Jurist. Foreldre: Sorenskriver og statsråd Johan Castberg (1862–1926) og Karen Kathrine Anker (1867–1932). Gift 1) 12.4.1921 med Synnøve Reimers (23.10.1900–1990; hun gift 2) 1925 med Frits von der Lippe, 1901–88), datter av konsulent Gustav Einar Reimers (1876–1941) og Ragnhild Caroline (“Cally”) Monrad (1879–1950), ekteskapet oppløst 1925; 2) 7.2.1927 med Ella Anker (19.5.1903–8.6.1974), datter av overingeniør Nils Botvid Anker (1878–1943) og Gudrun Nilssen (1875–1958). Dattersønn av Herman Anker (1839–96); svoger av Øyvind Anker (1904–89) og Synnøve Anker Aurdal (1908–2000); fetter av Frits von der Lippe (1901–88) og Jens von der Lippe (1911–90).

Frede Castberg var en sentral skikkelse i norsk rettsvitenskap gjennom store deler av 1900-tallet. Som professor ved Universitetet i Oslo i 35 år og lærebokforfatter leverte han viktige bidrag innen statsforfatningsrett, forvaltningsrett, folkerett og rettsfilosofi. Han spilte også en viktig rolle som pådriver for statsvitenskap som eget universitetsfag.

Han ble født inn i et politisk miljø, som sønn av den radikale venstremannen Johan Castberg. “Politikken var luften vi åndet inn i,” sier Frede Castberg i sine erindringer, “det nasjonale, unionsfiendtlige syn var det selvfølgelig riktige, – gyldig som en religiøs tro.” Oppvekstmiljøet betydde utvilsomt mye for Frede, og hans kjærlighet og beundring for faren varte livet ut, men selv engasjerte han seg aldri i politikk, her valgte han betrakterens rolle. I mangt og mye må far og sønn ha vært kontraster, den stridbare og dominerende politiker og den fredsommelige og vennesæle universitetsmann.

Castberg tok examen artium 1911 og juridisk embetseksamen 1914. Etter dommerfullmektigtid i Vadsø og studier i Frankrike og Storbritannia ble han universitetsstipendiat 1919, tok den juridiske doktorgrad 1921 over emnet Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, og ble professor 1928.

Selv om han ble utnevnt som professor allerede i en alder av 35 år, gav ikke starten på hans akademiske løpebane grunn til de helt store forventninger. Doktoravhandlingen var spinkel og altfor preget av den konstruktive metode til å få gjennomslagskraft. Da han søkte professoratet, var det først etter flere omganger med tre mot to stemmer i den sakkyndige bedømmelseskomité at han ble erklært kompetent til embetet. Men det var vekst i Castbergs forfatterskap, både i kvalitet og bredde, og han ble etter hvert en av forgrunnsfigurene ved det juridiske fakultet. Han ble dekanus ved fakultetet, og var i to perioder universitetets rektor (1952–57).

Som fagkrets hadde Castberg statsforfatningsrett, forvaltningsrett og folkerett. I det meste av de 35 år han var professor, var han landets eneste universitetslærer i disse fag, med den autoritet som fulgte med det.

Under den annen verdenskrig satt Castberg en kortere tid arrestert av tyskerne. Etter å ha fått varsel om en ny arrestasjon kom han seg i februar 1944 over til Sverige, og tilbrakte resten av krigstiden dels i Stockholm, dels i London sammen med den norske regjering.

Som hans hovedverk må regnes Norges statsforfatning i to bind, som kom i første utgave 1935 og var tilegnet minnet om hans far. I motsetning til sine forgjengere, Aschehoug og Morgenstierne, tok Castberg i sin fremstilling konsekvensen av de forandringer i vår statsskikk som innføringen av parlamentarismen hadde medført. I mer enn en menneskealder var boken pensum i det juridiske studiet, og den er fremdeles et sentralt referanseverk i forfatningsrettslige spørsmål. Nytt i boken var et eget kapittel om konstitusjonell nødrett, som senere skulle få en uant aktualitet under den tyske okkupasjonen og London-regjeringens virksomhet under krigen.

