Håndarbeidspedagog. Foreldre: Fabrikkeier Christen Wilhelm Rosing (1781–1838) og Margery Vibe Scheel (1798–1866). Ugift. Sønnesønns datterdatter av Hans Heinrich Scheel (1668–1738); sønnesønns sønnesønns datter av Hans Rosing (1625–99); søsterdatter av Anton Wilhelm Scheel (1799–1879; se NBL1, bd. 12); søster av Anton Rosing (1828–67); svigerinne (og kusine) til Hedevig Rosing (1827–1913).

Marie Rosing var en tidlig pioner for reform av håndarbeidet i skolen. Hun ble internasjonalt kjent, særlig for sine originale undervisningsplansjer, og 1889 fikk hun gullmedalje ved verdensutstillingen i Paris.

Rosing kom fra en ressurssterk og velstående familie, men var mye syk som ung og satt ofte alene med et håndarbeid. 1854 begynte hun som lærerinne i en privat pikeskole i Fredrikstad. Denne ble 1875 slått sammen med allmueskolen, og frk. Rosing ble hovedansvarlig for håndarbeidet ved en nybygd skole. Hun ønsket å forbedre undervisningen og satte seg inn i litteratur om 1850-årenes reformer i tysk håndarbeidsundervisning. Her fant hun imidlertid ikke konkret hjelp til å utvikle en god metode. I stedet satte hun i gang selv, og 1880 kunne hun, med bidrag fra det offentlige, gi ut boken Haandarbeide som Skolefag. Veiledning for Lærerinder.

Marie Rosing kalte sin håndarbeidspedagogikk “selvhjelpsmetoden”. Den bygde på de samme prinsipper som arbeidsskolen. Elevene skulle fra starten av lære seg å forstå hva de holdt på med, slik at de kunne planlegge, ordne og utføre håndarbeidet selv. Mekanisk innlærte, tekniske ferdigheter var ikke nok – håndens arbeid måtte styres av ånden. Undervisningen var basert på klasser, men hun delte også elevene opp i mindre partier. Samtidig var hun opptatt av at alle måtte få individuell veiledning, og at man måtte ta hensyn til elevenes nivå: “Man tager feil og gjør ikke børnene nogen tjeneste ved at ville tvinge alle lige langt frem, enten de kunne følge med eller ikke.”

Første skritt i undervisningen var “anskuelsen”, hvor elevene skulle observere og gjøre forberedende øvelser: “Naar den lille begynderinde træder ind i skolen, maa hun først lære at bruge sine øine og sine tanker.” Det nødvendige anskuelsesmateriale fant hun opp selv. Hun utviklet sy- og strikkerammer, modeller, undervisningsplansjer og systemer for bruk av veggtavle. Selve håndarbeidsundervisningen skulle gå skrittvis og systematisk frem. For at arbeidet ikke skulle bli for kjedelig og ta for lang tid, lot Rosing barna lage modeller i dukkestørrelse. Disse ble samlet i esker sammen med tegninger og prøvekluter, og så kunne eskene følge med elevene som mønster for videre arbeid.

1881 flyttet frk. Rosing til Kristiania. Her åpnet hun året etter en egen skole, hvor hun holdt kurs i håndarbeid, og i perioden 1886–1908 holdt hun hvert år 8–10 ukers kurs for lærerinner med offentlig støtte. Hun holdt også foredrag om sin metode og presenterte materialet ved utstillinger i Kristiania, København og andre større byer. 1883 gav hun ut 46 Tegninger til Brug ved Undervisning i kvindeligt Haandarbeide. Disse undervisningsplansjene fikk europeisk utbredelse og ble en inspirasjonskilde til bruken av pedagogisk tavletegning. Sammen med sy- og strikkemodellene gjorde de Rosing kjent i Europa.

Marie Rosings metoder slo ikke helt igjennom i Norge i hennes egen tid; de ble f.eks. ikke brukt på Statens kvinnelige industriskole (opprettet 1875). Kjente pedagoger som Einar Sigmund og Helen Engelstad har forklart dette med at Rosing var for langt forut for sin tid. Først med arbeidspedagogikken i 1920- og 1930-årene økte interessen for hennes arbeid.

  • Haandarbeide som Skolefag. Veiledning for Lærerinder, 1880
  • 46 Tegninger til Brug ved Undervisning i kvindeligt Haandarbeide, 1883
  • Klippeøvelser og Sparsommelighedsøvelser, 1884
  • Marie Rosings egne utgivelser (se ovenfor, avsnittet Verker)
  • NFL, bd. 4, 1896
  • H. Rosing: “Marie Rosing”, nekrolog i Husmoderen 1911, s. 363–364
  • E. Sigmund: “En norsk håndarbeidsmetodiker”, i A. W. Schirmer m.fl.: Den kvinnelige Industriskole i Oslo 1875–1925, 1925, s. 331–336
  • H. Engelstad: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • A. Stangebye: “De store begavelser – Rosingslekten fra Gamlebyen”, i Fredriksstad Blad 29.11.1958
  • S. Skahjem (red.): Fredrikstadkvinners historie, Fredrikstad 2002
  • Portrett av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Husmoderen 1911, s. 363