Ingeniør og industrileder. Foreldre: Personellkapellan, senere sogneprest Henning Junghans Bugge Stub (1821–1907) og Marie Elise Berner (1819–81). Gift 27.5.1890 i Strandebarm (nå Kvam) med Marie Ovidia Johannessen (10.7.1855–23.6.1932), datter av reperbaneeier Ole Johan Johannessen (1819–98) og Elisabeth Charlotte Arentz (1819–1916). Fetter av Hans G. Stub (1849–1931).

Hans Stub var direktør ved Kværner Brug i Kristiania i nesten 25 år og bygde bedriften opp til å bli en av de ledende maskinprodusenter i Norden. Han gjorde også en stor innsats for å modernisere den tekniske yrkesopplæringen.

“Sine første inntrykk av den store verden fikk Stub som 13-åring da han fulgte sin onkel som var skipsfører på en reise nærmest jorden rundt,” skriver Bjarne Hauge i første utgave av Norsk biografisk leksikon. Etter tre år på Trondhjems Tekniske Læreanstalt ble Stub uteksaminert ved maskinlinjen 1874 og fikk arbeid ved Bergens mekaniske Verksted. 1876–77 utdannet han seg videre ved Gewerbeakademie i Berlin. Etter hjemkomsten ble han, 22 år gammel, tilsatt som overlærer i mekanisk teknologi og maskinlære ved Bergens tekniske Skole.

Med permisjon fra skolen drog Stub til USA for å lære mer. 1885 kom han tilbake til Norge og ble ingeniør ved Akers mek. Verksted, hvor han arbeidet med konstruksjon av skipsmaskiner. 1892 ble han overingeniør ved Drammens Jernstøperi, en bedrift han moderniserte. Allerede i bergenstiden var Stub oppmerksom på vannkraftens store potensial i Norge, og i USA skaffet han seg nye erfaringer på dette området. I Drammen begynte han med produksjon av turbiner. Som tekniker lå hans største innsats i å forbedre turbinenes reguleringsmekanismer.

Desember 1899 overtok Stub ledelsen ved Kværner Brug, som var Norges fremste turbinverksted. Allerede 1903 fikk han bygd en prøvestasjon for lavtrykksturbiner, en av Skandinavias første. Turbinkonstruksjon krevde både systematiske forsøk, teoretiske beregninger og praktisk teknisk kyndighet. Stub samlet et team av ingeniører, som under Gudmund Sundbys ledelse forbedret konstruksjonene og rasjonaliserte selve turbinproduksjonen. På dette området ble Kværner konkurransedyktig med utenlandske leverandører. Maskiner til treforedlingsindustrien var en annen nisje hvor Kværner hevdet seg godt. Her ledet Stub sammen med ingeniør Theodor Quiller bl.a. utviklingen av en såkalt sentrifugalsorterer, en maskin som skaffet Kværner store inntekter.

Da Stub overtok, slet Kværner økonomisk, og vanskene fortsatte i lavkonjunkturen de neste årene. 1905 gikk bedriften nesten konkurs, men deretter gikk det oppover, takket være bedre tider og bedriftens egen teknologiutvikling. Kværner ble også en organisatorisk pioner. Etter amerikanske forbilder ble regnskapssystemene langt mer spesifiserte for å bedre kostnadskontrollen, beregningene av anbud m.m. Den daglige driften ble byråkratisert og formalisert gjennom instrukser og skjemaer. Georg Brochmann karakteriserte senere systemet som en passende mellomting mellom det tilvante norske og den ortodokse taylorisme, “noe samtidig nøyaktig og elastisk”.

Stub gikk av som direktør 1924, nesten 70 år gammel. Han engasjerte seg nå sterkt for å bedre den tekniske yrkesopplæringen. Helt fra sine unge år som lærer i Bergen hadde han vært opptatt av dette, og han så på oppbygging av teknisk kompetanse og industriell utvikling som to sider av samme sak. 1914 ble han den første formann for Fagskolekomiteen (forløperen for Statens Yrkesopplæringsråd) og var komiteens nestformann 1919–30. 1931 ble han medlem av en departementskomité for å lage en ny normalplan for lærlingskoler. Sammen med Henrik Bjelke gav han som 80-åring ut boken Yrkesøkonomi, som tok sikte på å styrke yrkesskoleelevenes forståelse av bedriftsøkonomi. Han ytet også bidrag til lærebøker for maskinarbeidere.

Stub deltok aktivt i det faglige foreningslivet. I Bergen var han med på å opprette Bergens tekniske Forening, hvor han ble medlem av det første styret. I Kristiania ble han aktiv i Den norske Ingeniørforening og i Mekaniske Verksteders Landsforening. Han var også styremedlem i Fellesforeningen for Haandværk og Industri. Stub ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1930, og han var innehaver av Kongens fortjenstmedalje i gull og kommandør av den svenske Vasaorden.

Man kan si at Hans Stub personifiserer en del av Norges tekniske og industrielle utvikling i tiden mellom 1870 og 1920. Han hørte til de aller første kull ved våre tekniske skoler og søkte tilleggsutdannelse i Tyskland, og som mange av Norges fremgangsrike ingeniører skaffet han seg økte kunnskaper og utenlandserfaring i Nord-Amerika. Tilbake i Norge arbeidet han ved verkstedbedrifter som spesialiserte seg på leveranser til treforedling og spesielt kraftutbygging. Med sin kompetanse og organisatoriske evner greide Stub å videreutvikle disse produktområdene. Essensielt i så måte var å knytte til seg dyktige ingeniører, men han så hele tiden at det teoretiske måtte forankres i det praktiske. Nettopp dette forklarer nok hans sterke engasjement for å bedre de tekniske yrkesskolene.

  • Om forskoler og fagskoler, 1918
  • Våre tekniske aftenskoler, i Norges Industri nr. 19–24/1931
  • Yrkesøkonomi (sm.m. H. Bjelke), 1935 (7. utg. 1965)
  • Yrkeslære for maskinarbeidere (sm.m. B. Hauge), bd. 1, 1940 (5. utg. 1955, 6. utg. Yrkeslære for jern- og metallarbeidere, 1959, 9. utg. 1964–65)
  • O. J. Alstad: Trondhjemsteknikernes matrikel, Trondheim 1916
  • G. Brochmann: “Kværner Brug”, i TU nr. 46/1923
  • HEH 1938
  • K. Anker Olsen: Kværner Brug gjennom 100 år, 1953
  • H. Thoresen: “H. G. Stub”, i Volund 1955
  • B. Hauge: biografi i NBL1, bd. 15, 1966
  • C. O. Gram Gjesdal: Med teknikken på timeplanen. Bergens Tekniske Skole 100 år, Bergen 1975
  • K. Kjeldstadli: Jerntid. Fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug 1890–1940, 1989