Etter forfatningsretten stod forvaltningsretten for tur. Innledning til forvaltningsretten kom 1938. Boken var et nybrottsarbeid. Det fantes den gang ingen generell forvaltningslovgivning, og materialet for fremstillingen ble derfor først og fremst domspraksis, som hadde hatt til avgjørelse om det i forvaltningen var gjort feil som førte til at en avgjørelse var ugyldig eller gav grunnlag for erstatningsansvar. Det var derfor en forvaltningsrett sett mer fra domstolenes synspunkt enn fra administrasjonens. Etter den forvaltningsrettslige lovgivning som vi har fått etter den annen verdenskrig (forvaltningslov, offentlighetslov, ombudsmannslov), har boken nå mest historisk interesse.

I folkerett skrev Castberg foruten en lærebok for juridiske studenter en rekke større og mindre avhandlinger, mange av dem på engelsk og beregnet på et internasjonalt publikum. En praktisk viktig rolle spilte han som folkerettskonsulent for Utenriksdepartementet i mer enn 50 år; hans utredninger for departementet er trykt i to bind. Han sier selv i sine erindringer at “for meg personlig, med mine utpregede tilbøyeligheter til spekulasjon og abstrakt tankevirksomhet, har det vært til uvurderlig nytte at jeg gjennom mange år stadig har vært tvunget til å beskjeftige meg med rent konkrete, folkerettslige spørsmål”.

Fra sin tidlige ungdom var Castberg fengslet av rettsfilosofiske og metodologiske problemstillinger, noe som på den tid var sjelden blant norske jurister. Han foreleste over rettsfilosofi, og i boken Rettsfilosofiske grunnspørsmål, som også er utgitt på engelsk, gav han en samlet fremstilling av sitt syn. Han stod som forsvarer av den tradisjonelle oppfatning at et lands rett er et system av bindende normer for menneskelig opptreden, og at det er rettsvitenskapens oppgave å klargjøre og fremstille disse normer. Mot dem som, i likhet med den danske jurist og rettsfilosof Alf Ross, hevdet at den eneste form for juridisk virksomhet som kan gjøre krav på betegnelsen 'vitenskap', er forutsigelser om hvordan domstolene vil avgjøre de og de spørsmål, fremholdt Castberg at dette er rettssosiologi, ikke rettsvitenskap. Den egentlige rettsvitenskap er etter sin art dogmatisk, og for norsk retts vedkommende med utgangspunkt i det han kalte “postulatene om grunnlovens og sedvanerettens gyldighet”. I den lille boken Rett og revolusjon i Norge omtaler han en rekke mer eller mindre revolusjonære bevegelser i Norge, fra “bondeoppløpene” 1818 til AKP(m-l) i 1970-årene, og ender opp med en drøftelse av revolusjonen som etisk problem.

Castberg fremhevet ofte den juridiske tenknings egenart, men hadde også et åpent blikk for den sosiale og politiske virkelighet, og dermed også for statsvitenskapelige og rettssosiologiske problemstillinger. Det var Castberg som tok initiativet til å få organisert det statsvitenskapelige studium ved Universitetet i Oslo. I sine erindringer gir han også uttrykk for en meget positiv vurdering av den rettssosiologiske forskning ved fakultetet, den gang knyttet til Vilhelm Auberts navn. Han fremholdt hvor verdifullt det var å få juridisk forskning og praksis belyst av forskere som forstår virksomheten, men samtidig kan se den utenfra og plassere den i dens sosiale sammenheng.

Som en av de få norske jurister i sin samtid erklærte Castberg seg som tilhenger av naturretten, forstått som fundamentale rettsprinsipper som samfunnsordningen plikter å respektere. Han så dette som en logisk forutseting for ideen om menneskerettighetene, som har fått slik internasjonal renessanse etter den annen verdenskrig. Menneskerettighetene, og det internasjonale vern om dem, ble etter hvert sentralt for ham både i teoretisk og praktisk arbeid. I 10 år var han Norges representant i den europeiske menneskerettighetskommisjon, og han skrev også en bok om Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene.

