Litteraturhistoriker. Foreldre: Lege Edvard Isak Hambro Bull (1845–1925) og Ida Marie Sofie Paludan (1861–1957). Gift 12.6.1924 med Ingrid Berntsen (13.5.1896–26.1.1976), datter av konseilspresident Klaus Berntsen (1844–1927), København, og Anny Christine Mathilde Octavia Thomsen (1864–1902). Bror av Edvard Bull d.e. (1881–1932) og Johan Peter Bull (1883–1960).

Francis Bull var professor i nordisk litteratur ved universitetet i Kristiania/Oslo i mer enn 35 år. Han var en enestående formidler av sitt fag, både gjennom sine mange bøker og ikke minst gjennom sine tallrike foredrag og kåserier.

Bull vokste opp i en liberal patrisierfamilie, som også hadde forbindelser til samtidens litteratur og kunst. Faren var teaterlege og hadde både Bjørnson og Ibsen som pasienter. Særlig viktig for den unge Francis var hans hyppige teaterbesøk.

Bull visste tidlig at han ville bli litteraturhistoriker med «undersøkelser av den politiske underbunn eller bakgrunn for diktningen som fremtidsmål». Etter examen artium 1905 begynte han på det filologiske studium med bifagene engelsk og norsk og historie hovedfag. Hans hovedlærer var Gerhard Gran. Bull ble cand.philol. 1911 på en oppgave om Bjørnson og Sverige. To år senere vant han Kongens gullmedalje med en avhandling om Ludvig Holberg som historiker, og var deretter universitetsstipendiat i nordisk litteraturhistorie 1913–18.

Allerede 1911 hadde Bull og Fredrik Paasche fått forleggeren William Nygaard med på en plan om en stor norsk litteraturhistorie, et “national-verk med nøie tilknytning til norsk historie”. Det skulle bygge på historisk forskning, og “forfatternes biografi, verkenes tilblivelse, indhold, mottagelse og virkning vil blive det centrale i arbeidet. Den æstetiske vurdering vil træde mer tilbake”. Som forsker tilhørte Bull 1905-generasjonen som ville skape en egen norsk historisk bakgrunn for den nye nasjonens liv. Men han var også inspirert av den historisk-biografiske skole. Samtidig skulle litteraturhistorien være “det skrevne ords” – dvs. ikke bare skjønnlitteraturens – historie.

Bull skulle skrive om tiden fra reformasjonen til 1814 og om perioden fra februarrevolusjonen til 1880-årene. Det fantes imidlertid ikke tilstrekkelig litteraturhistorisk forskning å bygge på, så forfatterne måtte selv skaffe mye av denne til veie. Mesteparten av Bulls virksomhet i tiden frem til 1937 var derfor en enorm forskningsmessig innsats i og omkring litteraturhistorien. Det startet med avhandlingen om Holberg som historiker og fortsatte med doktoravhandlingen Fra Holberg til Nordahl Brun fra 1916, foruten en rekke mindre artikler. Bl.a. skrev han ca. 100 biografier til 1. utgave av Norsk biografisk leksikon, den største på 70 sider om Bjørnstjerne Bjørnson. 1919–20 redigerte han standardutgaven av Bjørnsons samlede verker og 1926 hans samlede dikt. Fra 1928 var han medredaktør for den store, vitenskapelige Hundreårsutgaven av Henrik Ibsens skrifter.

1920 ble Francis Bull utnevnt til professor i nordisk litteratur etter Gerhard Gran, og ble dermed den tredje professor i dette embetet. Ifølge tilsettingen skulle Bull ha særlig plikt til “å foredra norsk og dansk felleslitteratur og nyere nordisk litteratur”. Ved siden av undervisningen på universitetet fikk han nå anledning til å konsentrere seg om litteraturhistorien. Hans første bind utkom i hefteform i årene 1923–28, og med hovedvekt på Holberg behandlet Bull norsk litteratur fra reformasjonen til 1814 løsgjort fra den dansk-norske felleslitteraturen og gav den en egen indre historie. Det som bar denne litteraturen var for ham, som for Ernst Sars, en vekst i nasjonal bevissthet og trang etter politisk frihet.

