Offiser, generalveimester og brukseier. Foreldre: Løytnant Hans Christophersøn Ingier (1715–95) og Anne Schulstad (1733–1811). Gift 19.3.1792 med (Gjertrud) Maren Juel (1773–1850), datter av Helle Juel (1743–1811) og Else Margrethe Deichman (1733–1815).

Lars Ingier var offiser, generalveimester og eier av Ljansgodset utenfor Christiania.

Ingier begynte som 17-åring på Den frie mathematiske skole (nå Krigsskolen) og ble premierløytnant. Han forlot imidlertid den militære løpebane og gikk i stedet inn for veibygging, noe han innledet med et opphold på Sjælland der han studerte chaussébygging. 1787 ble han utnevnt til major og generalveimester i Kristiansands stift, og to år senere ble han generalveimester i Akershus stift, som omfattet det meste av Østlandet. Da dette embetet 1793 ble delt i to, ble Ingier generalveimester i den søndre delen, som omfattet amtene Akershus, Hedemarken og Smålenene (nå Østfold).

Ingier var engasjert i atskillige veibyggingsprosjekter, blant annet kongeveien over Krokskogen og veistykket under fjellet ved Holmestrand, som avløste den bratte Angerkleven lenger inn i landet. Han var visstnok også den som innførte høyrekjøring her i landet. Det skjedde gjennom en plakat han utstedte 1807, der det het: “At alle og enhver paa de alfare Veie bør være forpligtet, saavel Sommer som Vinter, med og uden Læs at holde til høire Side.” Denne bestemmelsen ble tatt inn i veilovene av 1824 og 1851.

Lars Ingier var en ivrig jeger og deltok i harejakten og festlighetene på John Colletts Flateby i Enebakk. Her var han en periode “jægermester” og førte jaktprotokollene. Det var antakelig på Flateby han ble kjent med sin tilkommende hustru, Gjertrud Maren Juel fra gården Vestby i Ytre Enebakk; de giftet seg 1792. Hustruens fars søster, Maren Juel, eide Hafslund, Borregaard, Stubljan og flere store eiendommer; 1799 kjøpte Lars Ingier Stubljan og Hvitebjørn av henne, og ekteparet bosatte seg på Stubljan.

På denne måten ble Lars Ingier brukseier og drev sagene og kruttmølla med stor energi. Men det var også tid til selskapelighet. Hans kone var i slekt med Christianias ledende familier, og hele byens elite var derfor gjester på Stubljan. Der vanket også Christian Magnus Falsen, som 1808 var blitt sorenskriver i Follo.

Samtidig fortsatte Ingier som generalveimester. Han sørget for at det ble ført opp broer, ofte hvelvede steinbroer, og strevde med å få bøndene til å utføre sitt pliktarbeid med vedlikehold av veiene. Under krigen med Sverige 1808–09 var han sjef for et såkalt pionerkorps i Østfold. Korpset utførte tekniske oppgaver, som å bygge flåter til overfarten over Glomma etter at et forsøk på å bygge flytebro hadde mislykkes. Som vanlig var Ingier energisk og myndig, og ingen detalj var for liten til at han engasjerte seg. Samtidig hadde han omtanke for arbeidsfolket på Stubljan, som var rammet av den britiske blokade, og prøvde å skaffe dem kornforsyning.

Lars Ingier fikk oberstløytnants tittel og rang 1809, og 1818 ble han utnevnt til ridder av den svenske Svärdsorden. Han døde 1828, og enken overtok forretningsdriften, etter hvert med hjelp av sønnene Marius og Helle. Hun døde 1850, men firmaet bestod i nesten hundre år til under navnet “M. & H. Ingier”.

    Etterlatte papirer

  • Lars Ingiers kopibok 1808–1809, p.e
  • H. K. Steffens: Hvitebjørn og Stubljan. En norsk gaards og slegts historie, 1898
  • F. E. Johannessen m.fl.: Fint folk i bratte bakker. Ljans historie 100 år, 1990
  • Fladebye Journalene. Fullstendig utgave av Jagtjournalene 1798–1823, Julejournalene 1800–1808, ordnet kronologisk, 1994
  • F. E. Johannessen: “Lars Ingier – offiser, generalveimester og brukseier”, i Ljans Vels årsberetning 1993, 1993