnet til “fantastenes kulørte skare”, og ble i den anledning spurt om hvorfor han selv aldri var blitt dogmatisk innfanget av noen slike åndsmiljøer, han som hadde ført velpleide vennskap med katolikker og antroposofer så vel som sosialister. Han svarte med sin umiskjennelige replikkunst: “Er'u gæer'n, jeg er fra Hamar, jeg!”

Eidems besteforeldre på morssiden bodde på Hamar. Morfaren var apoteker, og denne familiegrenen, opprinnelig trøndersk, var preget av muntert og jordnært vidsyn. Forfedrene på farssiden var av tysk-dansk slekt; oldefaren fant omveier fra Hamburg til Christiania i 1860-årene. Hans sønn, Odd Eidems farfar, etablerte boktrykkeri i hovedstaden og var aktiv i den katolsk-apostoliske menighet, et trossamfunn som mente at endetiden var nær forestående. Eidems far var juniorpartner i trykkeriet inntil krakket 1929. I forfatterskapet, dikterisk-dokumentarisk som det var, vendte Eidem tilbake til slike familiekuriositeter; han utla dem som barokke inntrykk fra et barns journalføring av livet, og unnlot å tolke dem “politisk” eller “freudiansk”, i den poetisk-journalistiske erindringsstilen som forble hovedgrepet om hans egen sjangeroppfinnelse, den han kalte flaneriet.

Odd Eidem vokste opp som den eldste av tre sønner, som alle kom til å livnære seg i presseyrker. De beholdt morens pikenavn etter at hun tok ut skilsmisse tidlig under deres oppvekst. Dorothea var en selvstendig kvinne og driftig morsfigur, som Eidem følte seg nært knyttet til. Han beundret hennes kjærlige foretaksomhet, mens fascinasjonen av de eksentriske innslagene i slektsbakgrunnen var av mer “litterær” art. I ett og alt var Odd Eidem en utpreget skribentnatur.

I ungdomstiden i 1930-årene mottok han viktige impulser fra kretsen rundt Erling Falk og Mot Dag-bevegelsen, skjønt han etter eget utsagn “ikke spilte noen annen rolle der enn å være ung mann”. Han studerte seg lett til en magistergrad i litteraturhistorie (1938) og ble forespeilet en lovende fremtid som forsker, men lot seg ikke friste av professor A. H. Winsnes' tilbud om et attraktivt stipendium. Allerede her fremgår det tydelig av hans biografi at livets realiteter, ikke minst i utenrikspolitisk perspektiv, samt et behov for å gå sine egne veier, måtte bli mer bestemmende for utviklingen av Eidems åndstype og livsretning enn litteraturen som sådan.

Han debuterte skjønnlitterært med den generasjonstypiske romanen Uten fane 1939. Den tolket ungdommens famling etter ideologisk trosgrunnlag, et tema den aldrende Eidem skulle plukke opp igjen og tegne et dobbelt speilbilde av i romanen Pieter og jeg nøyaktig 40 år senere. I mellomtiden hadde verdenskrigen, den kalde krigen og nye totalitære idéstrømninger for lengst vaksinert ham personlig mot ideologiske trosbekjennelser.

En grunnleggende erfaring av å være europeer fra Norge ble både karakterdannende og skjebnedannende for den tvisynte observatøren, humanisten, journalisten og dikteren Odd Eidem. Han arbeidet som sekretær for Nansenhjelpen i årene 1938–40, og var med på å bringe Nansenkontorets arkiver over jødiske og andre flyktninger i sikkerhet da Hitler-Tyskland okkuperte Norge våren 1940. Allerede før dette hadde han i en periode vært tilsluttet et miljø av tyskspråklige eksilforfattere og deres antinazistiske vertskap i Amsterdam, hvor han – på tysk og nederlandsk – virket som redaksjonssekretær for deres litterære tidsskrift. Et forbilde i så henseende var Carl von Ossietzkys tidsskrift Die Weltbühne og hans regelmessige spalte over hvilke tap demokratiet hadde “lidd siden sist”.