Bulls neste bind (verkets bind 4) var ferdig 1937, og selv om det skisserer hvordan frihetsideene fra februarrevolusjonen realiseres frem mot 1880-årene, har ikke bindet en så klar tese som det første. Her er forfatterportrettene det sentrale, med Ibsen og Bjørnson som hovedfigurer. Portrettene har en klassisk historisk-biografisk form, der litteraturen leses mot forfatternes liv og bakgrunn, og der det antydes hvordan temaene kan ha sin rot i livserfaringer, at diktede skikkelser har modeller og at påvirkninger har hatt betydning for form og innhold. Men Bull går aldri nær inn på forfatternes privatliv.

Med den annen verdenskrig begynte en helt ny fase i Bulls liv. Som styremedlem i Nationaltheatret ble han arrestert på forsommeren 1941, og satt noen måneder i fengsel før han utpå høsten ble overført til Grini, der han var fange i vel tre år. Dette ble på sin måte en spesielt produktiv tid for ham. I fengselet skrev han erindringsboken Tradisjoner og minner. I de siste fangemånedene skrev han på samme måte, dvs. uten tilgang til skriftlig materiale, Henrik Ibsens Peer Gynt.

På Grini fikk han en enestående funksjon. Med sin nesten utrolige hukommelse til hjelp holdt han en mengde foredrag for sine medfanger, over 60–70 ulike emner fra norsk og nordisk litteratur, dels for å holde humøret oppe blant fangene, men også for å skape bevissthet om den nasjonale tradisjon og de verdier den innebar. Slik sett kom han ut av den akademiske verden og greide ved sin episk-retoriske form å nå medfanger fra store lag av den norske befolkning. Noen av disse foredragene ble i frigjøringsåret trykt i Tretten taler på Grini.

Etter 1945 hadde ikke Bull noen store prosjekter, men utgav mindre tekstutgaver og to samlinger av Bjørnson-brev. Allerede i mellomkrigstiden hadde han publisert et par samlinger av artikler, taler og essays, og dette ble nå hans hovedform. Et utvalg fra disse mange bøkene er samlet i Essays i utvalg. Fra denne tiden må særlig fremheves Nordisk kunstnerliv i Rom og hans tekster til de to samlinger av Norske portretter fra 1956 og 1965.

På sett og vis fortsatte han i disse årene virksomheten fra Grini. Han holdt en rekke foredrag rundt om i landet. Og etter hvert ble han nesten en “kjendis”, først gjennom en serie intervjuer i radioen og til slutt i fjernsynet, der han holdt halvt improviserte kåserier fra store felter av norsk kulturhistorie.

Som universitetslærer var Bull først og fremst monologens mann. Han var en glimrende foreleser, og hans yndlingsform var de såkalte eksaminatorier, som lot ham improvisere over en rekke emner. Men det lar seg ikke nekte at det etter krigen ikke var den samme interesse blant hans studenter for hans historisk-biografiske tilnærming til litteraturen. Bull var den eneste professor i norsk litteratur i over 30 år, noe som gav ham en enestående innflytelse; han deltok bl.a. i mer enn 30 doktordisputaser. Men som fagpolitiker hadde han vanskelig for å se at andre, mer estetiske og fortolkende former for litteraturforskning også kunne ha sin berettigelse, og som universitetspolitiker var han heller konservativ. Derved medvirket han til å gjøre metodedebatten – og dermed kampen om universitetsstillinger – bitrere enn den kunne ha vært.

Han bekledte mange sentrale tillitverv i kulturliv og forskning. 1914–25 var han redaksjonssekretær i litteraturtidsskriftet Edda, og deretter redaktør frem til 1960. Han var styreformann i Gyldendal Norsk Forlag fra hjemkjøpet 1925 til 1968 og styremedlem i Nationaltheatret 1922–56.

