Godseier, forretningsmann og mesén. Foreldre: Tollbetjent Ole Christophersen (1794–1882) og Tobine Christine Elligers Petersen (1806–83). Gift 1874 med Zulema Saavedra (død 1875); 2) 17.12.1885 med Carmen Delia de Alvear (8.4.1858–21.10.1933), datter av senator Diego de Alvear og Teodolina Fernandez. Bror av Christian Christophersen (1840–1900) og Wilhelm Christophersen (1832–1913).

Don Pedro Christophersen var norsk godseier og forretningsmann i Buenos Aires, hvor han hadde sentrale posisjoner innen forretningsliv og skipsfart. Han gjorde en stor innsats for nordmenn i Sør-Amerika og bidrog bl.a. økonomisk til norsk virksomhet i Antarktis.

Christophersen vokste opp i svært enkle kår i Nordbyen i Tønsberg. I en søskenflokk på 11 var han den nest yngste av de 8 barna som vokste opp. De eldste brødrene hadde allerede etablert seg i utlandet da Peter fullførte borgerskolen i hjembyen. Eldstebroren Anton Severin (1831–96) hadde slått seg ned som skipsmegler i New York, mens Wilhelm, som etter juridikum hadde gått inn i diplomatiet, var svensk-norsk konsul i Barcelona. Han oppmuntret brødrene til å komme etter. Thorvald Alexander (1834–96) slo seg ned i Cadiz, og etter noen år fulgte den 20 år gamle Peter etter.

I fem år arbeidet han som skipsmegler i brorens firma. Broren hadde i mellomtiden blitt svensk-norsk generalkonsul i Buenos Aires. Han så hvilke fremtidsmuligheter unge menn hadde i Argentina og formidlet dette til sine brødre. 1871 reiste Peter fra Spania, og i de påfølgende år fulgte Thorvald, Hans Ferdinand og Søren Andreas (1849–1933) etter. De etablerte seg innen shipping; Thorvald bosatte seg i Montevideo i Uruguay, Hans flyttet senere tilbake til Norge, mens Søren etter noen år gikk over i diplomatiet og endte som norsk minister i Buenos Aires.

Av de fem Christophersen-brødrene som slo seg ned i Buenos Aires og Montevideo, var det Peter som gjorde det best. Han nøt stor respekt for sin fagkunnskap og sin idérikdom. Han videreutviklet skipsfartsforbindelsene med Europa, bidrog til at det ble mulig med båttrafikk på elvene og stod i spissen for havneutbyggingen i Buenos Aires. Han var president i handelskammeret og på børsen, han satt som formann i flere nasjonale komiteer som hadde med havne-, toll- og jernbanespørsmål å gjøre, og han var en fremtredende rådgiver for vekslende regjeringer i maritime saker. I om lag 20 år var han generalkonsul for så vel Russland som Danmark. Don Pedro, som han etter hvert ble kalt, fikk de aller beste skussmål i sin samtid og var en meget vellykket forretningsmann på egen hånd, men to hustruer fra landets fornemste familier skadet på ingen måte karrieren.

1874 giftet han seg med Zulema Saavedra, sønnedatter av Argentinas første president. Hun døde imidlertid, sammen med Don Pedros første barn, etter et års tid. 10 år senere giftet han seg på ny, denne gang med Carmen de Alvear, også hun sønnedatter av en tidligere president. De fikk to barn, som ble kalt Pedro og Carmen, etter foreldrene. Gjennom dette ekteskapet ble Don Pedro landeier. Han bestyrte til sammen flere millioner dekar. Også innen landbruk var han en foregangsmann som introduserte nye produkter og moderne vanningsanlegg.

Don Pedro trakk seg etter hvert ut av shipping, men ikke før han hadde fått opprettet den første dampskipsruten mellom Skandinavia og Argentina. Det var også Don Pedro Christophersen som 1904 sørget for at fangstmannen C. A. Larsen fra Tjølling fikk økonomisk støtte til å drive hvalfangst i Antarktis. De revolusjonerte fangstmetodene, og på Sør-Georgia etablerte de fangststasjonen Grytviken, som ble sentrum for norsk hvalfangst de neste 50 år.

Det hører med til eventyret om Don Pedro at han en gang vant “det store loddet” i det argentinske nasjonallotteriet. Han lyktes i alt han foretok seg. Det er likevel for sin innsats for nordmenn hjemme og ute han huskes. Mange nyankomne nordmenn fikk i årenes løp hjelp av Don Pedro med arbeid og penger. Han var en av initiativtakerne til Det Norske La Plata Samfund 1896, og 1912 var han med på å stifte Club Remeros Escandinavos, den skandinaviske roklubben, som etter hvert ble selve senteret i det skandinaviske miljøet i Buenos Aires. Men det var Christophersens økonomiske støtte til Roald Amundsen og dennes sydpolferd som brakte ham storkorset av St. Olavs Orden (1911). Ekspedisjonen var i praksis konkurs, og det hadde ikke vært mulig for Fram å hente Amundsen etter sledeturen til Sydpolen hvis ikke Don Pedro hadde fullfinansiert polarskutas ferd tilbake til Hvalbukta. Amundsen hedret Don Pedro ved å oppkalle et fjell i Antarktis etter sin hjelper og redningsmann.

Peter Christophersen bidrog også til utsmykningen av Universitetets aula i Kristiania i forbindelse med universitetets 100-års jubileum. I tillegg til en rekke anonyme gaver bygde han sjømannskirke i Buenos Aires og gamlehjem i Tønsberg. Da han gikk bort i august 1930, skrev Nordmanns-forbundet: “Norges største søn paa den sydlige halvkule er avgaat ved døden: Don Pedro Christophersen har lukket sine øine.”

  • River Plate. Navigation and shipping, 2. utg., Buenos Aires 1900

    Etterlatte papirer

  • Don Pedros arkiver finnes i Det Norske La Plata Samfunds bibliotek, Buenos Aires
  • Artikler i Nordmanns-forbundet 1912 og 1930
  • O. J. Skattum: biografi i NBL1, bd. 3, 1926
  • C. E. Paulsen: Gamle Tønsberg. Boken om folk og de gamle gater, Tønsberg 1953
  • Norsk hvalfangst-tidende, 1954
  • H. Sundt: Innen alt går i glemmeboken. Erindringer og selvopplevelser fra Argentina, Chile og Uruguay, 1968
  • J. H. Larsen: Latinamerikanske bilder, 1997
  • K. Fløgstad: Eld og vatn. Nordmenn i Sør-Amerika, 1999