Et sentralt erfaringsstoff og temavalg er dermed anslått for Eidems litterære og journalistiske gjerning: Flyktningens situasjon – som personlig skjebne, politisk problem og eksistensiell metafor. Mest rendyrket behandlet han denne motivkretsen i romanen Ute på veiene (1980), en fortelling om den “totale” flyktning, Egon Dorn, og trolig den boken forfatteren selv holdt for sin vesentligste, fordi den nok oppsummerte det han kom nærmest til å kunne kalle et credo. Tre essayistiske utgivelser fra hans tidligste skribentliv vitner om og foregriper samme orientering mot verdenspolitikkens arketypiske ofre: Diktere i landflyktighet (1937), om russiske eksilforfattere, Segerstedt. En mann mellom øst og vest (1946), om den uredde og frittalende redaktørens ensomme kamp mot nazismen i svensk offentlighet, og Varm aske (1947), reportasjer fra de uverdige forhold i tyske krigsruiner.

Straks etter krigen ble Odd Eidem kulturmedarbeider, først litteraturkritiker, i det nystartede Verdens Gang, hvor han forble fast bidragsyter til 1977. Her bidrog han til å skjenke stemme og profil til en personlig journalistikk som satte dagsorden med polemiske og litterære virkemidler. Han redigerte spalten (og de mange antologiene) Det norske språk fra uke til uke i over 15 år, en pedagogisk gapestokk for filologiske forbrytere, og deltok for øvrig i riksmålsbevegelsens litterære falanks, bl.a. i tidsskriftet Ordet og i “de bakvendte bøkene”, som han kreerte sammen med lekekameratene André Bjerke og Carl Keilhau.

Eidem forble journalist livet ut. Etter en tids sykdom vendte han tilbake til dagspressen, fra VG til Aftenposten, hvor han holdt sin faste lørdagsspalte gående fra 1978 til 1988. Utvalgte epistler er samlet i Under appelsintreet (1982). På det tidspunkt var Eidem blitt “fransk” i sin provençalske bosetting, skjønt “norsk” i sin jevnlige pendling til Nesodden. Med romanen Cruise (1978), til dels selvbiografisk i sin rekonvalesenshistorie, mottok han ikke bare årets kritikerpris, men også en vedvarende salgssuksess hos leserne. Det var nå, fra slutten av 1970-årene til sin død 1988, at han forløste flanørens salgspotensial i romanform. Et utvalg av hans romaner og flanerier utkom i 10 bind 1983.

Men først hadde det vært som teaterkritiker Eidem kom til å skape sensasjonelt rom for en særegen kommunikasjon mellom samfunn og kunst, mellom presse og litteratur. Fra 1955 til 1977 skrev han i VG teateranmeldelser som gjorde kunstkritikk til journalistikk, teater til samfunnsdebatt, estetiske opplevelser til “politisk” samtaleemne. Utvalgte teaterartikler finnes i bøkene Sett fra min plass (1965) og Tilskueren (1976). Kontroversene rundt ham var legio, men i ettertid hersker det liten tvil om at han hevdet sine kvalitetsnormer på teaterkunstens vegne, ikke på avispolemikkens.

Særlig var han opptatt av å bedømme skuespillerens evne til å formidle hva det “handler om”, når en figur i et stykke – altså et menneske i en tilværelse – fremstår på scenen – i livet – med forfatteren eller regissøren som “guddommelig” vilje, altså under skjebnetrykk! Han var tiltrukket av illusjonen, men fant ingen bedre målestokk for kunsten enn erfaringslivet. For ham var kunst – Bach eller Mozart, arkitektur eller poesi – en virkelighet man må leve med, erkjenne gjennom og ytre seg om, nettopp deretter. Sine skuespill, farser så vel som historiske dramaer, skrev Odd Eidem på en slik inspirasjon, ikke fra “kunstens” verden, men fra kunstens mulige møter med det vi kaller virkelighet.