Frede Castberg ble mer kjent også utenfor juristenes krets enn det blir de fleste juridiske professorer til del. I radioforedrag, tidsskriftartikler og småskrifter vendte han seg til en bredere allmennhet. Hans langvarige virksomhet som universitetsrektor bidrog naturligvis også til å gjøre hans navn kjent. Rikskjendis for alvor ble han etter at han var gått av som professor, da han 1966 holdt fem halvtimes kåserier i fjernsynet, ubundet av manuskript, om politiske minner fra hans tidlige barndom og frem til 1950. Det var i fjernsynets barndom, og det fantes bare den ene kanalen, som hele folket fulgte med i. Castberg forteller i sine erindringer at aldri hadde han opplevd maken til reaksjon på noe han hadde talt eller skrevet. “Brev har strømmet inn til meg, ukjente folk på gaten har stanset meg og snakket om disse kåseriene.”

Castbergs anerkjennelse var ikke begrenset til Norge. Han var æresdoktor ved en rekke utenlandske universiteter, og hadde fra 1962 til kort før sin død det ærefulle verv som preses (styreformann) ved Folkerettsakademiet i Haag. Han ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1954 og hadde også en rekke utenlandske ordener.

Castberg var usvekket og i fullt arbeid til hjertet sa stopp i 1977, han var da 84 år gammel. Noe av det siste han arbeidet med, var tilværelsens store problemer om viljens frihet, skyld og ansvar. Det var et emne som han hadde vært opptatt av fra ungdommen av, og han rakk før sin død å holde en serie radioforedrag om det. En artikkel til Samtiden om samme emne ble levert til redaktøren to dager før hans død.

Vidsyn, humanitet og toleranse var grunnleggende trekk i Frede Castbergs personlighet. Han hadde en usedvanlig evne til å komme ut av det med mennesker og dempe konflikter og motsetninger. Hans sterke stilling i sin samtid skyldtes ikke bare hans faglige autoritet, men også i høy grad hans menneskelige egenskaper.

  • Bibliografi i Legal Essays. Festskrift til Frede Castberg, 1973, fortsatt i DNVA Årbok 1978

    Et utvalg

  • Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, dr.avh., 1920
  • Mellomfolkelig rettspleie, 1925
  • Norges statsforfatning, 2 bd., 1935 (3. utg. 1964)
  • Folkerett, 1937
  • Innledning til forvaltningsretten, 1938
  • Rettsfilosofiske grunnspørsmål, 1939
  • Arven fra Eidsvoll. Norges grunnlov (sm.m. P. Berg og S. Steen), 1945
  • Norge under okkupasjonen. Rettslige utredninger 1940–1943, 1945
  • Norsk livssyn og samfunnsliv, 1949
  • Utredninger om folkerettsspørsmål 1922–1941, 1950
  • Studier i folkerett, 1952
  • Utredninger om folkerettsspørsmål 1942–1951 og om inngåelse av traktater 1930–1951, 1952
  • Statsreligion og kirkestyre. Utredning avgitt 21. november 1953 etter oppdrag av Kirke- og undervisningsdepartementet, 1953
  • The Norwegian way of life, London/Oslo 1954
  • Freedom of speech in the West. A comparative study of public law in France, the United States and Germany, 1960
  • Retten og staten, 1966
  • Naturrett og menneskerettigheter, 1967
  • Minner om politikk og vitenskap i årene 1900–1970, 1971
  • Den europeiske konvensjon om menneskerettighetene, 1971 (eng. utg. Leiden 1974)
  • Rett og revolusjon i Norge, 1974
  • Frede Castbergs egne skrifter (se ovenfor)
  • forfatterens personlige erindringer om Castberg
  • HEH 1973
  • T. Opsahl: minnetale i DNVA Årbok 1978
  • J. Andenæs: “Frede Castberg”, i Lov og rett nr. 5/1997, s. 293–301
  • T. B. Hjorthaug: Frede Castbergs statskirkeoppfatning, Institutt for offentlig retts skriftserie 1998 nr. 4, 1998

    Kunstneriske portretter

  • Maleri (halvfigur) av Agnes Hiorth, 1958; UiO

    Fotografiske portretter

  • Portrett i Legal Essays,1963
  • Portrett på omslaget av Minner,1971
  • Portrett i DNVA Årbok 1978