Samfunnsforsker, diplomat og politiker. Foreldre: Sjømann Egil Larsen (1917–2000) og husmor Ruth Rød (1916–2001). Gift 1) 1971 med oversetter Merete Alfsen (14.2.1950–), datter av ingeniør Petter Wilhelm Alfsen (1924–) og husmor Torill Riise-Hansen (1923–), ekteskapet oppløst 1982; 2) 1988 med cand.polit, senere ambassadør Mona Juul (10.4.1959–), datter av meieribestyrer Svein Juul (1916–2002) og husmor Marit Hovik (1918–).

Terje Rød-Larsen ble internasjonalt kjent i forbindelse med Oslo-avtalen mellom Israel og den palestinske frigjøringsbevegelsen PLO. Da hadde han allerede markert seg som en dynamisk sjef for forskningsinstituttet FAFO. I kjølvannet av arbeidet med Oslo-avtalen har han i flere perioder vært FNs nøkkelperson i Midtøsten.

Rød-Larsen vokste opp i Fana ved Bergen. Etter examen artium studerte han ved universitetene i Bergen og Oslo og tok magistergrad i sosiologi 1976. Etter eksamen hadde han kortvarige opphold ved Universitetet i Oslo og London School of Economics. 1980–81 hadde han oppdrag for Planleggingsdepartementet og Forbruker- og Administrasjonsdepartementet før han 1982 ble sjef for det nystartede Fagbevegelsens senter for forskning, utredning og dokumentasjon (FAFO) i Oslo.

Det var Rød-Larsen som gikk i spissen for etableringen av FAFO. Her utfoldet han sine entreprenørevner, og han gjorde instituttet til et stort og ledende miljø for anvendt samfunnsforskning i Norge. FAFO fikk etter hvert mange internasjonale oppdrag. Den internasjonale virksomheten er i dag skilt ut som et eget aksjeselskap – Institutt for anvendte internasjonale studier – med Rød-Larsen som styreformann.

FAFO gjorde tidlig levekårsundersøkelser til et spesiale. Under arbeidet med Oslo-prosessen gjennomførte instituttet en levekårsundersøkelse i de palestinske områdene som samtidig fungerte som en plattform for kontaktvirksomheten mellom israelere og palestinere. Rød-Larsen var direktør for FAFO samtidig som Oslo-prosessen pågikk, og han spilte en hovedrolle i den norske kanalen som førte israelere og palestinere sammen til forhandlingsbordet. Han tok de første initiativene, fulgte dem opp, formidlet kontakt og arrangerte møter, aktivt og effektivt. Utenriksdepartementets ledelse – utenriksminister Thorvald Stoltenberg, statssekretær Jan Egeland og senere utenriksminister Johan Jørgen Holst – ble i økende grad involvert, men Rød-Larsen var hele tiden en nøkkelmann. Hans kone Mona Juul, som ledet departementets Midtøsten-kontor, stod også sentralt i arbeidet.

Resultatene forelå høsten 1993. Da anerkjente Israel og PLO hverandre og samlet seg om en prinsipperklæring med tidsfrister for en gradvis løsning av konflikten. En hel verden bivånte Yitzhak Rabins og Yassir Arafats håndtrykk på plenen foran Det hvite hus 13. september 1993, med president Clinton som vitne. Arbeidet med Oslo-avtalen ble begynnelsen på en lang rekke norske fredsengasjementer rundt om i verden (Guatemala, Colombia, Sudan, Sri Lanka o.a.). Til tross for en del tilbakeslag, ikke minst i Midtøsten, har disse engasjementene bidratt sterkt til Norges internasjonale anseelse.

Etter Oslo-prosessen var Rød-Larsen en tid spesialrådgiver i Utenriksdepartementet før han 1994 ble visegeneralsekretær i FN og Boutros Ghalis regionale koordinator for Midtøsten. Da Thorbjørn Jagland dannet regjering 1996, ble Rød-Larsen utnevnt til planleggingsminister. Ambisjonene var store: planleggingsministeren tok mål av seg til å bli en av hovedarkitektene i byggingen av “det norske hus” – en metafor som ble brukt i regjeringens tiltredelseserklæring. Hans tid som statsråd ble imidlertid kort. I forbindelse med et engasjement i fiskeprosjektet Fideco hadde Rød-Larsen hatt en gevinst på aksjesalg som ifølge Økokrim var unndratt korrekt beskatning. For dette fikk han en bot på 50 000 kroner. Han gikk av som statsråd et par måneder etter tiltredelsen.

1998 kom Rød-Larsen tilbake til Utenriksdepartementet som spesialrådgiver for Midtøsten-saker, og 1999–2005 var han FNs spesialkoordinator for fredsprosessen i Midtøsten og generalsekretærens personlige representant ved PLO og PA (Palestinian Authority). Fra 2005 er han leder for det internasjonale fredsakademiet IPA i New York, en forskningsinstitusjon med nær tilknytning til FN.

Terje Rød-Larsen er fargerik, oppfinnsom og løsningsorientert. Han har utpregede kontaktskapende og operative evner og er konkret og detaljert informert og involvert i Midtøsten-konflikten. Han er kjent for sin adgang til den øverste politiske ledelsen hos alle involverte parter i regionen. Rød-Larsen har preget norsk midtøstenpolitikk og er en meget verdifull representant for FN i denne konfliktfylte regionen.

    Et utvalg

  • Det kontekstuelle mennesket og studiet av offentlig politikk. Et forvaltningssosiologisk utkast, mag.avh. UiO, 1976
  • “Voldsbølgen”. Myter og realiteter, UiO. Institutt for rettssosiologi skr. 18, 1978
  • red. Kompetanse og kontrovers. Festskrift til Gudmund Hernes' 50-årsdag, 1991
  • Kvalitet og relevans. Om kvalitetskriterier for anvendt samfunnsvitenskapelig forskning, NORAS-utredninger 1991 nr. 1, 1991
  • HEH 1994 (Larsen, Terje Rød)
  • J. Corbin: Den norske kanalen – de hemmelige Midtøsten-forhandlingene, 1994
  • H. Østbye og R. T. Jensen: Rød-Larsen-saken i mediene, Institutt for journalistikk. Rapport nr. 4/1997, Fredrikstad 1997
  • H. Henriksen Waage: Norwegians? Who needs Norwegians? Explaining the Oslo Back Channel, UD Evaluation Report nr. 9/2000

    Fotografiske portretter (et utvalg)

  • Portrett av Helge Mikalsen, 2000; gjengitt i VG 19.3.2000
  • Portrett av Christophe Simon, 2002; gjengitt i Dagbl. 20.4.2002