Arkitekt og møbeldesigner. Foreldre: Direktør Marius William Munthe-Kaas (1856–1926) og Hermine Cathrine Blichfeldt (1863–1937). Gift 8.7.1922 i Drammen med Ellen Juel (22.11.1898–26.10.1939), datter av forstkandidat Anders Juel (1852–1926) og Kristine Holtermann (1865–1901). Fillenevø (fetters sønn) av Peter Herføll Munthe-Kaas (1864–1937; se NBL1, bd. 9).

Herman Munthe-Kaas var en av mellomkrigstidens mest progressive formgivere. Sammen med Gudolf Blakstad stod han bak flere hovedverk innen norsk nyklassisisme og funksjonalisme. En like sterk posisjon har hans arbeider innen kunstindustri, spesielt møbler tegnet til utstillinger i regi av Foreningen Brukskunst og Oslo Håndverks- og Industriforening.

Munthe-Kaas tok eksamen ved Kristiania tekniske skole 1910 og ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole 1912. Gjennom studiene og assistentpraksis (bl.a. hos Arnstein Arneberg 1916–18) kom han i kontakt med en norsk arkitektelite som hevdet at moderne arkitektur bør ha en individuell utforming, være materialbevisst og støtte seg til nasjonale og regionale tradisjoner. Under tiden hos Arneberg ble Munthe-Kaas og Blakstad to lederskikkelser i det unge og på sikt så betydningsfulle arkitektmiljøet i hovedstaden. Gjennom Arneberg fikk de to sine første samarbeidsprosjekter, deriblant ny utstillingssal i Kunstnerforbundet.

Sommeren 1918 sluttet Munthe-Kaas hos Arneberg og begynte på Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm, der han fikk dyp innsikt i den svenske arkitekturens dreining mot en mer abstrakt og moderne nyklassisisme; særlig kom assistentoppholdet hos datidens ledende nordiske arkitekt, Erik Gunnar Asplund, til å sette spor. Vinteren 1919–20 fulgte han arkitekturundervisningen ved Kunstakademiet i København i 3–4 måneder, før han reiste hjem for bl.a. å arbeide med Foreningen Brukskunsts Nye Hjem-utstilling i Ullevål Hageby i Kristiania.

Munthe-Kaas åpnet eget arkitektkontor i Kristiania 1921, og året etter gikk han i kompaniskap med Gudolf Blakstad. Innen monumentalarkitekturen foretok de i årene 1920–22 en dreining fra en tung nasjonal nyempire til en mer kompleks, abstrakt og til dels kubistisk nyklassisisme, slik det bl.a. kom til uttrykk i Haugesund rådhus. Denne endringen kan delvis ha vært et resultat av deres studietur til Italia 1920–21, med kortere opphold i bl.a. Tunis og Paris.

Mer enn noen annen norsk arkitekt hadde Munthe-Kaas i årene rundt 1920 tro på at studier av en klassisk og klassisistisk tradisjon ville bidra til en ny, enkel og moderne formgivning. Dette kom tydelig frem både i hans artikler og møbler og i de fellesprosjekter han og Blakstad utarbeidet i årene 1920–24. De unge nyklassisistene insisterte på at det var de som besatt en “moderne” mentalitet: De var mer åpne for internasjonale impulser, søkte en større klarhet i planløsningene, dyrket proporsjonsstudier, nye byggeteknikker og søkte en mer teoretisk fundert arkitektur.

Studiereiser ble sentrale inspirasjonskilder for Blakstad og Munthe-Kaas. Deres studier av modernistisk arkitektur i Rotterdam, Amsterdam, Paris, Zürich, Berlin og Frankfurt 1930–31 kan avleses i flere av deres monumentalbygg fra 1930-årene. Innen Norden hadde Munthe-Kaas en bred kontaktflate, og som norsk delegat til kongressene i den internasjonale arkitektorganisasjonen CIAM kom han fra 1929 i kontakt med Europas toneangivende arkitektmiljø. Han var redaktør i tidsskriftet Byggekunst 1923–24.

Blakstad og Munthe-Kaas hadde evnen til å se nye internasjonale tendenser, samtidig som de med en kritisk distanse klarte å fortolke dem. Resultatet ble en personlig, men hele tiden saklig utforming. Deres nære og lange samarbeid var så selvutslettende effektivt at det ofte kunne være vanskelig å definere hvem som bidrog med hva. Av personlighet var de forskjellige, men begge var utholdende fagidealister, som ikke lot ett prosjekt forlate tegnebordet før de var fornøyd.

Deres mest gjennomarbeidede modernistiske byggverk er lokalisert i og omkring hovedstaden, Kunstnernes Hus, Odd Fellow-gården med Saga kino, Scala revyteater og Kaba restaurant, og Roald Amundsens gate 4, samt Oslo Handelsgymnasium med sin uhøytidelige, men samtidig verdige aula og trappehall.

Også innen boligprosjekter viste Blakstad og Munthe-Kaas en sjelden bredde. Tegningene til den lille leiegården Eckersbergs gate 55 viser at de allerede i 1920-årene var fortrolig med modernismens formspråk. I begynnelsen av 1930-årene bygde de noen kubiske murvillaer (f.eks. Haldenveien 11 på Snarøya) som viste at de også behersket funksjonalismens hvite stil. Større originalitet lå i deres evne til å oversette funksjonalismen til norske forhold. Munthe-Kaas' egen trevilla i Bernhard Herres vei 20 står som et tidlig kompromiss mellom internasjonal funksjonalisme og nasjonal byggeskikk. Dette kom enda tydeligere til uttrykk i deres internasjonalt mest berømte bolighus, villaen for dr. Tidemand-Johannessen i Bærumsveien 7.

