Som mangeårig leder for Den norske synodes presteskole Luther Seminary preget Hans G. Stub norskamerikansk lutherdom i overgangen fra å være en innvandrerkirke til å bli et fullt ut amerikansk kirkesamfunn. Som leder for Den norske synode fra 1911 stod han i spissen for arbeidet med å forene de tre største norsk-lutherske kirkesamfunnene i USA, og 1917–25 var han biskop og leder for den samlede norsk-lutherske kirke i Amerika. Han var en av grunnleggerne og senere president (1918–21) for The National Lutheran Council i USA.
Stub var født i en immigranthytte i Wisconsin og ble formet av livet i Den norske synode alt fra barnsben av. Han kjente seg tidlig som borger av to land. Etter en tid ved katedralskolen i Bergen begynte han på Luther College og tilhørte det første kullet som ble uteksaminert derfra. Han ble teologisk kandidat ved Concordia Seminary i St. Louis 1872 og var prest i Minneapolis til 1878. Deretter var han professor i teologi og fra 1879 leder for Luther Seminary, først i Madison, Wisconsin, senere i St. Paul, Minnesota. 1881–82 studerte han i Leipzig. 1896 fikk han en prestestilling i Decorah og ble senere professor ved Luther College. 1900 ble han igjen professor og leder for Luther Seminary. Han var redaktør av flere tidsskrifter, bl.a. Theologisk Tidsskrift, 1899–1908.
Som kirkeleder så Stub det etter hvert som sin største utfordring å få til en forbindelse mellom den norsk-lutherske ortodoksi han var vokst opp med, og den lutherdom som vokste frem etter den første verdenskrig, en lutherdom uten dramatiske etniske og språklige konflikter. For Stub var dette ikke bare en kirkekamp, men en del av hans egen personlige identitet. Stubs teologiske arbeid inneholder veldige spenninger. Det dekker en periode på 50 år, fra innvandrermiljøet på prærien til moderne storbykultur.
Stub var til å begynne med skeptisk til en forening av de tre store norsk-lutherske kirkesamfunnene i USA. Frem til 1910 forsvarte han Den norske synodes isolasjonslinje. Men snart stod han fremst i arbeidet for sammenslåing. Hans eget forslag til forsoning når det gjaldt teologiske spørsmål, ble av motstanderne først stemplet som ubrukbart. Dette førte til at samlingsforsøket i første omgang ble lagt på is, men under overskriften Hvad staar iveien for det kirkelige enighedsarbeide blandt os? skrev Stub 1911 en lang begrunnelse for å ta opp arbeidet igjen.
Stub fikk derfor en sentral posisjon i den nye samlingskomiteen av 1915. Og denne gangen lyktes det. I første rekke skyldtes det Stubs egen balansekunst. Han så nå klart at kirkesamling ikke bare var et spørsmål om dogmatikk, men like mye om kulturhistoriske forutsetninger og personlig stil. I noen få år var Stub leder for både The National Lutheran Council og The Norwegian Lutheran Church of America. Gjennom ham fikk norsk amerikansk lutherdom dermed en sentral plass i et større felles kirkelig arbeid i USA.
Som professor i teologi foreleste Stub på norsk. Like etter at han ble leder for den store norsk-lutherske kirken i USA, tok han på et møte i Fargo 1918 opp et nytt brennbart tema, nemlig hva som kunne gjøres for å hindre at norskamerikansk ungdom trakk seg ut av menighetene. Stub mente at det kanskje kunne være en idé å fjerne ordet “norsk” i kirkens navn. Dette gav igjen støtet til en langt kraftigere diskusjon enn Stub hadde regnet med.
På slutten av sitt virke havnet Stub i helt andre problemer enn dem han som prest og professor i en immigrantkirke først hadde møtt. Han stod sikkert ved sin store utredning på norsk om “naadevalget” fra 1881, men det var samarbeid mellom lutherske kirker som etter hvert kom i fokus for hans virke.
Stub hadde en utrolig arbeidskapasitet, men i sitt private liv opplevde han mange tunge stunder. Hans første kone døde tidlig, og hans andre kone døde på reise uten at han fikk sjanse til å være hos henne. Meldingene om hennes siste sykdom og død kom til ham bare som noen knappe telegrammer.
Hans G. Stub ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1908, til kommandør 1912, og han fikk storkorset 1926. Han var aktiv i kirkelig arbeid til det siste. Stub døde uten eiendom og med kun noen få dollar i banken til sine etterkommere.