Pioner i åndssvakeomsorgen. Foreldre: Gårdbruker Peder Sæthre (1822–84) og Rakel Kobberstad (1830–1920). Gift 1881 med Gertrud Valen (1.7.1857–26.1.1929). Far til Haakon Sæthre (1891–1945).

Jakob Sæthre ble en av banebryterne i Norden for det som på hans tid het åndssvakeomsorgen. Han grunnla et institutt som med årene ble til Eikelund offentlige åndssvakeskole i Bergen, med eget internat for elever fra hele kyst-Norge – på det meste opp til 130 i tallet.

Jakob var nest eldst av 12 søsken, hvorav tre døde som små. Han vokste opp som bondesønner flest og arbeidet bl.a. som gjetergutt. Som unggutt fikk han en gang følge faren på den lange ferden til Bergen for å selge gårdens produkter på torget. Det var da eventyret begynte. Godseieren fra Rosendal, stamhusbesitter Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone, ville slå av en handel og ble så imponert over den gløgge og kvikke bonden at han der og da tilbød ham å bidra til en utdannelse. Peder mente at han var for gammel til å gi seg i kast med det, men han hadde en sønn som hadde minst like gode evner. Slik bar det til at unge Jakob med Hoff-Rosencrones bistand kom til seminaret på Stord “med grautmjøl og flatbrød i kista og pinte seg fram til eksamen i 1872”. Han fikk jobb som huslærer hos en godseier på Valen i Sunnhordland. Der ble han i drøye to år, og der traff han sin tilkommende.

1875 hentet Hoff-Rosencrone Jakob Sæthre til Rosendal og gjorde 20-åringen til den første styrer for Rosendal Privatskole for “konfirmerede gutter af bondestand”. “Baronen” i Rosendal var en klok og lærd herre og visste hva han ville at elevene skulle få med seg av allmenn kunnskap, men det ble likevel store utfordringer som hvilte på den unge seminaristens skuldre. Etter to år som styrer av denne foregangsskolen var Jakob Sæthre nærmest utbrent, sa opp jobben og drog hjem til Breim “med mørke tanker og grublerier”, men Hoff-Rosencrone skjønte hva som bodde i ham og hjalp ham på nytt i vei både med oppmuntring og med å skaffe ham stipend. Han var ved Gainsford Academy i Storbritannia 1877–78 for å lære engelsk, og det må ha vært der han fikk igjen troen på seg selv og dessuten begynte å tenke i de baner som skulle bli hans livsvei. Kimen lå kanskje i at han selv hadde fått en liten bror som var åndssvak. Etter hvert følte han det som et kall å gi seg i kast med noe som kunne bedre de åndssvakes kår i Norge.

Nå fulgte nye travle år. Sæthre måtte sette seg inn i de store utfordringer denne livsoppgaven innebar og gjennomførte intense studier – nå med offentlige stipendier – i England, Skottland, Tyskland, Sverige, Danmark og Norge. På slutten var han så pengelens at han måtte gå på sine ben fra Uddevalla til Sarpsborg. For ytterligere å perfeksjonere seg for de oppgaver han stod overfor, tok han samme år 1879 tjeneste som lærer ved “Anstalten for aandsvage gutter” i Kristiania og ble der i tre år.

1882 følte Sæthre at han var klar til å sette i gang, og med sin sterke unge Gertrud ved sin side og med støtte og lån fra Stortinget og Søndre og Nordre Bergenhus Amt startet de “Jakob Sæthres Institut for Aandssvage Børn” i Laksevåg – med én elev, men tallet vokste fort til 30. Fra 1883 var han dessuten styrer for Bergen kommunale aandssvageskole. Deretter gikk det raskt. Allerede 1884 kjøpte Sæthre eiendommen Eikelund i Fana, og 27. mai 1887 kunne biskop Hvoslef vigsle det imponerende nybygget, som skulle bli et hjem for 130 psykisk utviklingshemmede barn.

Med årene fikk Sæthre god hjelp av flere av sine søsken. Søsteren Ragnhild, hennes mann Knut Skeie og broren Rasmus ble dugelige håndarbeidslærere på Eikelund, og da Sæthre selv fant å måtte tre tilbake som instituttbestyrer 1910, stod den nest yngste broren, Søren Sæthre, klar til å overta. Han ble for øvrig også formann i komiteen av 1925 som utarbeidet “Forslag til lov om forsorg for åndssvake”.

Jakob Sæthre måtte nok oppleve motgang og skuffelser, særlig i sammenheng med sin andre kongstanke, å opprette et ettervern- og pleiehjem på naboeiendommen Tveiterås i Fana. Der la styresmaktene så mange kjepper i hjulene at planen måtte oppgis, og da hadde også de daglige byrder tappet ham for så mye krefter at han måtte legge inn årene.

Sæthre var medlem av Fana herredsstyre i 25 år, en tid var han også overformynder, medlem av forlikskommisjonen, kirketilsynet og forstanderskapet for Fana Sparebank. 1903 fikk han den svenske Vasaorden, og 1910 ble han utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.

Jakob Sæthre glemte aldri mannen som hadde gitt ham muligheten til utdannelse: På veggen over skrivebordet i “Villa Breim”, som han kalte huset sitt, hang i alle år et stort portrettrelieff av Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone. I parken på Eikelund står en byste av Jakob Sæthre, og i hagebyen på Tveiterås finner en Jakob Sæthres vei.

  • Artikkel i Dagen 2.9.1932
  • H. Hjellestad: Fana, 1933
  • S. Myklebust: artikkel i Fjordingen, julenummer 1992
  • Marcus Gerhard Hoff-Rosencrone 1823–1896, Rosendal 1996
  • Byste av Sofus Madsen, 1920; Eikelund, Bergen