Christian 2 var konge av Danmark, Norge og Sverige fra 1513 til han ble avsatt 1523 og måtte dra i landflyktighet til Nederlandene. Et forsøk på å vinne tilbake Norge 1531–32 mislyktes, og Christian tilbrakte resten av sitt liv som statsfange. I Sverige huskes han som “Kristian tyrann” på grunn av den brutale måten han hevnet seg på sine motstandere i det såkalte “Stockholms blodbad” 1520, og Gustav Vasas opprør mot ham førte tre år senere til at den nordiske trestatsunionen gikk i oppløsning for godt.
Christian ble tidlig utvalgt til å etterfølge sin far som unionskonge, 1487 i Danmark, 1489 i Norge og 1499 i Sverige. Kong Hans ønsket å forme sønnens fremtid, og tok den usedvanlige beslutning å for en tid plassere ham i huset hos den fremstående kjøpmannen Hans Bogbinder i København. Farens bestrebelser på å bevare trestatsunionen fikk nok også stor betydning for måten Christian senere skulle komme til å håndtere sine tre riker på.
Christians første offisielle oppgaver gjaldt unionen. 1502 unnsatte han Båhus slott, som ble beleiret av Knut Alvsson, og dermed bidrog han til å sikre at Norge ikke fulgte Sverige, da trestatsunionen gikk i oppløsning etter svenskenes opprør mot kong Hans. 1506 ble den unge prinsen betrodd den enda større oppgave å være kongens befullmektigede representant i Norge. Bakgrunnen var svenske innfall i norske grensetrakter, hvor nye, tunge skattebyrder og hardhendte fogder skapte uro og agitasjon mot kongen. Han løste oppgaven, og sikret med det Norge for det oldenborgske dynasti.
Hertug Christian utnyttet sine fullmakter på en måte som uttrykte forakt for norsk konstitusjonell tradisjon, og hans fremferd bidrog til å skape det bilde av ham som tyrann som senere festet seg hos hans motstandere. Hans måte å møte nordmennene på fikk også fatale konsekvenser for de institusjoner som, sammen med kongemakten, hittil hadde styrt i Norge: Han skjøv det norske riksrådet til side og erstattet nordmenn med dansker i de politisk og økonomisk viktige slottslenene; han hundset kirken og biskopene og kuet bøndene. Den nye “visekongen” tillot ikke riksrådet å tre fulltallig sammen, og riksrådsavdelingene, som tidligere hadde møtt til årlige rettertingssamlinger, fikk ikke lenger utøve denne virksomheten; visekongen ville selv være dommer.
Bedre gikk det ikke med kirken. Kort før Christians ankomst hadde kong Hans fått presset dansken Anders Mus inn på Oslos bispestol og dermed skiftet kurs i forhold til et halvt århundres tradisjon for selvstyre i den norske kirkeprovins. 1510 fikk Christian sin egen kansler, magister Erik Valkendorf, valgt til erkebiskop etter Gaute Ivarsson, og hamarbiskopen Karl Jensson fikk han herredømmet over ved ganske enkelt å sette ham i fengsel. Påskuddet var at biskopen skulle ha stått i ledtog med svenskene og gitt sin støtte til et opprør blant bøndene på Hedemarken 1507. De opprørske bøndene og deres leder Herlaug Huvudfat ble selv ofre for kongens straffeekspedisjon.
Det var på denne tid at Christian under et opphold i Bergen møtte en ung, vakker kvinne og hennes mor, et møte som skulle få store konsekvenser. Dyveke kom han til å elske så lenge hun levde, og til moren Sigbrit Willems fikk han et forhold som av den danske historikeren Erik Arup er blitt betegnet som “enestående i all historie”. Den hollandskfødte Sigbrit, som drev kjøpmannsforretning i Bergen, kom til å innta plassen som kongens hovedrådgiver i finansielle saker da begge kvinnene fulgte Christian til København ved kongeskiftet 1513.
