Ishavsskipper. Foreldre: Los Erik Ingebretsen (1794–1832) og Kirsten Olsdatter (1792–1875). Gift 1.8.1844 med Anna Birgitte Dehle (19.1.1825–12.8.1895), datter av Hans Olsen Dehle og Marie Margrete Henriksdatter (1793–1869/70).

Erik Eriksen var en pioner i norsk ishavsfangst på midten av 1800-tallet. 1853 oppdaget han øygruppen Kong Karls Land øst for Spitsbergen, og seks år senere var han den første som gikk i land der. Han skal også ha vært delaktig i oppfinnelsen av den hvalharpunen som Svend Foyn senere fikk æren for.

Eriksen vokste opp i Lyngør som eldstemann i en barneflokk på seks. I farsslekten hadde det vært loser i flere generasjoner, og faren, som for sin dristighet fikk tilnavnet “Admiralen”, omkom på havet da Erik var bare 12 år gammel. Lyngørs skolemester oppdaget tidlig guttens boklige evner og mente han kunne ha en fremtid som skolemester, men Erik ville gå sjøveien, og etter noe strid ble han hjulpet frem til skippereksamen.

Fra 1820-årene ble den gamle ishavsfangsten igjen et årvisst foretak, med Hammerfest som det viktigste senteret. Hva som førte Eriksen inn i fangsten er uvisst, men familiens kontakt til Arendal kan ha interesse. Her utkom 1838 en bok med tittelen “Beskrivelse over Premièr-Lieutenant G. F. Hettings Forlis i Nordsøen, hans mærkværdige Redning, samt Grønlandsreise i Foraaret 1838”. Hetting og mannskapet ble berget av en tysk brigg på vei til Ishavet og ble ufrivillig med på fangst av 4000 sel og et par hval. Boken vakte oppmerksomhet, og enkelte har hevdet at beretningen gav Svend Foyn ideen til ishavsfangst, noe Foyn på sine eldre dager avviste. T. J. Sødring oppnådde 1839–41 glimrende resultater som leder av en dansk hvalfangstekspedisjon, men på utreise høsten 1841 måtte han søke nødhavn i Arendal for reparasjon. Dette gav i sin tur støtet til kaptein Crawfurds norske hvalfangstekspedisjon 1843–46. Eriksen kan ha kjent både slike hendelser og tidens generelle rykter om veldige rikdommer som amerikanske og franske hvalfangere høstet.

Vi kjenner ikke de nøyaktige omstendighetene som førte til at Eriksen 1844 flyttet til Hammerfest, hvor han giftet seg samme år. Men kildene omtaler ham først som styrmann og fra 1846 som skipper der. Han seilte lenger nord enn vanlig på leting etter fangstfelt og oppnådde gode resultater. Under en ferd til områdene ved Spitsbergen 1853 så han land fra et fjell på det han betegnet som Stands Forland, men antok at dette var samme land som Cornelis Giles hadde sett 1707. Seks år senere, etter flere dagers kryssing i nordnordøstlig retning fra Ryke Yseøyene, så han imidlertid 27. juli 1859 to øyer som ikke var avtegnet på noe kart, og forstod da at det måtte være samme land som han hadde sett tidligere. I brev til Marinedepartementet 4. november s.å. redegjorde han for oppdagelsen av dette som senere fikk navnet Kong Karls Land, men han fikk aldri svar, og oppdagelsen ble gjennom en årrekke feilaktig tilskrevet en annen ishavsskipper, Elling Carlsen fra Tromsø.

På sine reiser så Eriksen store mengder hval. Ifølge beretninger i familien oppfant han en hvalharpun som han spikket en tremodell til. Svend Foyn fikk kjennskap til denne og overtalte Eriksen til å ta den med til Tønsberg. Enkelte i familien har betvilt dette, men det er vanskelig å se hvilket alternativt motiv Eriksen skulle ha for midt i 1850-årene å flytte nettopp til Tønsberg. En tid bodde han hos Foyn, senere kom hele familien sørover. Svend Foyn fikk smed Henriksen til å smi harpunen, men Eriksen fikk verken den ære som tilkom ham eller den avtalte halvdel av utbyttet, idet Foyn henviste til at han ikke hadde “no' svart paa hvidt paa det”. Ettersom Foyn hadde finansiert harpunen og den var laget mens Eriksen var ansatt hos ham, anså Foyn den som sin. Konflikten mellom Eriksen og Foyn er på ingen måte unik; det finnes lignende skjebner i Foyns kjølvann.

Uten harpunen og uten svar fra departementet ble Eriksen etter hvert utsatt for hån. Han fikk økenavnet “Kong Johan uten land”, ble lurt opp i uheldige pengeaffærer og begynte periodevis å drikke. Til slutt forlot han familien og utvandret i juli 1868 til USA, hvor han muligens omkom i en snøstorm i Dakota 1887 eller 1888.

Erik Eriksen ble 1983 hedret ved at bystyret i Hammerfest gav en vei i “klimafeltet” i byen (der alle veiene har navn etter kjente ishavsskippere) navnet Erik Eriksens vei.

    Etterlatte papirer

  • Brev til Den Kongelige Norske Regierings Marine Departement, datert Tønsberg 4.11.1859
  • Brev og opptegnelser fra Eriksens familie, i Norsk Polarinstitutt, Tromsø, og Sandefjordmuseenes arkiv
  • Mgbl. nr. 321/1859, s. 2
  • Tønsbergs Blad 8.8.1935
  • The Place-Names of Svalbard, Skrifter om Svalbard og Ishavet 80, 1942 (faksimileutg. 1991), s. 242–243
  • D. Danielsen og S. Jenssen: Dypvåg. Gårds- og slektshistorie, bd. 3, 1965, s. 1705–1708