Dansk-norsk konge. Foreldre: Kong Christian 1 (1426–81) og dronning Dorothea (ca. 1430–1495). Gift 1) 10.4.1502 i Stendal med Anna av Brandenburg (27.8.1487–3.5.1514), datter av kurfyrst Johan av Brandenburg (1455–99) og Margrethe av Sachsen (død 1501); 2) 9.10.1518 i Kiel med Sophie av Pommern (1498–13.5.1568), datter av hertug Bogislav 10 av Pommern (1454–1523) og Anna av Polen (1476–1503). Far til kong Christian 3 (1503–59); bror av kong Hans (1455–1513); farbror til kong Christian 2 (1481–1559).

Frederik 1 var konge i Danmark fra 1523 og i Norge fra 1524. Han var en dyktig og slu taktiker som klarte å spille sine motstandere ut mot hverandre. Han gav betydelige konsesjoner til den danske adelen, men hevdet ellers kongemakten, særlig ved å svekke de katolske biskopene og ved å trenge tilbake selvstyrebestrebelsene i Norge. Dermed la han grunnlaget for reformasjonen og for omformingen av Norge til et dansk lydrike.

Frederik var den yngste av de to av Christian 1s sønner som levde til voksen alder. Broren Hans var 16 år eldre og etterfulgte faren som konge i Danmark 1481 og i Norge 1483. Frederik ble oppdratt i hertugdømmene Slesvig og Holstein og oppnådde med morens og den slesvig-holsteinske adelens støtte å bli hertug over hertugdømmene sammen med broren, slik at de i fellesskap var adelens og prelatenes overhoder, samtidig som de etter en deling 1490 styrte over hver sin del av hertugdømmene; Frederik fikk bl.a. Sydslesvig og slottet Gottorp. Denne maktdelingen fortsatte da Christian 2 etterfulgte faren Hans som konge og hertug 1513.

Frederik var imidlertid misfornøyd med at han ikke hadde fått et større fyrstedømme etter faren, han førte tittelen “arving til Norge”, gjorde krav på halvdelen av Norge og len i Danmark og holdt seg nøytral når Hans og Christian 2 var i krig. Ved tronskiftet 1513 tilbød en krets danske stormenn Frederik tronen, men han valgte å ikke utfordre Christian 2, som så ble valgt i et felles dansk-norsk valg. Forholdet mellom onkel og nevø var imidlertid meget dårlig, og da adelen i Jylland inviterte Frederik inn i landet vinteren 1523, sluttet han forbund med Lübeck og rykket med en hær opp i Jylland. 23. mars ble han hyllet på Viborg landsting, og det danske riksrådet valgte ham til konge 5. august samme år. Christian 2 drog i landflyktighet til Nederlandene, mens hans tilhengere i København og Malmø holdt stand til januar 1524.

Fra første stund som påtroppende dansk konge satte Frederik 1 nordmennene under press for å hylle ham som konge også i Norge; ja, han hevdet å ha rett til den norske tronen i kraft av arv, i overensstemmelse med den gamle norske arvefølgeloven, men stikk i strid med konstitusjonell praksis siden midten av 1400-tallet. Han krevde lydighet av nordmennene og begynte å utstede dokumenter som angivelig norsk konge allerede sommeren 1523. På den måten prøvde han å omgå det norske riksrådet, som var blitt skjøvet helt til side av Christian 2. Frederik førte desavueringen videre også ved å samarbeide med det danske riksrådet om tiltakene for å bemektige seg Norge. Symptomatisk for dette var at han, uten å være valgt til norsk konge, utnevnte to danske adelsmenn til sine stattholdere i Norge, Henrik Krummedike i det sønnafjelske og Vincens Lunge i det nordafjelske. Krummedike hadde riktignok en norsk tilknytning, som medlem både av det danske og det norske riksrådet og med store gods og len i begge riker, men hans stilling var avhengig av at det danske styret fortsatte.