Da Christian 2 besteg tronen ved farens død, måtte han utstede en håndfestning som skulle gjelde for hans kongegjerning i både Danmark og Norge. Med den ønsket det danske aristokrati å fastholde retten til de ledende embeter og utvide sin myndighet over de bønder som hørte til på godsene deres. Norge skulle være et valgrike, og her ble det akseptert at dansker og uadelige kunne bli lensmenn. I oktober 1513 ble Christian hyllet av stendene i Slesvig og Holsten, og han stadfestet samtidig ridderskapets privilegier. Med anerkjennelsen av adelens politiske rettigheter var veien banet for kongens kroning, som fant sted 11. juni 1514 i København og måneden etter i Oslo.
Gjennom sitt ekteskap ble Christian 2 svoger til Europas mektigste mann, keiser Karl 5. Alliansen gav kongen en medgift på 250 000 gylden og støtte til hans handelspolitiske bestrebelser, som gikk ut på å søke tilknytning til hanseatenes konkurrenter i de hollandske byer. Ekteskapet gav således de nordiske riker en ny og sterk tilknytning til europeisk politikk.
Kongen kom snart til å få et dårlig forhold til den danske adel, fordi han, stikk i strid med håndfestningen, forsøkte å realisere et autokratisk regjeringsideal. Lensmannen på Københavns slott, Torben Oxe, ble dømt til døden og henrettet 1517, sannsynligvis på en grunnløs anklage for giftmord på kongens elskerinne Dyveke, og fra dette tidspunkt støttet kongen seg i særlig grad til borgerlige rådgivere, blant dem Sigbrit Willums, borgermesteren i Malmö, Hans Mikkelsen, og lensmannen i Bergen, Jørgen Hanssøn, som fikk en fremskutt plass i hevdelsen av kongemakten overfor adel og kirke i Norge. Enkelte adelige, som Mogens Gøye og Ove Bille, fulgte likevel kongen lenge.
Christian 2 innledet nå en reformvirksomhet som hadde som mål at Danmark og Norge skulle bli mer lik de sterke fyrstestatene i Vest-Europa, hvor herskeren hadde større makt over handel, lensforvaltning og bystyre. Et mislykket forsøk 1520 på å skape et nordisk handelsselskap med basis i Østersjøen og på bekostning av Lübeck var et ledd i denne virksomheten. Stort anlagt var også Christian 2s land- og bylov fra 1521, som skulle gi Danmark en rikslov, slik det allerede fantes i Norge. Disse lovene var ledd i en sammenhengende politikk, i likhet med forordningen av 29. september 1521 for Lister og det nordafjellske Norge. Mye av innholdet i denne politikken var rettet mot adelige og kirkelige privilegier når det gjaldt handelsrettigheter, domsmyndighet og embetsbesettelser i lensvesenet og kirken.
Det handelsmonopol til fordel for danske kjøpsteder som byloven ville skape, rammet også adelen og geistligheten, og i begge land finner vi at kongens politikk gikk til angrep på kirkens selvstendige domsmyndighet. Landloven opprettet en dansk appelldomstol med kompetanse til å dømme i kirkelige saker, og skulle dermed forhindre at de ble appellert til pavestolen. I Norge stod Jørgen Hanssøn bak et kraftig innhugg i kirkens domsmyndighet over lekfolk, og kirkens skattefrihet ble begrenset. Christian 2 øvet også avgjørende innflytelse på besettelsen av bispestillingene i begge land. Erkebiskop Erik Valkendorf ble tvunget i landflyktighet, og heller ikke den danske kirke greide å skape et bolverk mot den ekspanderende kongemakt.
Christian 2 fulgte de samme prinsipper i Danmark og Norge når det gjaldt landenes administrasjon, men følgene ble mest alvorlige i Norge, hvor det ikke fantes noen politisk opposisjon som klarte å gjøre seg gjeldende. Karakteristisk er tilsidesettelsen av riksrådene, det kongelige kansellis fortsatte utvikling og økt bruk av borgerlige og mindre av adelige i lensvesenet, som også ble effektivisert gjennom opprettelse av flere regnskapslen og utskriving av ekstraskatter.