Som interiør- og møbeldesigner var Munthe-Kaas blant de fremste. Til Nye hjem-utstillingen i Ullevål Hageby 1920 tegnet han både plakater og møbler, og han monterte leiligheter. Mest kjent ble han for monteringen av en dagligstue med nette nyklassisistiske møbler (laget av Norsk Aeroplanfabrik) plassert i et symmetrisk arrangement langs helhvite vegger. Kritikerne omtalte Munthe-Kaas som norsk kunstindustris “første fødte møbelkunstner”. Etter hvert ble hans møbler i større grad frigjort fra historiske referanser; inspirert av kubismens geometri utviklet han et formspråk i mer abstrakt retning. På Foreningen Brukskunsts Form og Farge-utstilling 1924 stilte han ut art deco-pregede lenestoler og ørelappstoler, utformet med geometriske former og rette linjer.

Romkomposisjoner i et samspill mellom arkitektur, dekor og løst inventar var også et av Munthe-Kaas' interessefelt i midten av 1920-årene. Han samarbeidet med billedkunstneren Alf Rolfsen om Det store galleri på Form og Farge-utstillingen og om ominnredningen og utsmykningen av Laugssalen i Oslo Håndverks- og Industriforening 1927.

1929–33 tegnet Munthe-Kaas noen bord, stoler og senger som gjorde ham til landets mest kjente formgiver av funksjonalistiske stålrørsmøbler, bl.a. den såkalte Folkestolen (1929–30), som ble spesielt populær i arkitektkretser, men også benyttet i mange offentlige og private interiører. Den relativt komfortable og rimelige stolen var satt sammen av to rammeverk og hadde fjæring både i konstruksjonen og i spiralfjærsetet. Mer elegante var to lenestoltyper han tegnet for Christiania Jernsengfabrikk 1932 og 1933.

Et fint funksjonalistisk interiør var Blakstad og Munthe-Kaas' nyinnredning av J. Tostrups gullsmedbutikk i Karl Johans gate 25 i Oslo (1930–31). Opplyste rom dominert av montre og disker av glass var med et sikkert grep tonet med kunstsilketapet, emaljeglass og stålprofiler.

Faglig allsidighet, med arbeider som dekker en rekke ulike bygningstyper spredd over hele landet, kjennetegner Blakstad og Munthe-Kaas' omfattende produksjon. Foruten nyklassisismens hovedverk i Norge, Haugesund rådhus, kan nevnes funksjonalistiske arbeider som Norges Banks avdeling på Gjøvik, Drammens bybro og en rekke villaer i Fredrikstad-distriktet. Av arbeider etter den annen verdenskrig peker deres mer dempede, tillempede og til dels historiserende arkitektur som Bodø domkirke og Bodø rådhus seg ut.

Hvorfor Blakstad og Munthe-Kaas forlot den internasjonale modernismen, er ennå uavklart. Den progressive mentaliteten og søken etter noe nytt som så lenge preget Munthe-Kaas, er det vanskelig å spore etter 1940. I stedet synes de å trekke veksler både på sin tradisjonalistiske og funksjonalistiske lærdom fra tiårene forut. 1950 forklarte Munthe-Kaas at det nordlige klimaet var årsak til at de “så fort ga slipp på den formelle funksjonalismen” og i stedet gikk inn for en søken etter “naturlige bygningsformer”.

Munthe-Kaas og Blakstad var ikke bare kompanjonger og fagfeller; også utenfor kontoret var de og deres familier nært knyttet sammen. De bodde i selvtegnede villaer rett over veien for hverandre på Smestad, og de hadde barn omtrent på samme alder. Som privatperson blir Munthe-Kaas beskrevet som stillferdig, vennlig og positiv. Som sjef og blant kolleger synes han å ha vært en høyt respektert arkitekt, en estetiker som fremførte sin kritikk, men uten å være sårende. Han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1965.

  • Red. Norske hus for land og by (sm.m. J. C. Kielland og G. Blakstad), 1940
  • Arkitekt Ove Bang. Hans læreår og virke (sm.m. G. Blakstad), 1943

    Et utvalg bygninger m.m. (sm.m. G. Blakstad)

  • Utstillingssal i Kunstnerforbundet, Kjeld Stubs gate 3, Oslo, 1918
  • Haugesund rådhus, Rådhusgata 66, Haugesund, 1922–31
  • Eckersbergs gate 55, Oslo, 1927–29
  • Smestad villakvarter (bl.a. Bernhard Herres vei 20), Bernhard Herres vei og Smestadhagen, Oslo, 1928–39
  • Kunstnernes Hus, Wergelandsveien 17, Oslo, 1928–30
  • innredning til J. Tostrups gullsmedbutikk (nå Brilleland), Karl Johans gate 25, Oslo, 1930–31
  • Bærumsveien 7 (nå Ullern Gårds vei 7), 1931–32
  • Odd Fellow-gården, Stortingsgata 28, Oslo, 1931–34
  • Haldenveien 11, Bærum, 1932
  • Norges Banks avdelingskontor, Jernbanegata 4, Gjøvik, 1933
  • Drammens bybro, 1936
  • Roald Amundsens gate 4 (nå Olav Vs gate 4), Oslo, 1938
  • Oslo Handelsgymnasium, Parkveien 65, Oslo, 1939–41
  • Bodø rådhus, 1953–62
  • Bodø domkirke, 1956
  • Se også verkliste i artikkelen om Gudolf Blakstad i bd. 1
  • HEH, flere utg.
  • J. C. Eldal: biografi i NKL, bd. 2, 1983