Kronprinsesse. Foreldre: Prins Carl av Sverige, hertug av Västergötland (1861–1951) og prinsesse Ingeborg av Danmark (1878–1958). Gift 21.3.1929 i Vår Frelsers kirke (nå Oslo domkirke) i Oslo med sin fetter kronprins Olav, senere kong Olav 5 (1903–91). Sønnedatter av kong Oscar 2 (1829–1907); søsterdatter av kong Haakon 7 (1872–1957); mor til prinsesse Ragnhild (1930–), prinsesse Astrid (1932–) og kong Harald 5 (1937–); farmor til prinsesse Märtha Louise (1971–) og kronprins Haakon (1973–).

Kronprinsesse Märtha skapte et varmt og gjestfritt hjem på Skaugum og styrket kongehusets stilling ved sin klokskap og sjarm. Da hun var i USA med barna under krigen, arbeidet hun utrettelig for Norges sak og vant stor velvilje, ikke minst takket være sin nære kontakt med president Roosevelt. Tilbake i Norge ble hun etter få år rammet av alvorlig sykdom. Det ble landesorg da hun døde.

Märtha ble født som svensk-norsk prinsesse og besøkte Norge første gang 1903. Men 1905 ble unionen oppløst, og det var den danske prins Carl (hennes onkel) som ble norsk konge – ikke Märthas far, Oscar 2s sønn, slik mange i Sverige håpet. Fra barneårene av ble Märtha beskrevet som kreativ og aktiv, livlig, humørfylt og generøs. Men til tross for boklige anlegg fikk hun utdannelse etter tidens husmoderlige idealer, i husstell, barnepleie, søm og porselensmaling.

Forholdet mellom Norge og Sverige ble spent etter unionsbruddet, men familielivet var relativt uberørt. Allerede 1921 ble prinsesse Märtha kjent med kronprins Olav, og 1926 og 1927 var hun og hennes nærmeste på gjesting hos den norske kongefamilie – de første kongelige besøk fra Sverige etter 1905. Märtha og Olav ble snart forelsket, og under OL i Amsterdam 1928 inngikk de “hemmelig” forlovelse med sine foreldres velsignelse. Kong Haakons eneste engstelse var at en norsk-svensk allianse skulle vekke anstøt, men frykten ble avkreftet i de politiske kontakter han tok. 15. januar 1929 ble forlovelsen gjort kjent i begge land, og 21. mars ble Olav og Märtha gift i Oslo under overveldende hyllest fra store folkemengder i den festsmykte byen, der parets kjørerute fra vielsen i Vår Frelsers kirke bl.a. var pyntet med flombelyste ismonolitter. Et skår i gleden var katastrofebrannen som samme aften la byens største varemagasin, Steen & Strøm, i grus.

Fyrsteekteskapet lignet en dynastisk allianse etter gammel oppskrift og bidrog da også vesentlig til å lege sårene etter 1905. Men alle som møtte de to unge, forstod at det var stor kjærlighet mellom dem. Den skulle vare livet ut. Som bryllupsgave hadde kronprinsparet mottatt eiendommen Skaugum i Asker fra kongefamiliens gamle venn, minister Fritz Wedel Jarlsberg, og der flyttet de inn. Men bare et knapt år etter bryllupet, mens Märtha ventet deres første barn, ble huset totalskadet av brann, og familien måtte flytte til en villa i utkanten av Oslo for de neste to årene. Kronprinsessen deltok aktivt i planleggingen av det nye Skaugum, som stod klart til innflytting sommeren 1932; da var også datter nummer to, prinsesse Astrid, født. 1937 kom den etterlengtede tronarvingen, den første norske prins født på norsk jord på 567 år. Kronprinsessen skal ha moret seg godt da Trygve Lie kommenterte prinsefødselen slik: “Alt ser ut til å lykkes for denne regjering.”