I Christian 2s senere år spilte ikke riksrådene noen fremtredende rolle verken i Danmark eller Norge, og borgerlige lensmenn besatt mange av de viktige slottslenene. I Norge lyktes det Jørgen Hanssøn å underlegge seg landet fra Finnmark til Lindesnes, og hans fogder inndrev brutalt de hardeste ekstraskatter riket hadde sett.
Kongens formål med denne politikken var fremfor alt å skaffe midler til å vinne Sverige tilbake. Ved siden av handelspolitikken og forsøket på å skape en sterk kongemakt, var gjenopprettelsen av trestatsunionen det tredje store tema i Christian 2s bestrebelser. Med valget av Sten Sture den yngre til riksforstander i Sverige 1512 hadde unionsfiendtlige kretser fått overhånd der. Kongen bestemte seg for å prøve en militær erobring og kunne i den forbindelse utnytte en maktkamp mellom riksforstanderen og erkebiskop Gustav Trolle.
Han prøvde først med flåteekspedisjoner mot Stockholm 1517 og 1518, men mislyktes, og det var først 1520 at det lyktes kongen å gjenvinne Sverige ved en militær seier. Sten Sture ble dødelig såret i et av slagene som ble utkjempet, og hans enke, Kristina Gyllenstierna, som skulle forsvare Stockholm by og slott, overgav dem til Christian da han ankom med en flåte for å sette inn det avgjørende støtet. Kongen gav sine motstandere fullstendig amnesti og lovte dem sikkerhet for deres liv og gods. 4. november 1520 salvet og kronet Gustav Trolle ham som arvekonge i Storkyrkan i Stockholm.
Etter kroningsfesten fulgte det som har gått over i historien som “Stockholms blodbad”, og som for alltid har svertet Christian 2s ry som konge. Erkebiskop Trolle anklaget Sturepartiet for å ha motarbeidet ham og kirkens institusjoner, noe som var for kjetteri å regne, og resultatet ble en massehenrettelse av nær 100 personer på torget i Stockholm. Om det var kongen selv som var hjernen bak disse begivenheter, har vært diskutert, men i siste instans må ansvaret legges på ham, fordi han hadde kunnet hindre henrettelsene hvis han ville. Følgen ble at store deler av Sverige 1521 reiste opprørsfanen under Gustav Vasas ledelse. Med hanseatisk støtte gjorde han sommeren 1523 en endelig slutt på Christian 2s svenske kongemakt.
Samme år falt Christian 2 også i Danmark, mens Norge var passiv tilskuer. Kimen til opprøret var en sammensvergelse av jyske stormenn, som møttes i Viborg i desember 1522. De kunne utnytte at Christian 2 nå stod i et dårlig forhold til sin farbror, hertug Frederik av Slesvig og Holsten, på grunn av en strid om overhøyheten over Holsten. 20. januar 1523 oppsa de jyske opprørerne kongen huldskap og troskap, og hertug Frederik kunne med hjelp fra Lübeck ta Danmark i besittelse. 13. april måtte kong Christian seile bort med kurs for Nederlandene.
Tiden frem til 1531 ble en tid i utlendighet for den detroniserte kongen, som mest oppholdt seg i Lier i Brabant, hvor han uavbrutt arbeidet på å få sine riker tilbake. En tid søkte han til Luthers lære og lot Det nye testamente oversette for spredning i Danmark, men for å få støtte fra sin svoger keiseren, gikk han senere tilbake til den katolske tro. Under eksilet i Nederlandene døde også dronning Elisabeth, bare 25 år gammel, og for å sikre at kongebarna fikk en katolsk oppdragelse, lot keiseren dem for en tid sende vekk fra kongen.
