Ingrid Langaards eneste publikasjon, Edvard Munch. Modningsår, er blitt stående som et standardverk i Munch-litteraturen. Gjennom opprettelsen av Ingrid Lindbäck Langaards Stiftelse og sin testamentariske gave til beste for norske kunstnere hadde hun også betydning som mesén.
Faren var forretningsmann med base i Riga i Latvia, men Ingrid Ruud vokste opp i Kristiania, der moren bodde også etter at foreldrene ble skilt. 1914 tok hun examen artium ved Ragna Nielsens skole. Hun begynte tidlig å interessere seg for kunst og antikviteter, trolig stimulert av vennskapet med Helge og Eva Thiis, barn av kunsthistorikeren Jens Thiis. Det var sannsynligvis gjennom dem at hun stiftet bekjentskap med Edvard Munchs kunst.
1919 giftet Ingrid Ruud seg med billedkunstneren Olav Flatabø, men ekteskapet ble kortvarig. 1920 startet hun en forretning, “Estilo”, hvor hun bl.a. solgte kunst og antikviteter. Forretningen opphørte 1932, året etter at hun hadde giftet seg med bankieren Adolf Lindbäck. Gjennom dette ekteskapet fikk hun ressurser til å erverve kunst, bl.a. verker av Edvard Munch. Senere anskaffet hun også bilder av nyere norske malere, samt abstrakte arbeider fra 1950-årenes pariserskole og en stor grafikksamling.
1937 døde Lindbäck og etterlot seg en betydelig formue. Dette, sammen med hennes dyktighet som forretningskvinne, gjorde Ingrid Langaard økonomisk uavhengig og i stand til å realisere sin drøm: å studere kunsthistorie. 1939 begynte hun studiene ved Universitetet i Oslo, tok engelsk og fransk bifag og fulgte samtidig forelesninger i kunsthistorie. Hun var aktivt med i studentmiljøet, men ble ikke fullt ut akseptert av medstudentene, som oppfattet henne som en vimsete rikmannsfrue. 1944 giftet hun seg med kunsthistorikeren Johan Langaard, men allerede fire år senere ble de skilt. Samme år begynte hun på en avhandling om Edvard Munchs tidlige arbeider.
Etter 12 års studier og en rekke utenlandsopphold, vesentlig i Frankrike, publiserte Ingrid Langaard 1960 boken Edvard Munch. Modningsår. En studie i tidlig ekspresjonisme og symbolisme. Underveis hadde hun møtt betydelige hindringer, idet hennes tidligere ektemann, som 1946 var blitt direktør for Oslo Kommunes Kunstsamlinger, nektet henne tilgang til Munchs etterlatte materiale. Dette forholdet ble bemerket i flere av anmeldelsene av boken som en forklaring på dens svake sider. Selv om flere av anmelderne også fremhevet dens kvaliteter, tok Ingrid Langaard kritikken så tungt at hun aldri mer beskjeftiget seg med kunsthistorie. Først etter hennes død ble hennes arbeid fullt ut anerkjent.
Hennes kunstinteresse forble imidlertid usvekket, og hun engasjerte seg sterkt for å bedre kårene for norsk samtidskunst. Da Norge i 1960-årene takket nei til et atelier i kunstsenteret Cité Internationale des Arts i Paris, kjøpte hun et for egne midler og stilte det til rådighet for norske kunstnere. Ingrid Lindbäck Langaards Stiftelse, opprettet 1969, disponerer i dag flere atelierleiligheter i Cité Internationale og har gjennom utdeling av stipendier hjulpet en rekke norske kunstnere til opphold der.
Ingrid Langaards sterke engasjement for kunstnerne kom også til uttrykk i hennes testament. I overensstemmelse med dette ble hele hennes kunst- og smykkesamling solgt til inntekt for et fond for norske kunstnere. Et utvalg grafiske blad ble 1984 kjøpt av Nasjonalgalleriet, mens resten av samlingen samme år ble solgt på auksjoner i Bern, London og Oslo.
Ingrid Langaard var sekretær for Brukskunstavdelingen ved verdensutstillingen i New York 1939. Hun hadde også en rekke verv innenfor kunstlivet, bl.a. som rådsmedlem i Landsforbundet Norsk Brukskunst fra 1948, styremedlem i Norsk Billedvev 1951–67 og i Nasjonalgalleriets Venner 1955–76. 1950–56 var hun medlem av International Council of Women's kunst- og litteraturkomité. Hun ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1969.