Faktaboks

Peder W. Cappelen
Peder Wright Cappelen
Født
18. januar 1931, Bærum, Akershus
Død
4. januar 1992, “Løkka” på Tanum i Bærum
Virke
Forfatter og forlegger
Familie
Foreldre: Forlagsbokhandler Jørgen Wright Cappelen (1891–1982) og Ragni Holm Johannessen (1901–83). Gift 1) 5.6.1955 med kunsthistoriker Tone Wikborg (3.7.1930–), datter av høyesterettsadvokat Erling Wikborg (1894–1992) og Dagny Dahll (1898–1980), ekteskapet oppløst 1966; 2) 12.2.1966 med skuespiller Kari Simonsen (1937–).
Peder W Cappelen
Peder W Cappelen
Av /NTB Scanpix ※.

Fra 1960- til 1980-årene var Peder W. Cappelen Norges mest produktive dramatiker. Han skrev seg også inn i mange hjerter med sine naturskildringer; som forlegger utgav han blant andre Kjell Aukrust og Marcel Proust.

Cappelen vokste opp tett inntil Vestmarka, på den 200 år gamle Bjerke gård i Bærum, der faren – tredje generasjon i Cappelens forlag – hadde skapt et unikt og raust miljø hvor kjente kunstnere og forfattere og kulturpersonligheter gikk ut og inn. I de store, vakre stuer var veggene – ja selv WC og loftstrappen – dekket med bilder av våre største kunstnere, først og fremst Edvard Munch, med over hundre arbeider.

Faren tok tidlig sønnene med på jakt og fiske langs ukjente stier og vann i Vestmarka, på Hardangervidda og på eiendommen Eftang i Vestfold. Han lærte dem å tolke naturens, plantenes og dyrenes tause tale og lytte til vare vingeslag fra et rugdetrekk, og han gjorde unge Peder til en skoggangsmann som tidlig gikk alene i uveisomt terreng: En spiss av en fuglevinge hadde rørt ved guttens hjerte. Og på Bjerke satt gutten og lyttet – og lærte. Impulsene fra alle som var samlet rundt farens bord, gjorde ham til en selvstendig tenkende personlighet, som også i sitt forfatterskap tråkket egne stier i vår litterære utmark, uten å la seg påvirke av moteretninger og andres preferanser. 1975 brøt han med Forfatterforeningen, fordi han ikke følte noe fellesskap med forfattere som mente å finne alle svar på alt ved å politisere alle livsområder og som etter hans mening var for opptatt av å gå i hverandres fotefar.

Det var tidlig klart at den unge Peder skulle fortsette i forlagsdynastiet, og etter examen artium og studentlinjen på Oslo Handelsgymnasium ble han sendt til Tyskland, Storbritannia og Sverige for å studere forlag, og til Frankrike, der han skulle lære kulturspråket fransk. Det ble Frankrike som preget ham mest – fransk kultur og litteratur, som han holdt fast ved hele livet. Etter hvert innså han at den opptrukne og hektiske vei i det store faderhus ikke var hans liv. Han ville skrive. Men han ville også leve: 1958 overtok han det lille Helge Erichsens Forlag i Oslo. Det var håndterlig – han kunne både skrive og utgi bøker.

På sitt lille forlag begynte Peder W. Cappelen straks å utgi små billigbøker – “Glade historier” – fra alle landets kanter. Og salget gikk strykende: Da den første boken føk opp i 10 000, hengte han triumferende opp en plakat ved inngangsdøren: “Personer med fakturaer kan godhetsfullt benytte toalettet tvers over gaten.” Han trykte også nye opplag av forlagets tidligere suksesser, bl.a. Øvre Richter Frichs bøker om Jonas Fjeld. Snart fikk han kontakt med Kjell Aukrust, som debuterte med den første av bøkene om Simen, og ble forlagets stjerneforfatter og melkeku gjennom alle år – med eventyrlige opplag. Liv Ullmanns to memoarbøker utgav han også, og som en hyllest til sin studietid i Frankrike tok han 1963 det store løft å utgi første bind av Marcel Prousts store romanverk På sporet av den tapte tid, oversatt av Anne-Lisa Amadou – noe intet norsk forlag inntil da hadde våget å gå løs på.

Og Cappelen fikk tid til å skrive: I Dagbladet hadde han en serie lørdagsartikler fra Flyndrefjord ved Eftang, med tegninger av Gøsta Hammarlund; de ble 1960 samlet i debutboken Eventyret ute. 1964 utkom Alene med vidda, også med Hammarlunds tegninger. Denne rapporten fra en steinbu langt inne på vidda, mens vinteren går over til vår og alt fødes påny, var det første av mange møter med Cappelens helt spesielle evne til å lytte til naturen rundt seg – og inne i seg selv – og formidle det han hørte i en vâr og fin fortellerstil. Boken ble møtt med stor begeistring av anmelderne: Forfatteren Peder W. Cappelen var blitt dikter, slo de fast. I Vidda på ny (1974) får man ikke bare en videreføring av mange av hans tanker fra den første boken, men også en erkjennelse av at tiden forandrer mennesket og miljøet, og at vi kanskje mister noe underveis. Disse bøkene er, sammen med Vandringer (1968), sentrale i Cappelens forfatterskap. Det samme kan man si om fabelsamlingen Seljefløyten, der den spede, vårlige fløytetonen møter resonans hos både barn og voksne.