Kronprinsparet hadde også viktige representative oppgaver i førkrigsårene, bl.a. flere lange reiser i Norge (f.eks. til Finnmark 1934). April–juni 1939 foretok de en nesten 70 dager lang goodwill-reise gjennom 29 stater i USA. I løpet av reisen holdt kronprinsesse Märtha flere taler, enda det ennå ikke var “kongelig skikk” for kvinner. Reisen ble spesielt viktig ved at de to knyttet vennskap med president Franklin D. Roosevelt og hans hustru Eleanor.

Kronprinsesse Märtha var like utrettelig som sin mann, sporty og munter, tok gjerne tunge tak og hadde sjeldne evner til kontakt. Vinnende vesen og enkel stil gav henne voksende popularitet i Norge. Kong Haakon satte henne umåtelig høyt. Men i den krisen som nå var i anmarsj, skulle hun få en enda mer grunnfestet stilling i sitt nye fedreland. Høsten 1939 gikk hun i bresjen for Kvinnenes Arbeidshjelp, som skulle organisere en frivillig reservestyrke til å overta menns funksjoner i tilfelle krig. Hun viste seg å være en glimrende organisator, med en sjarm som løste opp alle konflikter. Ved krigsutbruddet var det 585 underkomiteer for arbeidshjelpen, men slik krigen kom til å arte seg, ble det liten bruk for dem.

Under flukten fra de tyske invasjonsstyrker 9.–10. april 1940 ble det besluttet at kronprinsesse Märtha og barna måtte søke sikkerhet i Sverige. Grensebommen ble holdt nede for dem, angivelig fordi hun ikke kunne fremvise pass, men da hun til slutt bestemte seg for å kjøre tvers igjennom bommen, ble den i siste øyeblikk hevet. Etter noen dager på Sälen turisthotell fikk de opphold hos slektninger i Stockholm. President Roosevelt hadde allerede året før antydet USA som tilfluktsland i tilfelle krig, og han sendte nå kronprinsessen en personlig invitasjon. Men den tyskvennlige kong Gustav 5 advarte kong Haakon telegrafisk mot å akseptere invitten, og Märtha skal ha hatt en stormfull samtale med sin kongelige onkel før hun bestemte seg for å reise. Mor og barn ble kjørt nordover til Petsamo i Finland (nå Petsjenga i Russland), dit et amerikansk troppetransportskip var beordret av presidenten – også for å føre hjem amerikanere fra det krigsrammede Norden. Det var søkt om fritt leide for skipet, men de krigførende parter ville ikke gi garantier, og skipet måtte manøvrere gjennom minelagte farvann uten noen eskorte. Märtha var allikevel helt rolig under den dristige overfarten.

28. august 1940 kom skipet til New York, og dagen etter ble de norske kongelige mottatt av presidenten og innlosjert hos ham. Roosevelt hjalp til med å finne eiendommen Pook's Hill like ved Washington. Den ble kjøpt av den norske stat og fungerte som deres residens under hele krigen.

Kronprinsessen så sin første plikt i å gi barna et trygt og godt hjem. Men i tillegg arbeidet hun utrettelig for å hjelpe landsmenn og tale Norges sak. Det ble slitsomme dager med stadige besøk på norske skip, hospitaler og kirker. Hun ordnet opp for papirløse flyktninger, pakket førstehjelpspakker og tok raust imot landflyktige norske, fra statsråder til unge soldater. Hun reiste omkring og holdt en lang rekke taler. 1942 drog hun sammen med kronprins Olav på en tre ukers turné over store deler av USA.

“I kampårene var hun Norges uomtvistelige ambassadør nr. 1, på grunn av sin sjarm, menneskelighet, klokskap og takt,” skrev Trygve Lie siden. “Som utenriksminister måtte jeg vende meg til henne gang på gang, og de resultater hun oppnådde og de råd hun gav oss, var alltid verdifulle.” Under feiringen av kong Haakons 70-årsdag 1942 i London, dit hun kom som dagens store overraskelse, gav kongen henne storkors med kjede av St. Olavs Orden – “ikke fordi du er kronprinsesse, men fordi du har fortjent det,” sa han.

