Samfunnsforsker og politiker. Foreldre: Lektor Asbjørn Hernes (1907–94) og ekspedistrise Brynhild Tronesvold (1909–87). Gift 1969 med samfunnsforsker Helga Marie Jahncke (1938–; se Helga Hernes), ekteskapet oppløst 1978; samboer 1984–98 med prosjektleder Sofie Rogstad (1942–).

Gudmund Hernes har vært en synlig og kontroversiell skikkelse både som professor og statsråd, både som maktutreder og maktutøver.

Hernes vokste opp i Selbu og senere i Trondheim i svært beskjedne kår. Foreldrene var skilt, til tross for at faren var teolog – en uvanlig oppvekstsituasjon i 1940- og 1950-årenes Norge.

Etter examen artium 1960 studerte Hernes historie i Trondheim og kom deretter inn i det raskt voksende samfunnsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i Oslo. Han tok eksamener i sosialøkonomi og sosiologi og var medlem av den første redaksjonen i tidsskriftet Kontrast. I stedet for å fullføre studiene i Norge reiste Hernes til USA og studerte sosiologi ved Johns Hopkins University. Han tok Ph.D.-graden 1971 på en avhandling om maktfordeling i Stortingets komiteer. Hernes' fremste lærer ved Johns Hopkins var James S. Coleman, en av sosiologiens sentrale skikkelser i etterkrigstiden.

Allerede før doktorgraden var fullført, ble Hernes rekruttert inn i det dynamiske samfunnsvitenskapelige miljøet ved Universitetet i Bergen. Han ble universitetslektor 1969 og professor i sosiologi 1971, bare 30 år gammel. 1970-årene ble tiåret for “Bergensskolen” i norsk sosiologi, basert på matematiske modeller, store datasett og økonomisk tenkemåte. Inspirasjonen fra Coleman ble avgjørende i de to omfattende prosjektene som Hernes stod i spissen for i 1970-årene: Levekårsundersøkelsen og Maktutredningen. Levekårsundersøkelsen var den første omfattende studie av leveforhold i Norge som fokuserte på hvordan individers oppvekstvilkår påvirker deres utdanning, som igjen påvirker andre sosiale ressurser og dermed deres inntekts- og leveforhold.

Maktutredningen (1972–82), som ble ledet av Hernes og Johan P. Olsen, ble et pionerarbeid, ikke bare i Norge, men i internasjonal samfunnsvitenskap. Hernes' eget bidrag til utredningen ble først og fremst videre bidrag til den teoretiske forståelsen av handling og makt i det moderne økonomisk-politiske system. Makt ble forstått mer ut fra institusjoner enn fra personer. Den sentrale tanken tok utgangspunkt i særtrekkene ved ulike sosiale koordineringsformer: markeder, politikk, organisasjoner og forvaltning, og hvordan disse blir sammenfiltret. Ideelt sett skal de utfylle hverandre, men under bestemte betingelser kan de avvike fra sine opprinnelige hensikter – de blir “pervertert”. Slagord som “forhandlingsøkonomi” og “blandingsadministrasjon” henviste til en tilstand der politikken ble farget av økonomiske mekanismer, mens økonomien ikke lenger hadde markedet som domstol, fordi bedriftens overlevelse kunne appelleres til det politiske system.

Noe som opprinnelig var et bimotiv, men som vokste seg sterkere etter at Maktutredningen var avsluttet, var den betydning moderne medier har fått for relasjonene mellom samfunnssfærer. Mediene setter en stor del av den politiske dagsorden, dramatiserer og spisser til konflikter og kaster dermed helt nytt lys inn i den politiske prosessen.

Maktutredningen ble en kilde til intense kontroverser i norsk samfunnsforskning. På forhånd var feltet preget av positivismestriden, inspirert bl.a. av Hans Skjervheim. Hernes' maktforståelse, med dens tilknytning til økonomiske modeller, ble av mange oppfattet som en videreføring av positivismen. Fra annet hold ble utredningen kritisert for å ha slagside i retning av “de styrendes” perspektiv, mens avmakten i grupper som stod fjernt fra de styrende, ble oversett. Denne kritikken bør imidlertid ikke stenge for det faktum at Maktutredningen var en dristig beskrivelse av helheten og sammenhengen mellom de ulike samfunnsinstitusjoner og hvordan de virker sammen og mot hverandre.