Bull ble utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs Orden 1957 og mottok en rekke utenlandske ordener. Han var preses i Det Norske Videnskaps-Akademi 1941 og senere vekslende preses og visepreses i årene 1945–57. 1946 ble han kreert til æresdoktor ved Århus universitet.

Francis Bull hadde en utrolig hukommelse som lot ham liksom leve sammen med, ja nesten stå i et direkte forhold til, fortidens personer, særlig da kunstnere. Med sine underfundige, presise formuleringer, krydret med anekdoter, evnet han å gi korte karakteristikker av disse personlighetene og således på en entusiastisk måte levendegjøre fortidens kuturmiljøer både for studenter og for folk flest.

Få universitetslærere har nådd så langt ut til folk som Francis Bull, og selv om litteraturforskningen senere har gått andre veier, er det ikke tvil om at hans litteraturhistoriske forskning har lagt mye av fundamentet for senere norsk litteraturvitenskap.

    Et utvalg

  • Fullstendig fortegnelse i Francis Bull 1887–1974. Bibliografi, Tromsø 1998
  • Conrad Nicolai Schwach, Smaaskrifter fra Det litteraturhistoriske seminar nr. 4, 1908
  • Bjørnson og Sverige, 1911
  • Ludvig Holberg som historiker, 1913
  • Fra Holberg til Nordahl Brun. Studier til norsk aandshistorie, 1916
  • Holberg aarbog (red. sm.m. C. S. Petersen), 6 bd., 1920–25
  • red. (sm.m. F. Paasche og A. H. Winsnes): Norsk litteraturhistorie (NLH/Bull), 1924–37 (ny utg. i 7 bd., 1955–63)
  • Norges litteratur fra reformationen til 1814, bd. 2 i NLH/Bull, 1928
  • Studier og streiftog i norsk litteratur, 1931
  • Norges litteratur fra februarrevolutionen til verdenskrigen. I, bd. 4 i NLH/Bull, 1937
  • Mennesker, 1938
  • Verdens litteraturhistorie, 1940
  • Tretten taler på Grini, 1945
  • Tradisjoner og minner, 1945
  • Henrik Ibsens Peer Gynt, 1947
  • Landet og litteraturen. Artikler og taler, 1949
  • Omkring Alexander L. Kielland, 1949
  • Talt og skrevet, 1956
  • Nordisk kunstnerliv i Rom, 1960
  • Minner om mennesker, 1962
  • Essays i utvalg, 1964 (ny utg. Møter med mennesker, 1987)
  • Vildanden og andre essays, 1966
  • Land og lynne. En tale om norsk diktning, 1968
  • Essays. Ny samling, 1972
  • Det kgl. Frederiks Universitets årsberetning 1919–1920, ss. 5–10
  • H. Jæger: biografi i NBL1, bd. 2, 1925
  • S. Evensmo: Gyldendal og gyldendøler, 1974
  • K. Foss: “Francis Bull”, i Norsk litteraturvitenskap i det 20. århundre. Festskrift til Francis Bull på 70-årsdagen, 1957
  • J. E. Vold: “Sveve sveve – Francis og Jan Erik”, i d.s.: Mor Godhjertas glade versjon. Ja, 1969
  • P. Svendsen: minnetale i DNVA Årbok 1975
  • artikler av P. Meldahl og H. H. Skei i A. Kittang m.fl. (red.): Om litteraturhistorieskriving. Perspektiv på litteraturhistoriografiens vilkår og utvikling i europeisk og norsk samanheng, 1983
  • B. Jensen: biografi i F. Bull: Møter med mennesker,1987

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Per Krohg 1949; Gyldendal Norsk Forlag, Oslo
  • Maleri av Jean Heiberg, 1965; Det Norske Videnskaps-Akademi, Oslo
  • Byste av Per Palle Storm, 1969; Henrik Wergelands hus, UiO