Viktigst for Norge ble hennes nære kontakt med president Roosevelt. Han kjørte ofte til Pook's Hill for samtaler og tok gjerne sine statsgjester med dit, som Winston Churchill. Kronprinsessen og barna var også hyppige gjester hos presidenten og feiret alltid jul hos ham og hans familie. Roosevelt hadde stor karismatisk sjarm og elsket å bli beundret og kokettert med, især av vakre kvinner. Märtha var åpenbart hans store favoritt. Fru Eleanor ble sjalu (det fremgår av hennes notater) over det sterke, men utvilsomt meget ærbare vennskap, uten at det satte skår i hennes egen beundring for Märtha. Vennskapet gav vårt land en direktekontakt til den allierte toppledelsen som ingen andre okkuperte stater hadde. Også kronprins Olav utnyttet den flittig som budbærer for norske ønsker.

Da kronprinsessen kom hjem sammen med kongen og barna 7. juni 1945, fikk hun føle hvor elsket hun nå var av sitt folk. Etterkrigstiden gav henne nye utfordringer; alle ville se og høre henne, og oppdragene stod i kø. Hun påtok seg alt hun kunne overkomme. Kong Haakon var blitt sliten og ville gjerne ha avlastning, også med de årvisse radiotalene. Märtha holdt nyttårstalene 1946 og 1950, og hun talte på julaften 1948. Det var hjemmenes sentrale plass i et fritt samfunn som især lå henne på hjerte.

Kronprinsessen hadde hatt helseproblemer siden unge år, men skjulte dem heroisk. Især led hun ofte av pinefull migrene. Nå utviklet det seg en ondartet leversykdom, offisielt omtalt som “gulsott”, men trolig leverkreft. Behandlinger var forgjeves, og da prinsesse Ragnhilds bryllup ble feiret våren 1953, var hun sterkt preget av sykdommen. 5. april 1954 døde hun på Rikshospitalet, til ubotelig sorg for sine nærmeste og under dypfølt deltakelse fra hele landet.

“Det burde heller ha vært meg, gamle, unyttige mann,” sa en utrøstelig kong Haakon til C. J. Hambro. “Hun var av dem som vokste i motgang,” sa Einar Gerhardsen fra Stortingets presidentplass. “Dronningsetet i våre sinn har hun lenge hatt og skal hun aldri miste,” sa oslobiskopen Johannes Smemo. Fra USA skrev Eleanor Roosevelt minneord: “Hun vil for alltid representere de fineste kvaliteter en kvinne kan ha: mot, tålmodighet, godhet og generøsitet.”

  • Bonniers veckotidnings prinsessan Märtha nummer, Stockholm 1929
  • J. Schive og H. Olav: Med kronprinsparet – for Norge! 70 dagers ferd gjennem stjernebannerets land, 1939
  • E. Jansen: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • N. R. Østgaard (red.): Märtha, Norges kronprinsesse 1929–1954. En minnebok, 1955
  • J. P. Lash: Eleanor and Franklin, New York 1971
  • L. R. Langslet: Kong Olav V av Norge, 1992
  • A. Møller: Kronprinsesse Märtha. Hustru – mor – medmenneske, 1993
  • Maleri av E. Murray, 1943; De kgl. Eiendommer
  • Maleri av Astrid Welhaven, 1947; Norske Kvinners Sanitetsforening
  • Maleri av Victor Sparre; Det kgl. Slott
  • Maleri av Henrik Sørensen; p.e. (tidl. Det kgl. Slott)
  • Byste (bronse) av Emil Carl Jonas Lie; De kgl. Eiendommer
  • Statue av Dyre Vaa, 1969; ved Asker kirke
  • Maleri av Bjørg Larsen; De kgl. Eiendommer
  • Statue (bronse, helfigur) av Kirsten Kokkin, 2005; ved den norske ambassadørboligen i Washington, D.C., USA
  • Kopi av ovennevnte statue reist i Slottsparken, Oslo til kong Haralds 70-årsdag 21. februar 2007