Kjemiker og kjemisk oseanograf. Foreldre: Telegraffullmektig Lars Føyn (1873–1931) og telegraffullmektig Johanne Emilie Johannessen (1870–1944). Gift 11.9.1934 med Reidunn Utheim (15.2.1910–26.8.1991), datter av ingeniør John Utheim (1875–1910) og Ellionore Gunhild (“Lilla”) Gasmann (1878–1954). Fetter av Bjørn Føyn (1898–1985).

Ernst Føyn var allerede før den annen verdenskrig kjent for sitt arbeid innen radiokjemi. Senere gikk han over til marin kjemi, hvor han introduserte instrumenter for bl.a. kontinuerlig registrering av oksygen. Hans metode for kjemisk rensing av kloakkvann er senere blitt allment anerkjent.

Føyn vokste opp i Kristiania og tok examen artium 1923. 1930 ble han cand.real. med hovedfag i organisk kjemi ved universitetet i Oslo. Senere spesialiserte han seg i radiokjemi/kjernekjemi. 1930 begynte han som vitenskapelig assistent hos professor Ellen Gleditsch. Gleditsch hadde arbeidet i laboratoriet til Marie Curie. Kontakten med det internasjonale miljø som arbeidet med radioaktivitet, var meget nyttig, og Gleditsch og Føyn publiserte sammen flere arbeider om actinium, radium og uran i internasjonale tidsskrifter.

1934–35 studerte Føyn ved Radiuminstituttet i Wien. Med nazismen på fremmarsj fikk han ved selvsyn se hvorledes forskere av jødisk avstamning ble utsatt for trakassering. Det var derfor naturlig at han sammen med Ellen Gleditsch hjalp forfulgte vitenskapsfolk i sikkerhet i årene før krigsutbruddet.

Føyns arbeid var med på å gi kunnskap om og forståelse for fisjonsprosessen. I en publikasjon fra 1934 viste Gleditsch og Føyn at uran 235 utgjør ca. 4 % av naturlig uran. Denne målingen ble senere forbedret av Føyn til ca. 1 % (dagens verdi 0,72 %). Føyn var den første som laget sin egen Geiger-Müller-teller til måling av radioaktiv stråling og en nøytronkilde til fremstilling av radioaktive isotoper. 1938 ble han dr.philos. på en avhandling om alfa-partikler i radium.

Før den annen verdenskrig hadde ordet radioaktivitet en langt mer positiv klang enn i dag. Blant annet ble det oppfattet som sunt å drikke brønnvann som var radioaktivt.

De enorme kreftene som kunne utløses ved fisjonen, var kjent av dem som arbeidet med radioaktivitet. Men utnyttelse av denne energien til fredelige formål eller til våpenfremstilling var nærmest utenkelig ut fra omkostningene. Truslene om verdenskrig aktualiserte likevel slike muligheter. Føyn mottok sammen med andre vitenskapsfolk skriv fra Niels Bohr, hvor Bohr oppfordret sine kolleger til ikke å bruke sine kunnskaper om atomenergi til skade for menneskeheten. Samtaler med den kjente tyske radiokjemiker Otto Hahn som høsten 1939 besøkte Oslo for å holde foredrag i Vitenskaps-Akademiet var uten tvil medvirkende til at Føyn skiftet arbeidsfelt. 1941 ble han ansatt som førsteamanuensis ved Institutt for marin biologi ved Universitetet i Oslo. 1964 ble han landets første profesor i kjemisk oseanografi.

Ved Institutt for marinbiologi ble bestemmelse av næringssalter i sjøvann en viktig oppgave, og Oslofjorden ble det naturlige undersøkelsesområdet. Føyn så tidlig behovet for kontinuerlige vertikale målinger, fra overflaten til bunnen. Han utviklet 1949 et instrument han kalte “densigraf”, hvor målingene ble registrert etter hvert som instrumentet ble senket dypere i sjøen.