I essens var det en slik livsanskuelse – etter hvert i mangel av enhver annen – Odd Eidem utkrystalliserte med sine flanerier. I denne sjangeren, som han oppfant selv, “oppfant” han også forbindelsen mellom skjønnlitteratur og journalistikk, diktning og dokumentar, kunstspråk og avisprosa. Med uærbødig humor, fordomsfri tankegang, burleske assosiasjoner og underfundige kommentarer underbygger han merkverdige historier, personlige erindringer og aktuelle temaer, slik at leseren får satt sin egen virkelighetsforståelse på prøve i høyt humør. Han begynte under pseudonymet Justino Valente, fordi hans tematikk var knyttet til ironien i forholdet mellom Norden og Syden. Vinden blåser fra nord (1948) og Fire glass konjakk (1950) er titler som også sier sitt om europeeren fra Hamar.

Fra slutten av 1950-årene kom flaneriene på rad, under hans eget navn og med stadig mer underfundige titler: Kefir og chianti (1958), Sett fra Sirius (1963), Zikzak (1967), Det fjerde øye (1971), Flaskepost (1973), Karjol (1975). I disse skildringene og beretningene balanserer Eidem på grensen mellom journalistikk og litteratur, og reiseskildringer, fabler og portrettkunst blir bindeledd mellom sjangerene.

    Romaner

  • Uten fane, 1939
  • Kala, 1971
  • Cruise, 1978
  • Pieter og jeg, 1979
  • Ute på veiene, 1980
  • Morgen i Dibonne. Et landsbybilde, 1982
  • Arons roser, 1985

    Flanerier

  • Vinden blåser fra nord (under pseudonymet Justino Valente), 1948
  • Fire glass konjakk (under pseudonymet Justino Valente), 1950
  • Kefir og chianti. Flanerier om nordboere, 1958
  • Sett fra Sirius, 1963
  • Zikzak, 1967
  • Det fjerde øye, 1971
  • Flaskepost, 1973
  • Karjol, 1975
  • Goddag og adjø til 19 herrer, 1977
  • Fløyten og orgelet, 1978
  • Kall meg Frognertrikken!, 1984

    Skuespill/hørespill

  • Spillet om Bly-Petter, 1947
  • Kråker, 1951
  • Tunnel, 1951
  • MIN kvinne!, 1956
  • Runenes forbannelse, 1959
  • Guds gjøglere, 1960
  • Det var en kone på landet –, 1968
  • Pizzicato rundt sak nr. 81211-75, 1976

    Essays

  • Diktere i landflyktighet, 1937
  • Injurier (red.), 1966

    Barnebøker

  • Fuglen som aldri sang, 1949 (ny utg. 1998)

    Annet

  • Segerstedt. En mann mellom øst og vest, 1946
  • Varm aske, 1947
  • Den bakvendte boken. Ved tre av dem (sm.m. A. Bjerke og C. Keilhau), 1949
  • Det norske språk fra uke til uke, 8 samlinger, 1949–66
  • Den bakvendte familieboken. Ved tre av dem. Alkoholisme – Åtselgribb, 1951
  • Fransk visitt i Sovjet, 1952
  • Norsk Decamerone (sm.m. A. Bjerke), 1953
  • Hvem er forræder?, Bergen 1957
  • Sett fra min plass, 1965
  • Jeppe Jansens giraff. En familielesebilledbok for barnslige sjeler, 1969
  • Tilskueren, 1976
  • Under appelsintreet, 1981
  • Con amore. Erindringshistorier, 1983
  • Stud. 1933
  • HEH 1984
  • O.-J. Hoff: “Hvem er Odd Eidem?”, i Farmand nr. 42/1988, s. 28–31
  • S. L. Lystad: Odd Eidem. En forfatter uten fane? Resepsjonen av Odd Eidem fra 1939 til 1984, h.oppg. UiB, 1995