Faktaboks

Ludvig Hanssøn Munthe
Født
2. august 1593, Tikøb på Sjælland, Danmark
Død
12. mars 1649, Bergen
Virke
Geistlig
Familie
Foreldre: Sogneprest Hans Ludvigsen Munthe (1560–1601) og Catharina de Fine (død 1601). Gift 17.9.1624 med Ingeborg Sørensdatter Friis (død 16.2.1654), datter av hospitalsforstander, senere slottsskriver Søren Christensen Friis og Marine (el. Maren) Hansdatter Svane. Morfar til Anders Iverssøn Borch (1664–1709); mormors far til Ludvig Holberg (1684–1754); farmors morfar til Georg Frederik von Krogh (1732–1818); farfars farmors far til Bredo Morgenstierne (1774–1835) og Adolph Fredrik Munthe (1817–84; se NBL1, bd. 9); farfars farfars morfar til Gerhard Munthe (1795–1876); farfars farfars farmors far til Ludvig Munthe (1841–96), Hartvig Andreas Munthe (1845–1905; se NBL1, bd. 9), Gerhard Munthe (1849–1929), Margrethe Munthe (1860–1931) og Carl Oscar Munthe (1861–1952; se NBL1, bd. 9); farfars farfars farfars morfar til Johan Munthe (1864–1935) og Wilhelm Munthe (1883–1965).

Ludvig Hanssøn Munthe var en sentral leder i ortodoksiens kirkeliv. Han hadde gode kontakter i adels- og hoffmiljøet, var bredt skolert og fremmet skolevesen, fromhetsliv og luthersk rettroenhet. Gjennom sine døtre Birgitte og Anna ble han stamfar til de ulike grenene av slekten Munthe i Norge.

Munthe tilhørte en fremstående presteslekt. Begge foreldrene døde under pesten 1601, og den 8 år gamle Ludvig fikk sin skolegang hos farbroren i Lund. 1613 ble han immatrikulert ved universitetet i København, der han ble baccalaureus 1616 og magister 1619. 1616 ble han lærer ved katedralskolen i Lund, men sa opp etter kort tid for å bli “informator” (huslærer) for flere av sønnene til adelsmannen Otto Lindenov. Dette medførte to lange utenlandsreiser. I nærmere seks år oppholdt han seg ved tyske universiteter og fikk god kjennskap til samtidens teologiske og religiøse retninger.

Munthes dyktighet og adelskontakter førte ham videre. 1624 ble han sogneprest til Nordre Borreby i Skåne og 1634 dansk hoffpredikant for kong Christian 4. Munthe representerte en type luthersk ortodoksi og botsfromhet som kongen politisk og personlig favoriserte.

1636 ble Munthe utnevnt til biskop i Bergen, og han kom til byen året etter. Som biskop arbeidet han særlig med å utvikle den lærde skolen og den religiøse folkedannelsen gjennom liturgi og fromhetsliv. Etter bybrannen 1640 fikk han gjenreist latinskolen og utvidet undervisningsvirksomheten. Han innførte to daglige bønnetimer i domkirken som skolens lærere og elever forestod. Fra 1639 skulle skolens hørere dessuten preke på høytidsaftenene. 1644 påbød han froprekener i alle Bergens kirker på årets høytidsdager. Også andre grupper i byen fikk mer forkynnelse: 1639 innførte Munthe regelmessige prekener ved St. Jørgens hospital for spedalske og ved det nyopprettede fattighus for sjøfarende, og 1640 utgav han en botsbønn som var ment å brukes ved den daglige, private andakt i hjem og kirke over hele stiftet.