Krummedike medvirket til å oppnå lojalitetserklæringer til Frederik i det sønnafjelske Norge, og så reiste han tilbake til Danmark. Lunge oppnådde det samme nordafjells, men han giftet seg inn i en norsk adelsslekt, gikk inn i det norske riksrådet, ble værende i Norge og var i august 1524 den ledende på et norsk riksrådsmøte som stilte strenge krav til kongen da det valgte ham til norsk konge; mest provoserende var det at rådet utstøtte Krummedike og fratok ham alle hans norske len. Kongen godtok den håndfestning det norske rådet hadde utarbeidet, men aksjonen mot Krummedike gav ham muligheter til å sette inn et motstøt.

Motstøtet ble imidlertid forsinket av de andre problemer som Frederik 1 hadde. Det brøt ut uro og opprør blant bøndene i flere danske landsdeler. De så på Christian 2 som sin konge og ble inspirert og støttet av den fordrevne kongens menn, som vendte tilbake med skip og mannskap. Først i august 1526 var denne motstanden nedkjempet, i betydelig grad med støtte fra Lübeck, men også fra den nye svenske kongen, Gustav Vasa.

Året etter, 1527, kunne imidlertid Frederik 1 gjennomføre første fase i motoffensiven mot nordmennene. Han sendte en flåte til Oslo og tvang igjennom at den norske adelsmannen Olav Galle måtte gi fra seg lensherrestillingen på Akershus til kongens mann, den danske adelsmannen Mogens Gyldenstierne. Samtidig ble dennes fetter Claus Bille plassert som lensherre på Båhus.

Aksjonen mot det nordafjelske kom et år senere. Her benyttet kongen seg av at nordmennene hadde pådratt seg Gustav Vasas vrede. Svenske flyktninger kom til Norge og søkte støtte her. Vincens Lunge og hans svigermor, fru Ingerd Ottesdatter til Austrått, hjalp en svensk tronpretendent, den såkalte Daljunkern, som hevdet at han var sønn av den avdøde riksforstanderen, Sten Sture. De trakk også erkebiskop Olav Engelbrektsson inn i affæren. Gustav Vasa ble rasende, og han lot seg heller ikke formilde av at Daljunkern etter svensk press måtte reise fra Norge og ble henrettet i Rostock.

Frederik 1 påvirket Vincens Lunge ved hjelp av hans danske slekt, slik at Lunge 1528 bøyde seg for kongen da han tok Bergenhus fra ham og forlente festningen til en fetter av Gyldenstjerne og Bille, Eske Bille, som var gift med Henrik Krummedikes datter. Krummedike fikk tilbake alle sine norske len. Kongen knyttet også Lunge til seg ved å la ham beholde flere len og gav ham Nonneseter kloster i Bergen som eiendom. Resultatet var at den spenning som allerede hadde oppstått mellom Vincens Lunge og Olav Engelbrektsson, ble forsterket til en åpen konflikt. For samtidig fratok Frederik erkebiskopen hans len i Trøndelag og gav dem til holsteinske adelsmenn. Olav Engelbrektsson nektet å bøye seg, og det brøt ut krig mellom ham og Vincens Lunge.

Frederik 1s norske politikk var preget av taktikk og dobbeltspill – det gjaldt særlig kirkepolitikken. Her hadde han i håndfestningen forpliktet seg til å forsvare den katolske kirke, men i stedet undergravde han dens stilling mer og mer, særlig ved å ta eiendommer fra biskopene og klostrene. Det var en stor forskjell mellom Norge og Danmark, idet det fantes mange lutheranere i borgerskap og adel i Danmark, mens den norske befolkningen var katolsk. Anslagene mot kirken i Norge tok derfor karakter av maktovergrep, mens de i Danmark artet seg som en støtte til lutheranerne mot katolikkene. Kongen var meget behendig i dette spillet; han gikk aldri så langt at det utløste en allmenn motstand, men rykket skrittvis frem og gav etter når han så at det var nødvendig, som f.eks. i forhold til Olav Engelbrektsson da han gav opp å ta fra ham lenene i Trøndelag.