Utgangen av 1970-årene innledet en ny fase i Gudmund Hernes' virke. 1980–81 var han statssekretær i det nyopprettede Planleggingssekretariatet, med Per Kleppe som statsråd. Kort etter at regjeringen Brundtland gikk av 1981, stod Hernes sammen med Terje Rød-Larsen i spissen for opprettelsen av Fagbevegelsens senter for dokumentasjon, utredning og forskning (nå Fafo). Rød-Larsen var organisatoren og Hernes den faglige garant for et tiltak som skulle bidra til en intellektuell og forskningsmessig opprustning av norsk fagbevegelse.

For Gudmund Hernes ble slutten av 1980-årene preget av utdanningspolitikk. Som leder for komiteen til utredning av høyere utdanning ønsket han å sette en ny standard for norske universiteter og forskningsinstitusjoner. Da Gro Harlem Brundtland dannet sin tredje regjering 1990, fikk Hernes posten som statsråd i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Her satte han i gang et omfattende reformarbeid i skoleverket. Det statlige styringssystemet ble effektivisert. Reform 94 medførte en drastisk forenkling av utdanningsveiene i videregående opplæring. Han drev frem grunnskolereformen – Reform 97 – som utvidet grunnskolen fra 9 til 10 år ved å trekke kullet av seksåringer inn i første klasse. Videre satte han i verk høyskolereformen, som samlet de mange spredte høyskoler for ingeniørutdanning, sykepleie o.a. sammen med distriktshøyskolene.

Reformene møtte betydelig motstand, ikke minst i lærerorganisasjonene, på grunn av det raske tempo de ble gjennomført i. De gav imidlertid Hernes ry for å være en uvanlig handlekraftig statsråd, noe som førte ham over til uriasposten som helseminister fra 1995 til regjeringen Jagland gikk av 1997. Også som helseminister viste Hernes seg som en utrettelig reformator. Om reformvegringen var stor i skoleverket, var den formidabel blant helsevesenets mange profesjoner. Dette, kombinert med den nødvendigvis mer langsiktige endringstakten i helsevesenet, gjorde at hans innsats umiddelbart ble mindre synlig, men store deler av den ble båret frem under hans etterfølgere.

Etter statsrådstiden har Hernes arbeidet som prosjektleder i Norsk investorforum, og fra 2000 som direktør for Det internasjonale institutt for utdanningsplanlegging ved UNESCO i Paris.

Gudmund Hernes er langt fra den eneste betydelige professorpolitiker i etterkrigstidens Norge. Hans særpreg ligger i måten han har trukket på sin faglighet i politikken. Maktutrederen og organisasjonsforskeren forstod at reformer måtte gjennomføres hurtig hvis de ikke skulle bli drevet tilbake. Som offentlig person har Gudmund Hernes vært bredspektret og fargesterk. Evnen til rammende formuleringer gav ham et særegent medietekke. Han har skrevet kokebok for mikrobølgeovn og gitt ut flere «lovsamlinger» om hvorfor alt går galt i livet. Som utdanningspolitiker har han fremfor alt fremhevet betydningen av høye ambisjoner. Som forsker nådde Hernes frem til første rekke, som lærer bidrog han til at andre kunne oppnå det samme.

    Et utvalg

  • Makt og avmakt, 1975
  • Utdanning og ulikhet (sm.m. K. Knudsen), 1976
  • Dynamikk i borehullene. Om kraftutbygging og lokalsamfunn (sm.m. A. Selvik), 1977
  • Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon, 1978
  • Demokrati og politiske ressurser (sm.m. W. Martinussen), 1980
  • Hvorfor alt går galt og andre lover for det moderne menneske, 1980
  • Makt og styring, 1983
  • Økonomisk organisering, 1984
  • Mikromat, 1986
  • Med viten og vilje. Innstilling fra Universitets- og høyskoleutvalget, 1988
  • Oss i mellom (sm.m. K. Nergaard), 1989
  • T. Rød Larsen (red.): Kompetanse og kontrovers. Festskrift til Gudmund Hernes, 1991
  • L. Mjøset: Kontroverser i norsk sosiologi, 1991
  • HEH 1994
  • Universitetet i Bergens historie, 1996