Anton Rosing var en rikt begavet naturvitenskapsmann med allsidige interesser innenfor en lang rekke fag og emner. Han engasjerte seg i organisasjonsarbeid og deltok aktivt i samfunnsdebatten, men sviktende helse og en tidlig død gjorde at han ikke etterlot seg større vitenskapelige arbeider.
Rosing vokste opp i Fredrikstad. Allerede som gutt var han spesielt interessert i kjemi og fysikk, og etter konfirmasjonen studerte han ved Den polytekniske Skole i København fra 1843 til han avla eksamen i kjemi og fysikk 1849. Han fikk ideen til og var blant stifterne av Polyteknisk Forening i København 1845. Han var med på å stifte Den Polytekniske Forening i Christiania 1852, og under et studieopphold i Paris 1856–57 ble han medstifter av Société Chimique de Paris (nå Société Chimique de France). Rosing stod for forberedelsen til utgivelse av Norges første tekniske tidsskrift, Polyteknisk Tidskrift (nå Teknisk Ukeblad), som begynte å komme ut 1854. Fra 1861 var han ansatt ved Den høiere Landbrugsskole paa Aas.
I de årene han tilbrakte i København, utfoldet Rosing en kolossal aktivitet på en rekke områder. Til tross for sin ungdom spilte han en sentral rolle. Han holdt en rekke foredrag, ikke bare i Polyteknisk Forening, men også bl.a. i Haandværkerforeningen, Industriforeningen o.a. I Polyteknisk Forening var han yngstemann, men han satt i styret, var festtaler, og han ble omtalt som “sjelen i alle festkomiteer og ved alle høytideligheter”. I revolusjonsåret 1848 og under den slesvigske krig deltok han, bare 21 år gammel, med sterkt poengterte meninger i den offentlige politiske debatt i Danmark.
Etter avlagt eksamen vendte Rosing 1849 tilbake til Norge. Årene 1850–55 oppholdt han seg i Christiania, fra 1851 som gassmester ved gassverket. Han var den bærende kraft i Den Polytekniske Forening og samtidig en meget produktiv skribent både i foreningens tidsskrift og i aviser, hvor han skrev faglige artikler som favnet over langt mer enn kjemi og teknikk. Han behandlet spørsmål som angikk industri og jordbruk, folkeopplysning og samfunnsproblemer i inn- og utland. Han utmerket seg med en klar logikk og en lettfattelig fremstillingsform.
Da Stortinget 1854 vedtok å opprette en høyere læreanstalt i landbruk, drog Rosing til Tyskland for å utdanne seg til lærer i landbrukskjemi. Han fortsatte med omfattende studier i Paris, deretter i Storbritannia. Der ble han imidlertid angrepet av en sykdom, trolig miltbrann, som skulle sette sine spor for resten av hans levetid. Ved hjemkomsten 1861 overtok han stillingen som lærer i kjemi, fysikk, mineralogi og geologi ved Den høiere Landbrugsskole i Ås, men han var fysisk svekket og kom aldri på kateteret hos studentene. Han skrev riktignok forelesninger, men de ble fremført av hans assistent. Denne assistenten ledet også laboratorieundervisningen, etter Rosings anvisninger.
Fra sykerommet utfoldet han en bemerkelsesverdig rik aktivitet. Så vel assistenter som studenter kom og gikk. Rosing satte i gang den første norske kontrollvirksomhet med analyse av jord og fôrstoffer, noe som ble forløperen til de statlige landbrukskjemiske kontrollstasjoner. Han forsøkte fabrikasjon av fiskemelkjeks og tørrmelk, og det førte til at han oppnådde fire medaljer på utstillinger. 1865–67 utgav han tre årganger av Norsk Landmandsbog, hvor han på lettfattelig måte skrev om naturvitenskapelige emner.
Da Anton Rosing døde på senvinteren 1867, etter knapt to års ekteskap og ennå ikke fylt 40 år, var det et stort tap for hele det norske vitenskapelige miljøet. Hans nære venn P. Chr. Asbjørnsen skrev bl.a. i minneordene at det så ut som hans lange lære- og forberedelsestid var “et stort tilsprang til noe, hvorav kun en begynnelse var nådd”.