Erkebiskopens økende misnøye med Frederik 1 gjorde at det aldri ble noe av en norsk kroning av kongen, og Frederik satte aldri sine ben i Norge. 1529 sendte han en delegasjon danske riksråder sammen med sin sønn, den senere Christian 3, til Oslo for å styrke sitt grep om det norske styret, men de fleste norske riksrådene holdt seg borte, bl.a. fire av de fem biskopene. Mens Eske Bille på kongens ordre rev ned domkirken og en rekke andre store kirkelige bygninger i Bergen for å gi kanonene på Bergenhus åpnere rom mot kongens fiender, stod Olav Engelbrektsson i kontakt med Christian 2 og støttet ham da han høsten 1531 kom til Norge med flere tusen soldater. Men Frederik 1s lensherre Erik Gyldenstjerne klarte med kløkt og hensynsløshet å forsvare Akershus, og Christian 2 opptrådte så handlingslammet at Frederik 1 våren 1532 kunne sette inn et motstøt; med Lübecks støtte sendte han en flåte med flere tusen mann til Norge. Christian 2 tok da imot fritt leide til forhandlinger med Frederik, men denne brøt leidet og fengslet Christian 2.

Flertallet av herrene og folket i Norge hadde sluttet opp om Christian 2. Biskopene som hadde gjort det, måtte ut med store bøter – Olav Engelbrektsson også til Vincens Lunge og hans slektninger, som han nok en gang hadde vært i krig med. Frederiks regime hadde demonstrert at det i Norge var svært vanskelig å bygge opp en slagkraftig opposisjon, selv mot en upopulær kongemakt, fordi landet var så tynt og spredt befolket og kongen var militært overlegen, særlig takket være leiesoldater, flåtemakt og kontroll med festningene. Ved å plassere adelige danske kongetjenere på de sterkeste festningene sikret Frederik seg et avgjørende overtak i Norge, og dette ble også utslagsgivende for sønnen Christian 3 da han seiret i krigen 1534–37, avskaffet det norske riksrådet og den norske katolske kirken og konsentrerte all regjeringsmakt i en danskdominert statsledelse.

  • Frederik 1s brev og forordninger er trykt i NRR, bd. 1, 1861, og i K. Erslev og W. Mollerup (red): Kong Frederik den Førstes danske Registranter, København 1879
  • O. A. Johnsen: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • H. Koht: Vincens Lunge contra Henrik Krummedige 1523–1525, bd. 1 i Kriseår i norsk historie, 1950
  • d.s.: Olav Engelbriktsson og sjølstendetapet, bd. 2 i Kriseår i norsk historie, 1951
  • E. Ladewig Petersen: “Henrik Krummedige og Norge. Studier over Danmarks forhold til Norge 1523–1533”, i DHT 1968–69, s. 1–82
  • d.s.: “Frederik 1, Tyge Krabbe og Vincens Lunge. Studier over den danske regjerings norske politik 1525–30”, i HT 51, 1972, s. 101–149
  • O. J. Benedictow: Fra rike til provins 1448–1536, bd. 5 i CNH, 1977
  • M. Venge: biografi i DBL3, bd. 4, 1980
  • Ø. Rian: Den nye begynnelsen 1520–1660, bd. 5 i ANH, 1995
  • E. Albrectsen: Fællesskabet bliver til 1380–1536, bd. 1 i Danmark-Norge 1380–1814, 1997
  • L. Hamre: Norsk politisk historie 1513–1537, 1998

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (halvfigur), trolig av Jacob Binck, 1539; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
  • Statue (in effigie) av Cornelis Floris, 1550–52; på kongens sarkofag i Schleswig domkirke
  • Se også liste i DBL3, bd. 4, s. 525