Arkitekt. Foreldre: Verkstedeier Leif Lundberg (1903–79) og ekspeditrise Ingrid Pauline Thoresen (1904–86). Gift 1) 1961 med moteskredder og yrkesskolelærer Tove Gulli Eriksen (1.11.1935–), datter av Alfred Eriksen og hustru Elny, ekteskapet oppløst 1973; 2) 7.11.1986 med konsulent Eva Colseth (14.9.1935–), datter av Knut Kristian Colseth (1906–90) og Elisabeth Andersen (1905–91).

Med utdannelse fra Østerrike og praksis gjennom flere år hos arkitekt Jørn Utzon i Danmark og Australia brakte Jon Lundberg nye impulser til norsk arkitektur og arkitektutdannelse i 1960-årene. Sammen med Jan Digerud drev han i 15 år arkitektfirmaet Jan & Jon, og de to ble eksponenter for en internasjonalt orientert arkitektur i postmodernismens formspråk.

Lundberg vokste opp i Oslo. Etter examen artium 1952 studerte han arkitektur ved Technische Hochschule i Graz, Østerrike og tok diplomingeniøreksamen 1958. Deretter var han til 1964 ansatt ved arkitekt Jørn Utzons tegnestue med arbeidssted i Hellebæk i Danmark og Sydney i Australia. Utzon hadde vunnet konkurransen om operahuset i Sydney, og Lundberg var medarbeider under realiseringen av dette enestående byggverket. 1964 flyttet han tilbake til Oslo og etablerte egen arkitektpraksis. Han ble raskt involvert som lærer ved Arkitekthøgskolen i Oslo, hvor han var undervisningsassistent 1966–69, høgskolelektor og leder av fagområdet Form og tegning 1970–78 og professor i form og tegning 1978–87. 1985 var han Visiting Professor ved University of Wisconsin, USA.

1971 gikk Lundberg i kompaniskap med arkitekt Jan Digerud under navnet Jan & Jon. De to markerte seg i det arkitektoniske landskapet, både nasjonalt og internasjonalt, gjennom sine arbeider i det postmoderne formspråket. Parallelt med arkitektarbeidene utfoldet begge seg som arkitekturtegnere. Tegningene var ikke bare et redskap i utviklingen av arkitekturen, men hadde også betydning og posisjon i seg selv, som selvstendige kunstverk. Det kom bl.a. til uttrykk gjennom utstillinger av egne tegnearbeider. Dette var i tråd med postmodernismens arkitekturforståelse: den oppførte bygning var ikke nødvendigvis målet. En leken utforsking av arkitektoniske elementer gjennom andre virkemidler, som frihåndstegning, kunne være et mål i seg selv. Firmaet Jan & Jon ble oppløst 1986, og både Jon Lundberg og Jan Digerud gikk inn som partnere i Platou Arkitekter A/S, hvor Lundberg arbeidet frem til 1992.

Det mest sentrale arbeidet fra Jon Lundbergs hånd er hans egen bolig på Holmen i Oslo, fullført 1977. Fullstendig åpent ledes man fra rom til rom uten stengsler, mens romsoner og funksjoner atskilles gjennom variasjoner i veggforløp og nivåsprang. På samme måte som romsonene griper over i hverandre, forenes inne og ute gjennom åpningenes plassering og ledevegger som trekker blikket ut mot omgivelsene. Med sine rene og elegante former står bygningen som et ikon over det beste i postmodernismens arkitektur i Norge; samtidig representerer den varige arkitektoniske kvaliteter.

Sammen utformet Lundberg og Digerud Universitetsforlagets interiører da forlaget flyttet til et nybygg på Tøyen i Oslo 1980. Også her var det frihet og variasjon innenfor en pregnant og sikker formgivning som var temaet. Planen var preget av “forskyvning, overlapping og deformasjon”, slik Thomas Thiis-Evensen beskriver deres arbeider i boken The Postmodernists Jan & Jon, der han også sammenligner arkitekturen med barokkens arkitektoniske vekselspill, kubismens oppløsning av kjente former og jazzens orden og improvisasjon. Universitetsforlagets innredning er senere ødelagt av ombygninger, men ble 1983 belønnet med A. C. Houens fonds diplom for god arkitektur.

Fire arbeider i det offentlige rom fikk stor innflytelse og bør nevnes spesielt: Lysforretning for Colseth A/S i Oslo (1972) har rike romvirkninger innenfor en beskjeden ramme. Interiøret er senere ombygd. I tårnsuiten for Grand Hotel (1975) var utfordringen liten plass, flere nivåer og ønsket om noe særpreget. De to interiørene ble et springbrett for den postmoderne tankegang i norsk arkitektur. 1975 vant Jan & Jon konkurransen om utforming av boligbebyggelse i Valdresgata i Oslo. På den knappe tomten, omgitt av eldre gårdsbebyggelse, ble deres utradisjonelle grep en forløsende faktor. Temaet, med diagonalt stilte bygninger rundt en sentral plass, var utforsket tidligere i utstillingsbidraget Piazza Utzon, som de to skapte til utstillingen “Huset som billede”, vist ved Louisiana, Humlebæk i Danmark 1981.

I 1980-årene red postmodernismens arkitekturformer frem på en bølge av byggevirksomhet uten sidestykke. Selv om denne byggeboomen kom til en brå slutt, er Jan & Jons bidrag til norsk arkitektur blitt stående: en frihet i formgivningen parret med dyp forståelse for de arkitektoniske virkemidlene.

Jon Lundberg har siden 1993 bodd i Provence i Frankrike.

    Bygninger (et utvalg)

  • Forretningslokale for Colseth A/S, Tordenskiolds gate 4, Oslo, 1972 (senere ombygd)
  • egen bolig, Aspehaugveien 7, Oslo, 1977
  • innredning av tårnsuite, Grand Hotel, Karl Johans gate 31, Oslo, 1977
  • ombygging og utvidelse av enebolig for Wenche Myhre, Vendla 20, Asker, 1977
  • innredning av kontorbygg for Universitetsforlaget, Kolstadgata 1, Oslo, 1980
  • boliger (210 leiligheter) i Valdresgata 1–25, Oslo, 1979–81 (etter 1. premie i konkurranse 1975)
  • interiører for Sheraton Hotel (nå Rainbow Hotel Oslofjord), Sandviksveien 184, Bærum, 1985
  • Se også oversikt i artikkelen om Jan Digerud
  • Div. artikler i Byggekunst 1981–86
  • E. Seip: biografi i NKL, bd. 2, 1983
  • T. Thiis-Evensen: The Postmodernists Jan & Jon, 1984
  • HEH 1994