Zoolog. Foreldre: Professor Jens Esmark (1763–1839) og Wibecke Thrane Brünnich (1778–1811). Gift 6.3.1844 med Anne Marie Olsen (19.3.1821–3.6.1905), datter av gjørtler Tjostolf Olsen og Johanne Olsdatter. Farbror til Birgitte Elise Esmark (1841–97); dattersønn av Morten Thrane Brünnich (1737–1827).

Laurits Esmark virket i en tid hvor det var viktig å få kartlagt hva vi hadde av dyreliv her i landet. Han var en stor samler og blir regnet som en av skaperne av det zoologiske museum i Oslo.

Esmark tilhørte en slekt med naturforskere. Han ble student 1827 og begynte å studere medisin, men var mest interessert i zoologi, og etter at han 1839 hadde tatt disseksjonseksamen, gav han opp medisinen og ofret seg helt for zoologien. Hans medisinske kunnskaper kom godt med da det 1853 brøt ut en koleraepidemi i Christiania. Esmark tilbød seg å fungere som epidemilege og fikk ansvaret for de syke i forstaden Briskeby, hvor han bodde.

Esmark hadde en liten arv som hjalp ham økonomisk i starten. Men han måtte spe på med egne inntekter og var lærer i naturhistorie ved Christiania Borgerskole (1841–47) og manuduktør i naturfagene. 1843 ble han universitetsstipendiat i zoologi. Året etter ble han medlem av den farmasøytiske eksamenskommisjon, en stilling han hadde til sin død. 1847 ble han konservator etter H. Rasch ved universitetets zoologiske samling og 1854 ekstraordinær lektor i zoologi. 1863 avanserte han til professor, en stilling han hadde til sin død. 1854–82 var han bestyrer av den zoologiske samling og 1879–82 også av den zootomiske samling ved universitetet.

Allerede som skolegutt hadde Esmark samlet materiale, særlig insekter. 1833 var han i Nordland og Lofoten, og 1866 reiste han i Finnmark helt til Pasvikelva. Etter hvert skaffet han seg dessuten en nesten fulllstendig samling av fugler og pattedyr, som han selv hadde skutt og stoppet ut, og av fisker. Samlingen dannet hovedstammen i det zoologiske museum.

1847 tilbrakte Esmark fire måneder i London for å studere komparativ anatomi. Han ble tilbudt en stilling som assistent ved British Museum for å ordne deres samling av krypdyr og fisker, men takket nei. Med offentlige midler drog han 1849–50 til Middelhavet og besøkte Egypt og Lilleasia. Fra Malta drog han til Sicilia, hvor han vandret i fire måneder, og derfra hjem gjennom Europa. Han var også på studiereiser til København (1839), Berlin (1850), Stockhom (1851) og Leiden (1852). 1870–71 var han med offentlig stipend i Nord-Amerika og Mexico.

På sine turer streifet Esmark ofte alene omkring i skog og mark. Han hadde en sterk fysikk og var dristig, utholdende og praktisk, og det ble alltid et stort utbytte av hans feltturer, både i Norge og i utlandet. Det hjalp ham også at han hadde lett for å lære språk, og han snakket engelsk, fransk, tysk, italiensk og spansk.

Esmarks hovedinnsats var arbeidet ved det zoologiske museum. I hans nesten 30 år som bestyrer økte spritpreparatene fra ca. 300 til 16 000 numre, alle oppstilt av ham selv. Også her kom hans praktiske sans til nytte bl.a. i utformingen av et roterende oppstillingsapparat som vakte stor oppmerksomhet, også i utlandet. Han hadde imidlertid sine egne meninger om museet, og det førte til sammenstøt med kolleger, særlig med Sars'ene. I Det akademiske kollegiums møteprotokoll for 1882 står det at “Professor G. O. Sars indberetter, at Professor Esmark som Bestyrer af den zoologiske Samling har afspærret Døren fra Sars's Værelse til Samlingen for at formene ham Adgang til Musæet, og antyder Ønskeligheden af at Professor Esmark fjernes fra den zoologiske Samlings Bestyrelse.” Noen måneder senere ble han erstattet som bestyrer av G. O. Sars og Robert Collett. Han fikk beholde sitt arbeidsværelse, men måtte dele det med Collett.

Det falt Esmark tungt å skrive vitenskapelige avhandlinger; det skortet på tiden, og han var så ubehjelpelig i formen at det vakte “muntrasjon”. Hans vitenskapelige produksjon er derfor liten og omfatter ca. 10 arbeider, vesentlig om “nye” arter. En av disse artene, den lille torskefisken øyepål, heter i dag Trisopterus esmarkii. Esmark foreleste både for zoologene og for medisinerne og dekket både virvelløse dyr og virveldyr. Så sant det var mulig, var forelesningene ledsaget av disseksjoner. Samlingene var åpne for publikum seks timer i uken, og da det viste seg vanskelig for mange å besøke museet i åpningstiden på hverdagene, holdt han også åpent et par timer hver søndag. Han var alltid til stede for å veilede og besvare spørsmål.

Esmark var ridder av St. Olavs Orden (1880), den svenske Nordstjärneorden (1871) og den franske Æreslegionen (1856). Han var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim (begge 1857) og av flere utenlandske vitenskapsselskaper. Han var korresponderende medlem av The British Association for the Advancement of Science (1848).

Laurits Esmark var åpen og gjestfri, og sammen med sin hustru førte han et meget gjestfritt hus på sitt landsted “Fjeldstuen”, som lå på veien til Frogner.

    Et utvalg

  • Beskrivelse af en ny Fiskeart, Brama raschii n.s., i VSK Forh. 1861, 1862, s. 238–247
  • Carcinologiske Bidrag til den skandinaviska Fauna, i VSK Forh. 1865, s. 259
  • Bidrag til Finmarkens fiskefauna, i Forhandlinger ved det Skandinaviske Naturforsker Møde i Christiania 1868, s. 516–529
  • N.N.: “Professor L. M. Esmark”, i Skilling-Magazin 10.1.1885, s. 18–19
  • J.-B. Bart: “Professor Laurits Esmark og det zoologiske Musæum”, i Mgbl. 6.7.1885
  • biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • M. W. Fleischer: Slektene Wiborg, Brevik-Kragerø grenen, Schreiner, Esmark, Høegh. Utgitt paa grundlag av Karen Sophie Høeghs efterlatte optegnelser, 1925
  • O. Nordgård: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • L. R. Natvig: “Entomologien ved Det Kongelige Frederiks Universitet”, i Norsk entomologisk tidsskrift nr. 7, 1943, s. 1–73
  • H. Broch: Zoologiens historie i Norge, 1954, s. 62–63

    Kunstneriske portretter

  • Tresnitt av H. C. Olsen; gjengitt i Ny ill. Tidendenr. 52/1884 og i Skilling-Magazin nr. 2/1885