Faktaboks

Ellen Gleditsch
Født
29. desember 1879, Mandal
Død
5. juni 1968, Oslo
Virke
Kjemiker
Familie

Foreldre: Rektor Karl Kristian Gleditsch (1851–1913) og Petra Birgitte Hansen (1857–1913).

Ugift.

Søster av Kristian Gleditsch (1901–1973); brordatter av Jens Gran Gleditsch (1860–1931) og Kristen Gran Gleditsch (1867–1946; se NBL1, bind 4); kusine av Henry Gleditsch (1902–1942) og tremenning av Odd Gleditsch (1894–1990).

Ellen Gleditsch, ca. 1949
Ellen Gleditsch, ca. 1949
Av .

Ellen Gleditsch var en norsk kjernekjemiker og Norges første spesialist innen radioaktivitet, utdannet hos Marie Curie og ved La Sorbonne i Paris. Hun ble i 1929 Norges andre kvinnelige professor og hun var en fremragende internasjonal leder for kvinnelige akademikere.

Bakgrunn

Gleditsch vokste opp i Tromsø hvor hennes far, lektor Karl Kristian Gleditsch (1851–1913) var skolebestyrer. Fra sine foreldre hadde hun fått en betydelig åndsarv, både i politisk liberalisme og sterk innlevelse i naturen. Etter middelskoleeksamen i 1895 fikk hun lærlingeplass ved Svaneapoteket i Tromsø. I 1899 tok hun farmasøytisk medhjelpereksamen i Kristiania. I 1902 tok hun apotekereksamen med beste karakter, og året etter ble hun assistent ved universitetets kjemiske laboratorium. Hun praktiserte aldri senere i apotek.

Først i 1905 tok hun examen artium på latinlinjen. I 1906 avla hun eksamen for forberedende prøver ved universitetet.

Foreldrene døde allerede i 1913, og Gleditsch fikk ansvaret for flere av søsknene. Broren Adler (1893–1978) bodde hos henne resten av livet. Broren Kristian (1901–1978) ble sivilingeniør, og søsteren Liv (1895–1977) cand.real. med kjemi hovedfag. Nesten alle de andre fullførte en høyere utdannelse.

Karriere

Ellen Gleditsch ble amanuensis ved universitetets kjemiske laboratorium og skrev høsten 1906 sin første vitenskapelige avhandling. Den ble oversatt til fransk, og hennes sjef, professor Eivind Bødtker, fikk den trykt i det franske tidsskriftet Bulletin de la Société Chimique under tittelen Sur quelques dérivés d’amylbenzène tertiaire.

Studieopphold

I 1907 hadde Bødtker et studieopphold i Paris. Ellen Gleditsch vikarierte for ham i Kristiania, men ville til Paris og Marie Curies berømte laboratorium. Bødtker skaffet henne plass i det overfylte forskersenteret. I 1907 dro hun til Marie Curie i Paris for å lære om radioaktivitet. Det var fortsatt pionertid innen feltet, og det ble gjort mange oppdagelser innen det nye forskningsområdet radioaktivitet mens Gleditsch var i Paris.

Ellen Gleditsch arbeidet i laboratoriet i Paris i fem år. Først som elev, senere som Marie Curies assistent. Samtidig studerte hun ved Sorbonne-universitetet og tok eksamener, akkurat slik som hennes sjef hadde gjort.

Studieoppholdet ble et vendepunkt i Gleditsch’ liv. Det førte til et livsvarig vennskap mellom henne og Marie Curie, og det ble av den største betydning for norsk forskning på radioaktivitetens område. Da Marie Curie i 1910 utgav sin store lærebok på universitetsnivå, Traité de Radioactivité, omtaler hun flere ganger Ellen Gleditsch’ arbeider og viser blant annet til hennes avhandling Sur le rapport entre l’uranium et le radium dans les minéraux radioactifs.

Gleditsch ble i i 1911 universitetsstipendiat og i 1912 tok hun lisensiatgraden ved La Sorbonne etter eksamen i kjemi, mineralogi, fysisk kjemi og radioaktivitet. I 1913–1914 arbeidet hun ved Yale University i USA, hvor hun forsket på halveringstiden til radium. Hun var den første kvinne som ble godtatt som forsker i dette mannsdominerte miljøet. I 1914 ble hun utnevnt til æresdoktor ved Smith College i Massachusetts, USA.

Rett før første verdenskrig brøt ut i 1914 kom hun tilbake til Norge. Hun hadde fått kontakt med alle sentrale forskere som arbeidet med radioaktivitet i Europa og USA. Hennes viktigste bidrag var en mer nøyaktig bestemmelse av halveringstiden til radium, og det var dette som gjorde hennes navn kjent.

Dosent

Etter forslag fra universitetet opprettet Stortinget i 1916 et dosentur i radiokjemi, og som eneste søker ble Ellen Gleditsch utnevnt. Etter anmodning fra Marie Curie reiste hun midt under krigen til Frankrike for å hjelpe henne med å skaffe nok radiumpreparater til de små radiumbilene som Marie Curie reiste langs fronten med for å hjelpe de sårede.

I Norge kunne den nye dosenten atter kaste seg inn i forskningen og publisere resultatene. I 1917 bidro hun til en delvis modernisering av Thorstein Hiortdahls lærebok i anorganisk kjemi fra 1893. Sammen med den svenske fysikeren Eva Ramstedt (1879–1974) utgav hun i 1917 Radium og de radioaktive prosesser, som senere ble grunnlaget for hennes lærebok i anorganisk kjemi. Samme år ble hun innvalgt som medlem i Videnskabsselskabet i Kristiania. Hennes studier over de radioaktive mineraler vakte internasjonal oppmerksomhet.

