Jurist og politiker. Foreldre: Dispasjør Ole Christian Moe Wikborg (1854–1940) og Alvilde Frederikke (“Lilla”) Gjeruldsen (1864–1942). Gift 30.7.1919 med Dagny Johanne Augusta Dahll (14.2.1898–januar 1981), datter av ingeniør Jørgen Dahll (1854–1937) og Regine Amalie Ottesen (1864–1940). Svoger til Nils Ihlen (1893–1981); svigerfar til Peder W. Cappelen (1931–92).

Erling Wikborg var partileder og parlamentarisk leder i Kristelig Folkeparti i 1950-årene. Han bidrog til at partiet fikk en helhetlig politikk på andre områder enn de tradisjonelle særinteressene. Wikborg var utenriksminister i Lyng-regjeringen 1963.

Wikborg tok examen artium ved Drammen offentlige skole 1913 og var ferdig utdannet jurist 1918. Han ble høyesterettsadvokat 1922 og drev fra 1923 egen advokatforretning i hovedstaden, med sjørett som spesialområde; firmaet eksisterer fortsatt (nå Wikborg, Rein & Co.). Fra 1937 til 1954, med unntak av de årene under okkupasjonen da universitetet var stengt, var han medlem av sensorkollegiet ved Det juridiske fakultet. Han publiserte også en rekke juridiske avhandlinger.

1934 opplevde han en religiøs omvendelse gjennom den såkalte “Oxfordbevegelsen”. Sammen med bl.a. forfatteren Ronald Fangen og journalisten Fredrik Ramm deltok han på Oxfordbevegelsens første house party på Høsbjør hotell i Ringsaker. Frem til da hadde han, ifølge ham selv, vært “skeptiker og pessimist – Untergang des Abendlandes”. Nå ble han en “kristen optimist” og overbevist om at kristendommen “er det eneste som kan redde oss fra barbari og kaos”.

1945 stod han sammen med bl.a. Ronald Fangen bak et opprop til vern om de kristne verdiene og oppslutning om et kristelig folkeparti. Wikborg var 51 år gammel og hadde ingen planer om å bli politisk aktiv. Men da han ble nominert på første plass på Kristelig Folkepartis liste i Akershus, aksepterte han likevel dette, og ble valgt inn på Stortinget høsten 1945. Han gikk ut av Stortinget 1949, men ble 1953 valgt inn igjen, denne gang fra Oslo. Han ble gjenvalgt 1957 og trakk seg fra Stortinget 1961. 1951–55 var han partileder i KrF, og 1954–61 leder for partiets stortingsgruppe. Ved sin død var han æresmedlem i KrF, en heder han fikk 1958. Fra 1948 til 1972 var han varamedlem til Stortingets Nobelkomité, fast medlem 1965–66 og 1967–69.

Som stortingsrepresentant var han medlem av sosialkomiteen i sin første periode, og av utenriks- og konstitusjonskomiteen i de to siste. Som politiker var Wikborg en utpreget samarbeidsmann. Han var en glitrende foredragsholder og en dreven debattant, men kunne også bli gjenstand for krasse, personlige angrep. Da John Lyng dannet sin firepartiregjering sommeren 1963, ble Wikborg utenriksminister. De fire ukene som statsråd ble hans svanesang i politikken.

Med sin litt urbane, intellektuelle form for fromhet representerte Wikborg en annen kristendomstype enn den vestlandske bedehuskulturen som ellers i stor grad preget KrF. På den måten bidrog han til å skape større økumenisk bredde i partiet. Han bidrog også til at partiet utviklet seg fra et “særinteresseparti” til et parti med en helhetlig politikk på områder som utenrikspolitikk, forsvarspolitikk, sosialpolitikk og økonomisk politikk.

I motsetning til de aller fleste av sine partifeller stod ikke Wikborg for en totalavholdslinje i sitt personlige forhold til alkohol. Det var med adresse til ham at venstrelederen Bernt Røiseland, som hadde sin bakgrunn fra bedehusene på Sørlandet, lot falle sin kjente, nokså syrlige kommentar om at “eg er fråhaldsmann i utlandet, og, eg”.

  • Forsikringsagentens rettslige stilling, 1939
  • Hovedassurandørens rettslige stilling, 1939
  • O. C. Torp: Stortinget i navn og tall, flere utg.
  • Stud. 1913, 1938, 1963
  • K. Bondevik: biografi i NBL1, bd. 19, 1983
  • Nordby, bd. 1, 1985