Moder Bonaventura står som en fremstående representant for de kvinner som kom fra “det katolske Europa” for å gjenoppbygge den katolske kirke i Norge og som samtidig bidrog vesentlig til landets helse- og skolevesen.
Margaretha Schlösser gikk i kloster 17 år gammel hos fransiskanerinnene (Franciscaines de la Miséricorde) i hjemlandet Luxembourg. Etter første løfter 1885 fikk hun sin opplæring i Grevenmacher i Luxembourg. Søster Bonaventura, som hun nå het, ble allerede 1893, året etter de evige løfter, utnevnt til novisemesterinne, to år senere til priorinne.
På dette tidspunkt var det et nært kirkelig samarbeid mellom Luxembourg og Norge. Da luxembourgeren Johannes Fallize ble katolsk kirkeleder i Norge 1887, fikk han god hjelp fra hjemlandet. Fallizes menighetsvisjon inneholdt tre elementer: kirke, skole og hospital. Til det trengtes ordenssøstre. St. Joseph- og Elisabethsøstre virket i sør og nord, men Vestlandet manglet søstre. Etter et mislykket forsøk med franske søstre i Bergen fikk han 7 nonner av moder Bonaventuras orden til byen 1891. De ble snart verdsatt som sykepleiere og lærerinner. Da en ny menighet ble opprettet i Stavanger 1898, åpnet de hospital der. Få dager etter mottok også søstrene i Bergen sine første pasienter i et provisorisk sykehus. St. Franciskus hospital (nå Birgittahjemmet) i Nygårdsgaten, ved siden av St. Paul kirke, stod ferdig 1899.
Bonaventura stod i spissen for alt dette. Hun var kommet til Bergen i juni 1897. Da rådde det sterk misnøye i Luxembourg over Fallizes behandling av søstrene, og like etter fulgte vedtak om å avvikle i Norge. Arbeidet på Vestlandet ville falle sammen uten søstre. Løsningen ble å grunnlegge en egen kongregasjon, og fransiskanerinner som ønsket det, kunne bli med. Bonaventura delte biskopens iver for kirken i Norge og meldte seg. Sammen utarbeidet de statuttene for det fremtidige søsterfellesskapet. 19. mars 1901 ble Den norske Kongregation af den hellige Frans Xaver (kjent som Franciskussøstrene) grunnlagt, med undervisning, sykepleie og menighetsarbeid som spesialfelt. Moderhus og novisiat skulle ligge i Bergen.
Som første generalpriorinne ledet og utformet moder Bonaventura søstrenes klosterliv i og for Norge. Men personalsituasjonen var kritisk knapp, og noe av det første hun gjorde, var å dra til Tyskland for å rekruttere. Ved utgangen av 1902 talte kongregasjonen 21 søstre. Da hadde de overtatt hospital og menighetsskole i Stavanger. Bonaventuras andre utfordring var økonomien. For å spe på inntektene påtok søstrene seg hjemmesykepleie og nattevakter. De utmerket seg som dyktige sykepleiere. Bonaventuras tredje utfordring var å sikre søstrenes faglige og klosterlige utdanning.
1923 ble Bonaventura avløst som generalpriorinne av moder Beata Höfling. Da var kongregasjonen blitt landets nest største med omkring 80 søstre. Hennes etterfølger kunne bygge videre på et solid fundament. I Arendal var søstrene etablert 1911, og nye grunnleggelser fulgte i Haugesund 1926, Stabekk 1926 og Hønefoss 1935. I Bergen åpnet de aldershjem 1921, øyeklinikk 1923 og Florida sykehus 1929. Moder Bonaventura ble først ansvarlig for søstrenes nye novisiat i Sylling utenfor Drammen. 1927 ble hun priorinne i Haugesund. Denne stillingen beholdt hun til sin død 1940.