Arkitekt. Foreldre: Gårdbruker Kristian Emil Ellefsen (1857–1953) og Constance Emilie f. Ellefsen (1860–1934). Gift 1) 1928 med Sigrun Guriby (f. 30.4.1907), datter av trelasthandler Edvard Guriby (f. 1848) og hustru Wilhelmine, ekteskapet oppløst 1933; 2) 1936 med Aslaug Kaurin (f. 6.11.1896), datter av skoginspektør Fredrik Wilhelm Keyser Kaurin (1867–1943) og Margrethe Christine Kobro (1871–1941).

Johan F. Ellefsen var arkitekt på den tid da funksjonalismen slo igjennom. Han ble en forkjemper for modernismen og den som formulerte den norske modernismens teori.

Ellefsen ble født på Grini gård i Bærum. Etter examen artium 1912 begynte han ved NTH, hvor han tok eksamen som arkitekt 1916. På høyskolen knyttet han nære bånd til bl.a. klassekameratene Ove Bang og Finn Bryn, som begge ble hans samarbeidspartnere senere i livet.

Ellefsen startet som assistent hos etablerte arkitekter som Arnstein Arneberg i Oslo og Georg Greve i Bergen. 1922 inngikk han et arbeidsfellesskap med Finn Bryn, som varte frem til okkupasjonen 1940. Etter krigen foretrakk Ellefsen å arbeide med planlegging og forvaltning, først i Aker reguleringsvesen fra 1945 og etter kommunesammenslåingen 1948 ved Oslo Byplankontor.

Med et reisestipend foretok Ellefsen 1920 en lengre “dannelsesreise” til Storbritannia, Italia og Mellom-Europa som forsterket hans interesse for klassisk arkitektur. Inntrykkene fra turen kommer frem i hans første arbeider, i en nyklassisisme som viste seg å være vanskelig å gi slipp på også da han gikk over til modernismen fra slutten av 1920-årene. 1926 fikk Ellefsen Henrichsens legat, og denne gang reiste han til 1920-årenes mest modernisme-influerte områder: Nederland, Belgia, Frankrike og Tyskland. Her ble han overbevist om den nye arkitekturens kvaliteter, og da han kom hjem, kastet han seg inn i stildebatten på modernistenes side. Arkitekturdebatten i Norge hadde hovedsakelig gått mellom en nyromantisk byggekunst med røtter i norsk byggetradisjon og en nyklassisistisk arkitektur. Da modernismen seilte inn fra internasjonale miljøer, forsvant den rene nyklassisismen, og de nyromantiske retninger ble tvunget til side.

Samme år som den store internasjonale boligutstillingen i Weissenhof utenfor Stuttgart fant sted, 1927, holdt Johan Ellefsen et flammende innlegg for den nye arkitekturen på høstmøtet i Oslo arkitektforening. Foredraget ble trykt i Byggekunst, og artikkelen har blitt stående “som den norske modernismens første manifest”.

I klare vendinger fremstilte Ellefsen hva han ønsket som alternativ til nyklassisisme og nyromantikk og forsøkte å besvare spørsmålet “Hva er en tidsmessig arkitektur?”. Han søkte å definere byggekunst i pakt med tiden, men påpekte også nødvendigheten av å tilpasse det nye til nordiske forhold. Han var den første som midt i 1920-årenes diskusjon om stil trakk frem den alternative syntesen av tradisjon og modernitet.

Alt tyder på at Ellefsen hadde lest katalogen til Weissenhof-utstillingen, hvor Le Corbusiers “Fem punkter om en ny arkitektur” ble publisert for første gang, og hvor han fikk ideen til “fem punkter for en tidsmessig norsk arkitektur”. De fem punktene lød: 1. hensyn til klima og terreng, 2. hensyn til konstruksjon og materialer, 3. hensyn til materialmessige krav, 4. økonomiske hensyn, 5. arkitektens personlige innsats. Ellefsens artikkel ble det teoretiske grunnlaget for store deler av norsk modernistisk arkitektur i 1930-årene.

Johan Ellefsens synspunkter ble en ledetråd for hans funksjonalistiske arbeider. Mens han i førstepremien i konkurransen om regulering og første byggetrinn for Universitetsanlegget på Blindern 1926 enda var styrt av nyklassisisme, var Aftenposten-bygget og Marienlyst-blokkene ren funksjonalisme.

Utover i 1930-årene ble Ellefsen mer og mer opptatt av reguleringsplaner, og 1935 utarbeidet han et forslag til Vestre Vika i Oslo sammen med Ove Bang. Deres hovedgrep var å legge ut området for boliglameller, men beholde en utsiktsakse mellom Slottet og Akershus. Fra 1945 utførte han diverse reguleringer for Aker og Oslo, hvorav reguleringsplanen for Vaterland fra 1954 er en av de viktigste.

Som arkitekt skal Ellefsen ha vært modig og kompromissløs med et strengt arkitektursyn.

  • Regulering og første byggetrinn for Universitetsanlegget på Blindern (sm.m. Finn Bryn), Sem Sælands vei 3, 13 og 24, Oslo, 1926
  • Marienlyst-blokkene (sm.m. Finn Bryn), Kirkeveien 100, Oslo, 1934–36
  • Aftenpostens bygg (sm.m. Finn Bryn), Apotekergata 6, Oslo 1935
  • Reguleringsplan for Vika (sm.m. Ove Bang), 1935
  • Reguleringsplan for Vaterland, for Oslo reguleringsvesen, 1954
  • J. F. Ellefsen: Hva er en tidsmessig arkitektur?, i Byggekunst,1927
  • H. Sørby: Universitetsutbyggingen på Blindern 1918–1968,upubl. mag.avh. UiO, 1972
  • J. C. Eldal: biografi i NKL,bd. 1, 1982
  • C. Norberg-Schulz: “Fra nasjonalromantikk til funksjonalisme. Norsk arkitektur 1914–1940”, i Norges kunsthistorie,bd. 6, s. 7–111, 1983
  • O. Brochmann: – disse arkitektene,1986
  • d.s.: Rent bord,1987
  • W. Findal: Mellom tradisjon og modernitet. Ove Bang og den funksjonelle syntese,1999
  • O. D. Bruun: Arkitektur i Oslo,1999