Helga Hernes' virke i norsk samfunnsliv spenner faglig fra internasjonal politikk til kvinneforskning og omfatter flere lederstillinger innen forskning og media. Som politiker har hun særlig vært aktiv innen utenriks- og forsvarspolitikk.
Hun ble født i Vest-Preussen, i en del av Tyskland som senere ble avstått til Polen. Som for så mange tyskere ble hennes barneår merket av den annen verdenskrig, ikke bare på grunn av krigshandlingene, men også på grunn av nød, sosialt kaos og store folkeforflytninger under og umiddelbart etter krigen. Familien flyktet vestover 1945 og slo seg ned i Oberbayern. Kort etter Abitur (avgangseksamen fra gymnaset) 1958 reiste Helga Jahncke til USA for å studere. Hun tok B.A.-graden ved Mount Holyoke College og arbeidet noen år som lærer før hun kom til Johns Hopkins University i Baltimore. Her tok hun mastergrad og 1970 Ph.D. i statsvitenskap, og hun traff sin tilkommende ektemann Gudmund Hernes.
Doktoravhandlingen The Concept of Community in Modern Theories of International Law var en teoretisk diskusjon av betingelsene for at reguleringer kan bli bindende i internasjonal politikk. Vanligvis hviler lovgivning på et sosialt og normativt fellesskap som gir lovene legitimitet. Slike fellesskap finnes innen nasjoner, men ikke i internasjonalt samkvem. Internasjonal lovgivning blir derfor mulig i den grad fellesskapet består av nasjoner som danner et system med et minstemål av felles verdier i kraft av konkurranse, handel og gjensidig avhengighet.
1970–80 var Helga Hernes knyttet til Universitetet i Bergen, først som stipendiat og fra 1974 som førstelektor i sammenlignende politikk. Hun ble tidlig aktiv i forskningspolitikk og satt som rådsmedlem i Norges almenvitenskapelige forskningsråd (NAVF) i to perioder, senere i styret for Norges råd for anvendt samfunnsforskning (NORAS).
I løpet av 1970-årene ble hennes faglige orientering i økende grad rettet mot den fremvoksende kvinneforskningen, som i de følgende tiår skulle bli en av de viktigste impulsene til nyorientering i samfunnsfagene. Helga Hernes var forskningsleder ved NAVFs sekretariat for kvinneforskning 1979–83, og hun var redaktør for bokserien Kvinners levekår og livsløp i 17 bind (1982–87). 1983–88 og 1989–90 var hun forskningsleder ved Institutt for samfunnsforskning, deretter tilknyttet den svenske maktutredningen 1987–91 og 1993–98, som første kvinne, professor II i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.
Sine viktigste faglige arbeider utgav Helga Hernes i 1980-årene. De var konsentrert rundt forholdet mellom kvinnesak og stat, og tok opp tre hovedtemaer: For det første empiriske beskrivelser av kvinners politiske deltakelse og innflytelse i 1970-årene i den såkalte “korporative kanal”, dvs. de delene av politikken som ligger utenfor partiene, som interesseorganisasjoner, frivillige organisasjoner og offentlige råd og utvalg, av mange regnet som de viktigste maktsentra. Det ble påvist at kvinner her hadde en svakere stilling enn i partipolitikken, med unntak av ad hoc-aksjoner, der de ikke må konkurrere med menn på samme måte.
Videre understreket Hernes hvordan kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv avhenger av hvordan dagliglivet ordnes og organiseres. Mannlig dominans i samfunnet skyldes for en stor del at kvinner blir bundet opp med ansvar for familie og hjem, slik at de ikke ser seg i stand til å gå inn i det offentlige liv i samme omfang som menn. Kvinnevennlige reformer må sikre kvinner et naturlig forhold til barn, arbeid og samfunnsliv på samme tid, slik at de slipper å stilles overfor flere vanskelige dilemmaer enn hva menn opplever.
Endelig tok Helga Hernes opp forholdet mellom feminisme og generell teori om demokrati, stat og politikk. Demokratiets likhetsideal tilsier at kvinner skal delta politisk på linje med menn. Hun understreket statens betydning for kvinnefrigjøring, i motsetning til mange ledende feminister, som snarere ser staten som et redskap for mannlig makt. Men staten er den instans i samfunnet som mest kraftfullt kunne føre en politikk for likestilling. Den har også en videre betydning for kvinner. Velferdsstaten og offentlig sektor har tilbudt kvinner lønnet arbeid, og gjennom trygdesystemet har den sikret kvinner en relativ økonomisk uavhengighet.
Fra 1988 vendte Helga Hernes tilbake til sine tidlige faglige interesser, men nå mer som politisk aktør enn som forsker. Hun var statssekretær i Utenriksdepartementet 1988–89. Etter en kort tid som assisterende fjernsynsdirektør i NRK 1990 var hun tilbake som statssekretær i UD 1990–93. Hun var også medlem av en rekke offentlige kommisjoner fra slutten av 1980- og opp gjennom 1990-årene: Nedrustningsutvalget, Forsvarskommisjonen, Grønn skattekommisjon, EOS-utvalget og senere Kontrollkommisjonen for de hemmelige tjenester, og dessuten styremedlem i flere større virksomheter. 1993–96 var hun direktør for CICERO, et institutt for forskning omkring klimaproblemer, der internasjonale forhandlinger inngår som en viktig del. Deretter ble hun spesialrådgiver med ambassadørstatus i Utenriksdepartementet, med ansvar for fredsbevarende operasjoner i utlandet. 1998–2002 var hun norsk ambassadør i Wien, sideakkreditert til Bratislava og de internasjonale organisasjoner i Wien, 2002–04 i Bern. Fra 2004 er hun forsker ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).Helga Hernes har hatt flere styreverv i utenlandske forskningsinstitusjoner og -råd, og hun ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Tromsø 1993.
Samfunnsforskere stilles stadig overfor et vanskelig valg: Skal de være empirisk beskrivende, normativt resonnerende eller gripe inn i praktisk reformarbeid? Helga Hernes hører til den lille gruppen som har mestret alle disse.