Lagmann. Foreldre: Ukjente. Gift, men hustruens navn er ikke kjent. Farfars farfars farfars far til Jens Stub (1764–1819; se NBL1, bd. 15); farfars farfars farfars farfar til Johan Daniel Stub (1814–92); farfars farfars farfars farfars far til Hans Gerhard Stub (1849–1931) og Hans Stub (1855–1946); farfars farfars farfars farfars farfar til Kjeld Fredrik Karl Stub (1868–1951; se NBL1, bd. 15).

Nils Stub kom til Norge som betrodd tjener for de danske makthaverne som nedkjempet den norske motstanden i 1530-årene. At han ble lagmann i Oslo 1570, markerte hvor sterkt den gamle norske eliten nå var skjøvet til side.

Stub stammet fra Danmark og var trolig i slekt med Peder Stub, borgermester i Viborg, som fulgte Christian 2 til eksil i Tyskland i 1520-årene. Stubs ungdom ligger i mørke, men han hadde lært seg latin. En sønnesønn skrev i en opptegnelse at han hadde vært “fordum læremester ... og siden bleven laugmand der samme steds”. Hvis det var riktig, må han en tid ha vært lærer ved Oslo katedralskole og hatt en teologisk skolering.

Stub omtales i kildene første gang 1536, i et brev fra lensherren på Akershus, Mogens Gyldenstierne, til Christian 3. Der fortalte han om hvor opprørske nordmennene var, og han bad om militær hjelp for å holde stillingen. Stub ble i brevet omtalt som Gyldenstiernes tjener, og han nøt åpenbart tillit, da han var pålagt å overbringe kongen dette brevet og i tillegg selv informere Christian 3 om den kritiske situasjonen. Gyldenstierne oppfordret kongen “høgelighen” til å feste lit til det Stub hadde å fortelle.

Neste gang Stub er omtalt i en kilde, er 1544 som rådmann i Oslo – han ble kalt rådmann siste gang 1559. Lensherren Peder Hanssøn tilsatte ham 1546 midlertidig i det ledige embetet som Norges rikes kansler. Han fikk da rett til vissøren fra Gudbrandsdalen, en inntekt som hadde hørt til kanslerembetet. Det ble besatt igjen 1547, og 1551 måtte Stub gi fra seg vissøren til innehaveren, Peder Huitfeldt, som avstod en prebende i Oslo til Stub.

Stub ble borgermester i Oslo i begynnelsen av 1560-årene. 1564–65 var han igjen vikar for kansleren da Huitfeldt deltok som offiser i sjøkrigen under den nordiske sjuårskrigen, og 1564 fikk han pålegg om å føre tilsyn med rikets arkiv på Akershus. Utover i 1560-årene fikk Stub flere ganger tillegg til sin lønn i form av visse kongelige inntekter.

Frederik 2 utnevnte 1570 Stub til lagmann i Oslo. Norske adelsmenn hadde inntil da fått de fleste lagmannsembetene, fordi de var kyndige i norsk lov og rett. To protokoller fra perioden 1572–80 med referater fra lagtingsmøtene er de eldste kildene fra den løpende virksomheten ved et norsk lagting. Språket var mest dansk, men med mange norske ord og uttrykk. Disse “opptegnelsesbøkene” er særlig interessante fordi de røper trekk ved maktutøvingen. Lagmannen arbeidet i samvirke med lensherren, som fra 1572 var stattholder i Norge og åpenbart øvde innflytelse på kjennelser i straffesaker. Også andre danske lensherrer i nærområdet var aktive deltakere i en klar politisk overstyring av lagtinget. Stub viste til lovhjemler, men der er også spor av kreative vilkårligheter. Mange straffer var harde og raske, f.eks. mot tyver, som havnet i galgen. Ulydighet og motstand mot øvrigheten ble helst straffet med bøter eller økt arbeidsplikt; pisking, forvisning og trusler om dødsstraff forekom også. De fleste anklagede for trolldom fikk ennå lov til å berge seg ved hjelp av skussmål fra kjente.

    Etterlatte papirer

  • To protokoller fra Oslo lagting for perioden 1572–80, trykt som Nils Stubs Optegnelsesbøger fra Oslo Lagthing 1572–1580, utg. ved H. J. Huitfeldt-Kaas, 1895 (faksimileutg. 1982)
  • Biskop Jens Nilssøns Visitatsbøger, utg. ved Y. Nielsen, 1885
  • DN, bd. 3–5, 7–10, 12–13 og 16
  • NHD, rk., bd. 1–6, 1893–1903
  • Nils Stubs Optegnelsesbøger (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • S. Kolsrud: Nils Stub, etter lagtingsbøker fra Oslo, 1957
  • J. Jansen: biografi i NBL1, bd. 15, 1964