Det er uklart hvor lenge de enkelte reformene bestod, men de hadde uansett som mål å rette oppmerksomheten mot nye religiøse idealer. 1638 påbød Munthe f.eks. fem ukentlige pasjonsprekener i fastetiden i Bergen. Disse skulle være en motvekt mot de fastelavnsopptog som byens håndverkere holdt; Munthe mente dette var “hedenske og papistiske skikker”. I stedet for opptog, prosesjoner og livsglede skulle byens befolkning få høre om betydningen av Jesu lidelse. 1641 tok han tak i et annet fenomen som han mente måtte forklares for allmuen, nemlig noen “selsomme og underlige fødsler” i stiftet. I stedet for å utlegge de menneskelige misfostrene på tradisjonelt vis som endetidsvarsler eller som uttrykk for foreldrenes synder, forklarte han dem som en påminnelse fra Gud om at alle mennesker er syndige – de var altså botstegn.

Ettertiden har særlig festet seg ved en katekismeforklaring Munthe utgav 1644. Han tenkte seg boken brukt over hele stiftet til hjelp for “de Vnge, grofue, oc Uforstandige”. Også her kritiserer han folkelige skikker, bl.a. bruk av helgenbilder og valfart til Røldal. Boken er ikke spesielt original, men avdekker hans idealer: Bibelsitater beviser at den lutherske lære er sann, og geistligheten formidler denne læren med autoritet, men individet må gripe sannheten i bot og tro. Dette har nok vært viktige punkter i Munthes egen forkynnelse, og budskapet må ha hatt bred appell, for mange bedømte hans prekener meget positivt.

Munthes virksomhet ble med årene hemmet av en stadig dårligere helse. Han døde 1649 og etterlot seg enke og 12 barn. Ingen av de fire sønnene hadde etterslekt. Av de 8 døtrene ble Abel Munthe (1628–76) gift med sognepresten i Fana, Peder Nilssøn Lem, og hun ble mormor til Ludvig Holberg. Birgitte Munthe (1634–1708) ble gift med fogd i Indre Sogn Christopher Giertssøn Morgenstierne; deres barn tok alle morens slektsnavn, og hun ble stammor til den gren av slekten Munthe som kalles “Munthe fra Sogn” og til slekten von Munthe af Morgenstierne. Anna Munthe (1639–88) ble gift med fogd i Romsdal Iver Anderssøn; av deres barn tok alle, unntatt sønnen Anders Iverssøn Borch, morens slektsnavn, og hun ble stammor til den gren som kalles “Munthe fra Romsdalen”.

Verker

  • En Bøn som dagligen huer Morgen bruges baade i Kirckerne og Hiemme i Huusene offuer Bergen Sticht, København 1640
  • En Sandferdig Beretning Om nogle selsomme oc Vnderlige Fødseler vdi Bergen Stifft, København 1641
  • Gvds Ords Første Alphabeet Som er: Den Christelige Lærdoms fornemste Hoffued Stycker, København 1644 (opptrykt i Caspari 1864; se nedenfor, avsnittet Kilder)

Kilder og litteratur

  • E. Georg: Ljgprædiken ofver Ludvig Munthe, Superintendent ofver Bergen Stict, København 1650
  • C. P. Caspari: “Biskop Ludvig Hanssøn Munthes Katechismusforklaring”, i Theologisk Tidsskrift for den evangelisk-lutherske Kirke i Norge 1864, s. 81–204
  • E. Edvardsen: “Bergens Beskrivelse”, i Norske Magazin 2, 1868, særlig s. 611f.
  • H. Munthe: Efterretninger om Familien Munthe i ældre og nyere Tid, 1883
  • Lampe, bd. 1, 1895, s. 8–10
  • Ehrencron-Müller, bd. 5, 1927
  • A. M. Wiesener: biografi i NBL1, bd. 9, 1940
  • A. Aarflot: Norsk kirkehistorie, bd. 2, 1967
  • O. Hagesæther: Norsk preken fra reformasjonen til 1820, 1973
  • Ø. Ropstad: Katekismens betydning og katekismeutgaver under ortodoksien, h.oppg. MF, 1977
  • H. Fæhn: Gudstjenestelivet i Den norske kirke – fra reformasjonstiden til våre dager, 1994
  • N. Gilje og T. Rasmussen: Tankeliv i den lutherske stat 1537–1814, bd. 2 i T. B. Eriksen og Ø. Sørensen (red.): Norsk idéhistorie, 2002