Kunnskap om oksygeninnholdet og den vertikale fordelingen i vannmassene var av betydning for å forstå utskiftingsforholdene for vannmassene i Oslofjorden. Føyn utviklet et “oxymeter” for kontinuerlig registrering av oksygen i sjøvann. Prinsippet var å nytte en dryppende kvikksølvelektrode. De kjemiske undersøkelsene i Oslofjorden viste at den tiltakende forurensning skyldtes overbelastning av kloakk. Føyn viste at tilførselen av næringssalter, spesielt fosfat- og nitrattilførslene, var utslagsgivende for planteveksten i fjorden. Dersom en av disse komponentene kunne fjernes fra kloakkvannet, ville dette medføre redusert plantevekst.

Alle kloakkutslippene rundt Oslofjorden gikk mer eller mindre urenset ut. Renseanlegget som Oslo kommune hadde på Skarpsno, var basert på biologisk rensing, men kloakkvannet inneholdt likevel en betydelig mengde næringssalter. Biologiske renseanlegg ville ikke redde fjorden. Kjemisk rensing med fjerning av fosfor var teknisk og økonomisk det beste. Føyn begynte sine eksperimenter med å fjerne fosfor fra kloakkvannet ved tilsetting av sjøvann og bruk av elektrolyse. Forsøkene fortsatte i større skala på Oslo kommunes renseanlegg på Skarpsno i begynnelsen av 1950-årene og viste etter hvert så lovende resultater at Oslo kommune besluttet å bygge et fullskala forsøksanlegg.

Et argument som ble anført mot innføring av Føyns rensemetode, var at byggeomkostningene ble store. Føyn var minst 20 år for tidlig ute med sin metode til kjemisk rensing av kloakkvann. Han opplevde mange år senere at kjemisk rensing ble innført internasjonalt. Og ikke lenge før hans død 1984 ble hans metode med å nytte sjøvann som fellingsmiddel tatt i bruk i det store sentrale renseanlegget på Slemmestad utenfor Oslo.

Føyn hadde overlatt ideen om elektrolytisk kloakkrensing til Elkem, som tok verdenspatent. Føyns arbeid med forurensning var kjent internasjonalt, og da en del FN-organisasjoner 1969 opprettet en felles ekspertgruppe for marin forurensning, GESAMP (Group of Experts on the Scientific Aspects of Marine Pollution), var Ernst Føyn et selvsagt medlem.

Føyn hadde tillitsverv innen Norsk kjemisk selskap, Polyteknisk Forening og i Norske havforskeres forening. I Det internasjonale råd for havforskning, ICES, var han formann i en gruppe for kjemisk oseanografi. I Bestum idrettsforening, hvor han var formann i flere perioder, var han en av initiativtakerne til en blomstrende revyaktivitet i 1930-årene. Idrettsarbeidet ledet ham også over i interesse for skismøring, og han skrev det som sannsynligvis var den aller første vitenskapelige publikasjon om skismøring.

Ernst Føyn var opptatt av å bringe vitenskapen ut til menigmann, noe han gjorde både med populærartikler og foredrag, f.eks. et fyldig bidrag om Radioaktivitet (sammen med Ellen Gleditsch) til De tusen hjems bibliotek (1938).

    Et utvalg

  • Radioaktivitet (sm.m. E. Gleditsch), i De tusen hjems bibliotek, bd. 14, 1938
  • Über einige Verhältnisse in Uranmineralien. Die Zahl der von Radium emittierten Alpha-Teilchen und das Verhältnis Actinouran – Uran, dr.avh., DNVA Skr. I 1938 nr. 4, 1938
  • The radioactivity of seawater (sm.m. B. Karlik, H. Pettersson og E. Rona), Göteborgs vetenskaps- och vitterhetssamhälles handlingar, rk. 5, Serie B 6 nr. 12, Göteborg 1939
  • The densigraph (An apparatus for continuous density recording of seawater), Fiskeridirektoratets skrifter. Serie Havundersøkelser, bd. 10 nr. 5, Bergen 1953
  • Elektrolyttisk kloakkrensing, i TU nr. 19/1956
  • Vurdering av næringssaltenes kjemi, Oslofjorden og dens forurensningsproblemer nr. 8, 1967
  • HEH, div. utg.
  • Stud. 1923, 1950
  • opplysninger fra Føyns sønn Lars Føyn