Allerede 1963 debuterte Peder W. Cappelen som skuespillforfatter med den satiriske musikalen Dikter i ulvepels på Oslo Nye Teater. Og i Tornerose, den sovende skjønnhet – som han vekker opp til dagens samfunn – var kritikerne enstemmige: Stykket var skrevet av en poet. “Kanskje var det det dramatiske element i naturen som gjorde at jeg søkte til teatret, til det fruktbare miljø som oppstår i møtet mellom kunstnere og kunstarter,” sa han selv. Og i årene fremover var det først og fremst som dramatiker han konsentrerte seg, selv om det også kom litterære, lyriske naturskildringer som Høstblad, Fugl i en vår og Sommerfabel, fra Vidda til Skagen – alle med akvareller av Jens Johannessen.

Vår eventyrskatt, våre myter, vår norrøne historie og sagaen var kilder Peder W. Cappelen øste av, bl.a. i Lóke, Kark, Trollspill og Hvittenland. I trilogien Lucie, jomfru til Austråt, Dyveke, duen på Akershus og Knut Alvsson – alle fremført under åpen himmel i borggården på Akershus slott av Riksteatret – skapte han et særegent bidrag til norsk teater: “Trilogien vil bli stående i vår moderne scenehistorie. Fordi det er en teaterdikters verk,” skrev anmelderen Steinar Wiik i Aftenposten. Og etter Eufemia-natten, fremført på Akershus 1986, skrev Eilif Straume: “Peder Cappelen har gitt oss en norsk midtsommernattsdrøm.” Tradisjonen ble ført videre på Slottsfjellet i Tønsberg 1990 med En møydom, med over hundre skuespillere på naturscenen.

Cappelen var ikke bare tidens mest produktive dramatiker, men vel også den mest originale – en Askeladd i norsk dramatikk, er han kalt. 1987 ble han tildelt Ibsenprisen, og juryen pekte nettopp på hans posisjon som en særnorsk dramatiker. Han skrev også en rekke eventyrkomedier og dukketeaterstykker. Flere av hans arbeider er blitt fremført av The Delphic Players i Belfast.

Peder W. Cappelens siste bok, Goddag, regnbue!, kom noen måneder før han plutselig døde av hjerneblødning 4. januar 1992, knapt 61 år gammel, midt oppe i arbeidet med nye prosjekter. Og tittelen ble nesten symbolsk. Flere kalte ham nettopp “Mannen som fanger regnbuen”: I hele sitt forfatterskap spente han en fargeglitrende bro fra våre myter og vår historie og våre sagn og fra naturmenneskets instinkter – over en lys og høy himmel frem til dagens virkelighet. En toveis bro.

Verker

    Prosa (et utvalg)

  • Eventyret ute, brev fra Flyndrefjord, 1960
  • Alene med Vidda, 1964
  • Seljefløyten, 1966
  • Vandringer, 1968
  • Vidda på ny, 1974
  • Høstblad, 1976
  • Fugl i en vår, 1979
  • Sommerfabel, fra Vidda til Skagen, 1983
  • Goddag, regnbue! Av en isfiskers dagbok, 1991

    Skuespill (et utvalg)

  • Dikter i ulvepels, 1963
  • Tornerose, den sovende skjønnhet, 1968
  • Lóke, 1972
  • Kark, 1974
  • Trollspill, 1975
  • Kong Sverre, berget og ordet, 1977
  • Manndattera og kjerringdattera, eventyrkomedie, 1977
  • Lucie, jomfru til Austrått, 1980
  • Hvittenland, 1981
  • Dyveke, duen på Akershus, 1982
  • Fugl, 1983
  • Knut Alvsson, 1984
  • Eufemia-natten, 1986
  • En møydom, 1990

Kilder og litteratur

  • P. W. Cappelens egne verker (se ovenfor)
  • anmeldelser, intervjuer og artikler i Aftenp. og Dagbl

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Tegning av Kjell Aukrust; gjengitt i Dagbl. 24.9.1960
  • Tegning av Finn Graff; gjengitt i Morgenposten 22.9.1962
  • Tegning av Randi Monsen; gjengitt i Arb.bl. 23.11.1962
  • Tegning av Ulf Aas; gjengitt i Aftenp. 17.1.1981
  • Gøsta Hammarlund har tegnet P. W. Cappelen flere ganger i Dagbl