Offiser, landmåler og kartograf. Foreldre: Korpslege Tycho Diderik Castberg Lange (1823–81) og Johanne Young (1834–91). Gift 27.6.1896 i Buenos Aires med Bertha Juana Dorotea Erfjord (f. 25.5.1875), datter av skipsmegler Christian Johansen Erfjord og Catalina Furlong. Sønnesønn av Alexander Lange (1792–1867; se NBL1, bd. 8); brorsønn av Jacob Otto Lange (1833–1902); fetter av Kitty Kielland (1843–1914), Alexander Lange Kielland (1849–1906), Alexander Lange (1860–1922; se NBL1, bd. 8) og Johannes Johnson (1864–1916).

Gunnar Lange var en av de mange nordmenn som søkte lykken i Sør-Amerika på slutten av 1800-tallet. Han gjorde karriere som landmåler og kartograf i Argentina og ble en sentral skikkelse i den norske kolonien der.

Lange vokste opp i Christiania. Han ble utdannet som offiser, med eksamen fra Krigsskolen 1876 og Den militære Høiskole 1879. Etter tre år som aspirant i Generalstaben ble han premierløitnant 1883. Samme år reiste han til USA. Der skal han ha prøvd seg som landmåler før han sluttet seg til broren Alexander, som prøvde seg som gullgraver i Honduras. I den mellomamerikanske republikken ble det raskt bruk for Gunnar Langes militære kunnskaper. Han bygde opp landets artilleri og ble forfremmet til oberst, men avslo etter sigende et tilbud om å bli sjef for landets krigsskole med rang av general.

1886 reiste Lange til Argentina, der han i flere år arbeidet som karttegner og jordtakseringsmann i noen av landets minst utforskede provinser. I årenes løp utgav han en rekke fagbøker på spansk og engelsk om geografiske og topografiske forhold i landet. I siste halvdel av 1880-årene var han ved flere anledninger hjemme i Norge. Høsten 1888 holdt han bl.a. foredraget Om Honduras i Kristiania Militære Samfund, men etter å ha vendt tilbake til Sør-Amerika for godt, sa han 1890 fra seg sin stilling som norsk offiser etter å ha nådd kapteins grad.

I sitt nye hjemland etablerte Lange seg som landmåler. Da grensen mellom Argentina og Chile i Andesfjellene skulle fastsettes i slutten av 1890-årene, hadde Gunnar Lange en ledende stilling på argentinsk side. I dette arbeidet deltok en rekke norske ingeniører, i stor grad rekruttert av Lange. Han ble i det hele tatt en av de ledende skikkelsene innen det norske miljøet ved La Plata-floden i tiden rundt 1900. 1896 var han med på å grunnlegge Det Norske La Plata Samfund og var flere ganger samfunnets formann.

På grunn av sitt arbeid som landmåler og kartograf kunne Lange være borte fra Buenos Aires i månedsvis. Han ble interessert i kunstig vanning og utførte viktige arbeider på det feltet i Patagonia. 1902–09 var han direktør for det hydrometriske institutt (vassdragsvesenet) i Buenos Aires, 1905–09 dessuten professor i topografi ved universitetet i La Plata. Sommeren 1905–06 utforsket han, som den første, Rio Pilcomayo langs grensen til Paraguay i en lengde av 1000 kilometer. Ekspedisjonens mål var å undersøke om elven var kommersielt farbar helt opp til Bolivia.

1909, samme år som han ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden, sa Gunnar Lange opp sine stillinger i hovedstaden Buenos Aires og flyttet vestover til provinsen Mendoza ved foten av Andesfjellene, der han var blitt sjef for landsmannen Don Pedro Christophersens storstilte irrigasjons- og koloniseringsprosjekt. Langes hjem i La Escandinava ble det sentrale samlingspunkt for de mange norske ingeniørene han ansatte til å bygge vanningskanaler, pumpestasjoner og overrislingsanlegg. Den joviale, men ikke alltid like tålmodige eksoffiseren var koloniens ledende norgespatriot og dyrket båndene til gamlelandet. Men Lange tok også aktivt del i oppbyggingen av det nye samfunnet og var den første ordfører i Colonía Alvear, før stedet fikk status som egen bykommune under navnet General Alvear. Byen har i dag (2002) ca. 50 000 innbyggere, og en av hovedgatene heter Avenida Gunardo Lange.

Bertha og Gunnar Lange fikk 7 barn, en gutt og seks jenter; datteren Norah Lange (1906–72) ble en av Argentinas fremste forfattere.

  • The river Pilcomayo from its discharge into the river Paraguay to parallel 22° S, 2 bd., Buenos Aires 1906
  • Nekrologer i Mgbl. nr. 386/1915 og Nordmands-Forbundet nr. 7/1915
  • E. Sundt: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • Delphin Amundsen, 1947