Først 1531 kom, med keiserens hjelp, det lenge ventede angrep mot Norge. Christian 2 ledet selv angrepsstyrken med 14 skip og flere tusen mann da den stevnet inn Oslofjorden i november. Den møtte liten motstand, men kongen unnlot da også å prøve å erobre Akershus; isteden fortapte han seg i et vinterfelttog mot Båhus. Allmuen og riksråder i Sør-Norge og Trøndelag hyllet ham som Norges konge. I slutten av november ble det sendt et oppsigelsesbrev til Frederik 1 i riksrådets navn, og erkebiskop Olav Engelbrektsson og de sønnafjelske riksrådene lovte at de etter Christian 2s død ville ta hans katolsk oppdratte sønn, prins Hans, til arvekonge.
Kong Frederik i København søkte på ny hjelp hos hanseatene. I mai måned 1532 kom en dansk-hanseatisk flåte til Oslo, og Christian 2, som nå hadde beleiret Akershus, innledet forhandlinger med høvedsmannen for flåten, Knud Gyldenstjerne. 1. juli gikk han – etter å ha fått løfte om fritt leide – med på å la seg seile til København. Der skulle han få forhandle med Frederik 1. Det fikk han imidlertid ikke, og under et påskudd ble han ført til Sønderborg slott på øya Als, hvor han ble fengslet som dansk statsfange. På Sønderborg satt han i 16 år, mye av tiden uten selskap. 1549 tillot Christian 3 at den gamle ekskongen ble overflyttet til Kalundborg slott på Sjælland, hvor fengselsvilkårene etter hvert også ble mildnet. Men han var fortsatt fange, og som fange døde han i januar 1559.
Christian 2 arbeidet for en sterk sentralmakt, som søkte sin støtte i det velstående borgerskap og så sin hovedfiende i herrestendene – adelen og geistligheten. I den i samtiden velkjente “ørnevisen”, et kongelig propagandaskrift fra eksiltiden, står allegorisk ørnen (kongen) som småfuglenes beskytter mot haukene (adelen). Sympati med kongens moderne, politiske mål fikk i sin tid Ludvig Holberg til å omtale Christian 2 som “en herre af en åben hjerne og et stort begreb”. Det er imidlertid vanskelig å vurdere om kongens reformarbeid til fordel for borgere og bønder skjedde med tanke på dem, eller om han egentlig førte sin økonomiske og sosiale politikk av hensyn til statsfinansene og unionspolitikken. Svaret er sikkert ikke et enten–eller.
En vesentlig del av de historiske kilder som har bestemt så vel samtidens som ettertidens oppfatning av Christian 2, stammer fra opprøret mot ham. Lovlig opprør forutsatte at kongen ble stemplet som en tyrann, som ikke hadde handlet slik en kristen fyrste skulle og sikret enhver lov og rett. Hans regjering fremstod derfor i opprørernes øyne som et vanstyre og han selv som dominert av onde rådgivere. At det samme bilde ble fremelsket i Sverige etter blodbadet i Stockholm, kan man ikke undres over. Her ble kongen kalt “Kristian tyrann”, og de fleste norske historikere har uten problemer kunnet gi sin tilslutning til en slik karakteristikk.
Oppfatningen av Christian 2 som allmuens beskytter mot adelens undertrykkelse stammer fra hans egen propaganda i landflyktigheten og fra den etterfølgende borgerkrigen (Grevefeiden), da hans navn ble samlingsmerke for den folkelige kampen mot adelsherredømmet. I tyrannbildet, som tjente til å begrunne opprøret og hindre kongens tilbakekomst, var det naturligvis ingen plass for de store ideer som også hører med i bildet av Christian 2.
Christian 2s kongegjerning må sees i sammenheng med hans motsetningsfylte personlighet. Han kunne til tider bli grepet av vankelmodighet, men mange har snarere sett kongen som den typiske renessansefyrste – skruppelløs, vilkårlig og brutal i sitt maktstrev og helt kynisk i sin behandling av enkeltpersoner. Det var med alt annet enn statsmannskunst og klokskap at kongen praktiserte disse egenskaper og sin sans for det nye i tiden. Farens nøkternhet og konsekvens som politiker eide han ikke. Og likevel, samtidig med alt dette, hadde han hjerte for menigmann og viste omsorg for sine nærmeste.