Arkitekt. Foreldre: Arkitekt Herman Major Backer (1856–1932) og Elisabeth Christiane Boeck (1868–1958). Gift 23.6.1921 med Elsa Mustad (28.4.1899–?), datter av fabrikkeier Ole Mustad (1870–1954) og Dora Bode (1874–1930). Bror av Julie Elisabeth Backer (1890–1977) og Else Margrethe Backer (1902- 1986).

Lars Backer var en pioner for modernismen i norsk arkitektur i 1920-årene.

Han begynte sin arkitektutdannelse på bygningslinjen ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole i Kristiania, hvor han studerte under Herman Major Schirmer. Teknisk kompetanse skaffet han seg ved Kungliga Tekniske Högskolan i Stockholm 1913–15. Tilbake i Kristiania hadde han 1915–19 kortvarige engasjementer hos flere av tidens veletablerte arkitekter, bl.a. H. Hals, A. Arneberg og M. Poulsson. For å utforske norsk byggetradisjon utførte han 1919 flere oppmålingsoppdrag av eldre norsk byggekunst for Fortidsminneforeningen.

Med midler fra Statens reisestipend drog Backer 1919 til London, hvor han var hospitant ved Architectural Association School i ett år. Der ble han for alvor interessert i internasjonal arkitektur. Året etter drog han på studiereiser til Italia, Frankrike og Storbritannia, hvor han i kortere perioder arbeidet hos fremstående arkitekter og innhentet kunnskap om samtidens nye arkitekturtendenser.

1921 giftet Lars Backer seg med Else Mustad, og samme år opprettet han egen praksis i Kristiania. Snart etter etableringen vant han flere konkurranser, bl.a. om grosserer Larsens villa i Drammensveien 88e (1922). I denne villaen benyttet Backer et uvanlig sobert, nyklassisistisk vokabular i eksteriøret, mens det enkle interiøret er ribbet for dekorative detaljer, og signaliserer arkitektens kjennskap til modernismens inntog på Kontinentet. Villaen i Drammensveien (nå Irans ambassade) stod ferdig 1925 og ble belønnet med Sundts premie (1926).

I stildebatten blant norske arkitekter i 1920-årene gjorde Lars Backer seg bemerket med sitt flammende forsvar for den internasjonale modernismen. Med artikkelen “Vor holdningsløse arkitektur” i Byggekunst (1925) etterlyste han faste holdninger i det norske arkitektmiljøet. I retoriske vendinger oppfordret han utålmodig sine fagfeller til å skape arkitektur som var preget av “en bestemt vilje og streben”, en byggekunst i kontakt med samtiden. Han refererte til strømninger ute i Europa, hvor det fantes en “arkitektonisk logikk”. Denne logikken, mente han, var i stand til å løse stildiskusjonen i tiden, en tid som, ifølge Backer, dypest sett ikke gav rom for verken nyklassisisme eller romantikk. Backers artikkel ble et betydningsfullt referansepunkt for samtidens moderne arkitekter, og har blitt stående i vår arkitekturhistorie som den norske modernismens første idéskrift.

Utover i 1920-årene oppførte Backer en rekke villaer i Oslo-området, men mer kjent ble han for sine offentlige byggverk, hvor han konkretiserte sin arkitekturfilosofi om det moderne.

I annen halvdel av 1920-årene begynte nordmenn generelt å betrakte seg som moderne, og behovet for nye bygningstyper for det moderne liv og en ny tidsånd vokste. Ett eksempel er kinoarkitekturen, og 1926 fikk Lars Backer oppdraget med Frogner kino i Oslo. Her grep han imidlertid til et klassiserende formspråk. Lokalet hadde en lav takhøyde, og for å motvirke dette, skapte arkitekten en stilpreget malerisk-illusjonistisk takdekor som gav et skinn av større romlighet.

Også restauranter var et viktig rekreasjonstilbud til den tidsriktige bybruker i 1920-årene, og det var innen denne kategorien Lars Backer fikk sitt store gjennombrudd som arkitektpioner i funksjonalismens navn. Da hans Restaurant Skansen stod ferdig på Kontraskjæret 1927, fikk Oslo sitt første funksjonalistiske byggverk. Den glattpussede, sylindriske bygningskroppen med en bred stripe vindusbånd og flatt tak virket vidunderlig moderne på entusiastene, mens motstandernes kritikk var grenseløs. Lars Backer lot seg imidlertid ikke skremme, og fortsatte ufortrødent videre med sine modernistiske prosjekter. Etter nye reiser til Nederland og Frankrike fikk Ekebergrestauranten (1929) et enda klarerere anstrøk av kontinentale arkitekturstrømninger. Den prismatiske, åpne bygningskroppen med utstikkende gavler og vide terrasser viste arkitektens vilje til å gå et skritt videre i utviklingen av det nye. Som byggeleder for Ekebergrestauranten valgte Backer arkitekt Ingeborg Krafft. En slik tillit til kvinner i arkitektyrket bekrefter hans åpenhet for en ny tid.

Med Horngården på Egertorget (1929–30) ønsket Backer å gi Oslo sentrum den første “skyskraper”. Arkitektens prosjekt var en 13 etasjers forretningsgård i stål, betong og glass, men myndighetene grep inn for å bevare byprofilen, og da høyhuset stod ferdig, var det redusert til åtte etasjer.

Lars Backer døde plutselig sommeren 1930, bare 38 år gammel, mens han var på høyden av sin karriere. Han hadde vært en aktiv deltaker og en viktig pådriver i fagmiljøet, og han har blitt stående i arkitekturhistorien som en av de viktigste arkitektpersonlighetene ved modernismens gjennombrudd i Norge.

  • Dybvaag kirkes restaurering, i Fortidsminneforeningens aarsberetning 1921, s. 201–204
  • Vor holdsningsløse arkitektur, i Byggekunst, 1925, s. 173–175
  • Lars Backer. Arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter. Skisser, utkast, byggverk, 1930
  • Fullstendig fortegnelse i Backers biografi i NKL, bd. 1, 1982, s. 127
  • Drammensveien 88e, Oslo, villa for grosserer Larsen (nå Irans ambassade), 1925 (etter konkurranse 1922)
  • innredning av Frogner kino, Oslo, 1926
  • restaurant Skansen, Oslo, 1927
  • Ekebergrestauranten, Oslo, 1929 (etter konkurranse 1927)
  • Horngården, Oslo, 1929–30
  • utvidelse av Stavanger Museum, Stavanger, 1930 (etter konkurranse 1921)
  • L. Backer: Lars Backer. Arkitektens arbeider omtalt i dagspressen og fagskrifter. Skisser, utkast, byggverk, 1930
  • L. Østby: Norges kunsthistorie, 3. utg., 1977, s. 239
  • J. Malling: biografi i NKL, bd. 1, 1982, s. 126–127
  • C. Norberg-Schulz: “Fra nasjonalromantikk til funksjonalisme. Norsk arkitektur 1914–1940”, i K. Berg (red.): Norges kunsthistorie, bd. 6, 1983
  • E. Stining: “Restaurant Skansen — ren funksjonalisme?”, i Byminner nr. 1/1994, s. 10–15
  • W. Findal: Mellom tradisjon og modernitet. Arkitekt Ove Bang og den funksjonelle syntese, 1995
  • Maleri av Per Krohg, 1930; Norsk Arkitekturmuseum, Oslo