Etter krigen reiste hun hvert år til Frankrike. Man var begynt å innse at strålingen fra radium ikke bare var et legemiddel, men farlig for menneskene. I 1920-årene inntraff det ene dødsfallet etter det andre i laboratoriene. Ellen Gleditsch ble aktivt med i arbeidet for å beskytte seg mot faren; selv ble hun ikke direkte skadet. Marie Curie døde i 1934 av pernisiøs anemi, forårsaket av langvarig stråling.

Slutten av dette tiåret var også preget av Ellen Gleditsch’ arbeid for kvinnene i det akademiske miljøet. Hun var i 1920 med på å stifte Norske Kvinnelige Akademikeres Landsforbund, og var formann der i 1924–1928, og i perioden 1926–1929 var hun president i International Federation of University Women.

Professor

Ellen Gleditsch

Ellen Gleditsch i 1954. Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Ellen Gleditsch
Av /NTB Scanpix ※.

I 1929 ble hun utnevnt til professor i kjemi med forpliktelse til å forelese i anorganisk kjemi ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) i konkurranse med blant andre Odd Hassel. Hun møtte motstand fordi hun var kvinne som skulle lede et mannlig akademisk forskermiljø. Hun var den andre kvinnen som ble professor i Norge, den første var zoologen Kristine Bonnevie i 1912.

Gleditsch bestyrte avdeling A ved universitetets kjemiske laboratorium frem til 1934. Hun fungerte i professoratet til 1945, da hun som 65 år gammel kvinne ble pensjonert (i motsetning til menn, som først ble pensjonert fem år eldre). Hun ble etterfulgt av Haakon Kristian Haraldsen, men hennes fagområde ble først tatt opp igjen ved universitetet da hennes hovedfagsstudent og medarbeider Alexis Pappas ble professor i 1957.

I 1940 publiserte hun sin lærebok i uorganisk kjemi, sammen med daværende vitenskapelig assistent Einar Jensen (1907–1963), som oppsummerte ti års erfaring som foreleser for bifagsstudentene i uorganisk kjemi.

Under andre verdenskrig arbeidet Ellen Gleditsch effektivt for å redde flest mulig forskere og studenter fra nazistenes klør. Da hun i 1946 tok avskjed som professor, fortsatte hun sin forskning og utvidet sitt forfatterskap til også å omfatte biografier over store kjemikere.

Pensjonist

Ellen Gleditsch
Ellen Gleditsch under en forelesning ved Universitetet i Oslo i 1967, i anledning 100-årsdagen for Marie Curies fødsel. Professor Gleditsch arbeidet i Marie Curies laboratorium i Paris i fem år.
Ellen Gleditsch
Av /NTB.

Som pensjonist skrev hun biografier over mer enn 20 kjente kjemikere og fysikere som blant andre Antoine Laurent Lavoisier, Frederick Soddy, Henri Ferdinand Frédéric Moissan, Marcelin Pierre Eugène Berthelot og Hans Anton Rosing. Hun publiserte også flere artikler om periodesystemet.

Hun døde av hjerneslag i 1968 og ble bisatt på Vestre Gravlund i Oslo.

Æresbevisninger

Ellen Gleditsch mottok 20 æresbevisninger og dekorasjoner, blant annet ble hun kreert til æresdoktor ved universitetet i Strasbourg i 1948 og ved La Sorbonne i Paris i 1962. Særlig det siste opplevde hun som et høydepunkt i sitt liv.

Til hundreårsjubileet for hennes fødsel skrev Alexis Pappas: «Gjennom et langt liv ble Ellen Gleditsch beundret, ikke bare for sine vitenskapelige bedrifter og de æresbevisninger hun ble tildelt, men i minst like høy grad for sin godhet, visdom og hjelp, som hun så lett ga til alle som trengte det. Derfor ble hun omfattet med en sjelden ærbødighet, respekt og kjærlighet, samtidig som hennes varme, kloke øyne og impulsive latter sjarmerte hennes omgivelser.»

Utgivelser (utvalg)

  • Sur quelques dérivés d’amylbenzène tertiaire, i Bulletin de la Société Chimique, Paris 1907
  • Sur le rapport entre l’uranium et le radium dans les minéraux radioactifs, doktoravhandling, Paris 1912
  • Radium og de radioaktive prosesser (sammen med Eva Ramstedt), 1917
  • Kortfattet lærebok i anorganisk kemi (sammen med Thorstein Hiortdahl), 1917
  • Radioaktivitet og grundstofforvandling, 1924
  • Contribution to the study of isotopes, DNVA Skr. I 1925 nr. 3, 1925
  • Lærebok i uorganisk kjemi (sammen med Einar Jensen), 1940
  • Sur les échanges des ions dans un sel et sa solution saturée, Paris 1952

I alt publiserte Gleditsch i løpet av sitt liv 126 vitenskapelige artikler. Av disse er 48 registrert i databasen SciFinder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kronen, Torleiv og Pappas, Alexis C. (1987): Ellen Gleditsch: et liv i forskning og medmenneskelighet

Faktaboks

Ellen Gleditsch
Historisk befolkningsregister-ID
pf01037562000924

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg