Luxembourgsk katolsk geistlig. Foreldre: Garvermester Jean Fallize og Thérèse Pfeffer.

Johannes Olaf Fallize ble den første katolske biskop i Norge etter reformasjonen. I 35 år styrte han sin minoritetskirke med stor kraft, i tidens autoritære ånd.

Foreldrene fikk ham inn ved gymnaset Athenäum i hjemlandet, en “rekruttskole” for presteaspiranter. Etter eksamen der 1866 ble han opptatt ved Det tysk-ungarske kollegium (Germanicum) i Roma og studerte teologi ved jesuittenes universitet (Gregoriana). Han ble presteviet i Laterankirken 1871, og året etter ble han dr.theol.

Under Fallizes studietid kom 1. Vatikankonsil, som proklamerte pavens “ufeilbarlighet” når han på kirkens vegne formulerer nye trosdogmer (1870) og gav støtet til sterk sentralstyring fra pavestolen (ultramontanisme). Fallize ble en begeistret ultramontanist, alltid i kamp mot liberale avvik i kirken.

1872 ble Fallize utnevnt til viserektor ved presteseminaret i bispedømmet Luxembourg. 1876–81 var han sogneprest i Pintsch, men deltok dessuten med glød og stridslyst i den politiske debatt som redaktør av Sonntagsblatt. Etter få år hadde han fått ansvaret for det meste av katolsk presse og forlagsdrift i landet, og 1881–87 representerte han det katolske høyreparti i nasjonalforsamlingen.

6. februar 1887 utnevnte paven Fallize til ny prefekt og dermed leder av Den katolske kirke i Norge; Vatikanet foretrakk en geistlig fra et lite land. 11. mars 1892 ble Norge oppgradert til “apostolisk vikariat”, og 19. mars ble Fallize bispeviet i Roma. Nå tok han mellomnavnet Olaf etter helgenkongen. Ved sin avgang som norsk biskop 1922 fikk han ærestittelen erkebiskop av Chalsis.

Da Fallize kom til Norge, hadde han bare ca. 800 katolikker og 16 prester under seg. Den nye prefekten kastet seg inn i arbeidet med ubendig energi og vilje til å styre alle sider ved katolsk kristenliv i Norge. Bispeverdigheten styrket både autoritet og ambisjoner. Kirker ble bygd, skoler og hospitaler reist, 8 nye menigheter grunnlagt og tallrike katolske foreninger stiftet. 1901 opprettet Fallize en søsterkongregasjon (Franciskus-søstrene, etter St. Frans Xavier) med ansvar for sykepleie og skoler.

Fallize foretok hyppige visitasreiser i sitt langstrakte bispedømme, og samlet inn penger utenlands. Han la stor vekt på moderne publisistvirksomhet, som sin kirkes ansikt utad, og for å sikre norske katolikker korrekt lesning om alt fra fromme emner til aktuelle nyheter (“da faren for vildfarelser er altfor stor” ved å lese protestantiske skrifter). 1889 grunnla han bladet St. Olaf og St. Olafs Trykkeri, som etter bare fire år kunne skilte med over 50 boktitler.

Fallize var selv en meget produktiv og skarp skribent, og en overhyrde av den gamle skole. Han holdt meget god orden både i økonomi og administrasjon, drev frem teologisk skolering for å heve nivået i presteskapet, og krevde total lydighet av dem i kirkens navn. “Jeg tåler ikke motsigelser!” skal han flere ganger ha sagt fra prekestolen. Innad ble han derfor en omstridt leder, som kom i konflikter med både legfolk, katolske søstre og ordensgeistlighet. Han gav prestene detaljerte instrukser om alt fra påkledning til avhold fra enhver sport samt bruk av sykkel. Han påla katolske foreldre å sende sine barn bare til katolske skoler – under trussel om ekskommunikasjon, enda Vatikanet hadde oppfordret ham til en mykere linje.

Samtidig la Fallize stor vekt på en lojal holdning til sitt nye fedreland og lovpriste norsk demokrati og toleranse. 1913 sørget han for at den første formelle anerkjennelse av norsk overhøyhet over Svalbard kom fra Vatikanet, da han fikk knyttet ordene “av Spitsbergen” til sin norske bispetittel. Han skrev overstrømmende skildringer fra sine norske reiser i franske og tyske blader, og var en varm norgespatriot. 1912 ble han utnevnt til kommandør av 2. klasse av St. Olavs Orden for filantropisk virksomhet og sine skrifter om Norge.

Fallize gikk av som biskop 1922, trolig etter ønske fra Vatikanet, som fant ham litt for selvrådig i arbeidsform. Han bosatte seg først i Bergen, men 1924 flyttet han tilbake til Luxembourg, der han døde 1933, 89 år gammel.

Fallizes 35 år som katolsk overhyrde i Norge førte til sterk vekst, men mer i form av institusjoner og geografisk spredning enn i antall katolikker (1920 hadde antallet kommet opp i ca. 2600). Selv holdt han i alle tråder, slik en kirkeleder etter hans syn skulle gjøre, med imponerende kraft og skarp intelligens, men i en autoritær stil som allerede da ble opplevd av mange som gammeldags og utfordrende.

    Et utvalg

  • Une tournée pastorale en Norvège, Tours 1897
  • Christiania et environs, Lille 1901
  • Excursions en Norvège et chez les Lapons, Lille 1912
  • O. Offerdahl: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. Kjelstrup: Norvegia catholica, 1942
  • B. I. Eidsvig: “Kirken organiseres. Johannes Olaf Fallize 1887–1922”, i J. W. Gran, E. Gunnes og L. R. Langslet (red.): Den katolske kirke i Norge, 1993

    Fotografiske portretter

  • Portrett (i bispeornat) av ukjent fotograf, u.å.; gjengitt i Den katolske kirke i Norge, s. 243