Sel- og hvalfangstpioner og oppfinner. Foreldre: Skipsfører Laurentius Foyn (1772–1813) og Benthe Marie Ager (1781–1842). Gift 1) 4.4.1839 i Vestre Moland med Elise Amalie Tvede (1815–95; se Elise Wærenskjold), ekteskapet oppløst 1849; 2) 22.7.1849 i Tønsberg med Magdalene Margrethe (“Lena”) Bull (7.12.1824–26.7.1905), datter av skipsfører og skipsreder Henrik Johan Bull (1793–1826) og Andrea Mathea Bull (1796–1844).

Som sjømann, reder og som fornyeren av fangst på store sjøpattedyr kom Svend Foyn til å få betydning for utviklingen av norsk næringsliv generelt og i Vestfold spesielt. Den gamle Svend Foyn ble betraktet som en helt i samtiden; “et viljegeni” kalte Jonas Lie ham.

Foyn ble farløs som fireåring, og moren kom til å prege guttens oppvekst. Fromhet, nøysomhet og flid var dyder i det borgerlige hjem i Nedre Langgate 18 i Tønsberg. Allerede før konfirmasjonen ble unge Svend sendt til sjøs på familiens skuter. Navigasjonseksamen tok han i Kristiansand 19 år gammel, og fra 1833 var han skipsfører. Som flittig skipper på egen skute transporterte han trelast fra Sverige og Norge til europeiske havner og kom tilbake med lokalt etterspurte varer. Ute og om vinteren hjemme skaffet han seg språkkunnskaper, noe som ble ham til stor nytte i de forretningsmiljøene han var i kontakt med.

Foyn giftet seg første gang 1839 med en prestedatter, men ekteskapet haltet og bruddet med hustruen etter 3 1/2 års samliv må ha vært en skandale i lokalmiljøet. Hans reise nordover til Finnmark 1844 kan sees i sammenheng med dette. I Hammerfest oppsøkte Foyn en bekjent av familien, Peder Mikkelsen, som drev fangst på Spitsbergen og i Østisen. Foyn ble med på en ekspedisjon etter sel og hvalross.

Hjemme i Tønsberg igjen bestilte Foyn sin første spesialbygde selfangstskute på et lokalt verft. Den tomastede skværriggeren Haabet hadde dampdrevet hjelpemaskin, og likesom hvalfangstskuta Spes & Fides i 1860-årene ble forbilde for hvalfangstskuter, ble Haabet mønster for selfangere. Første ekspedisjon ut fra Tønsberg gikk til Vestisen, men den ble ingen suksess og tæret sterkt på Foyns og de lokale partsredernes kapital. Men med sitt fatalistisk/religiøse pågangsmot gav Foyn ikke opp. Han drog den lange ferden på ny, og neste sesong gav bedre utbytte.

Enda en fangstskute ble bygd over samme lest. En ny næring var skapt, og mange andre i fødebyen og nedover langs kysten hengte seg på. Så snart det var mulig å få skutene ut av vinteropplaget i fjordisen, drog selfangerne fullt utrustet av sted; i mai/juni vendte de tilbake med selskinn og spekk. Næringen hadde også betydelige ringvirkninger i regionen.

Tidlig i 1860-årene følte Foyn at konkurransen om byttedyrene ble stor, og han rettet nå blikket mot finnhvalene, en dyreart som det til da hadde vært umulig å ta i åpen sjø. Sammen med bl.a. hobbykjemikeren og presten H. M. T. Esmark i Ramnes utviklet han en ny granatharpun. Av Foyns dagbok fra 1860-årene går det frem at han på feltet i Varangerfjorden strevde svært for å finne frem til en funksjonsdyktig prototyp. I hvilken grad han i dette arbeidet stod i gjeld til pionerer som Erik Eriksen i Hammerfest, J. N. Walsøe fra Lødingen og A. C. Dahl fra Bergen, er stadig uavklart.

Den skonnertriggede hvalfangstskuta Spes & Fides (på folkemunne “Spissa”), sjøsatt 1863, var Foyns egen konstruksjon. Den ble bygd på Nylands mek. Verksted i Christiania og var en rundgattet skruedamper på 94 fot, som kunne gjøre 7 knop uten seil. Med kanon foran i baugen, med gummikompensator for harpunlinen festet til formasten og dampdrevet hvalspill var dette en dristig nyskapning i forhold til tidligere hvalfangeres åpne robåter.

Første ferd nordover til Varangerfjorden gikk våren 1864. Tre hval og part i en fjerde var hele resultatet den sesongen. Hvalen ble først skutt med harpun, og ved “fast fisk” ble den avlivet med løse granater. “Spissa” ble utstyrt med hengslede bremselemmer langs sidene, og skuta kunne bli slept i timer før hvalen utmattet ble vinsjet inn.

Før sesongen 1868 hadde granatharpunen fått en brukbar form. Først når linen ble stram og de hengslede mothakene slo ut i skrotten, detonerte selve granaten i harpunspissen. Med dette utstyret maktet Foyn med mannskap å fange 30 hval i løpet av en sesong.

Den første tiden solgte Foyn fangsten og lot andre bearbeide den. Men han så muligheter til å oppnå større fortjeneste ved å overta foredlingen selv, og 1870 anla han sin første “moderne” landstasjon nær Vadsø for flensing, utkoking og annen bearbeiding av byttedyrene. Ytterligere to hvalstasjoner ble senere anlagt lenger vest i Finnmark.

1873 fikk Foyn monopol for ti år på å fange hval langs finnmarkskysten etter sine patenterte metoder. Dette gav ham store inntekter, og nye hvalbåter ble kontrahert. Men virksomheten skapte en viss misstemning mot ham både i Vadsø og i kretser hjemme i fødebyen. Det oste illeluktende damp fra landstasjonene, og i Tønsberg syntes mange det var urimelig at ikke også andre kunne ta del i fangsteventyret og fortjenesten.

1878 etablerte et konkurrerende hvalfangstselskap utgått fra Tønsberg seg i Jarfjord sørøst for Vadsø. Man mente å ha utviklet avvikende fangstmetoder. Dette tok Foyn ille opp, og han anla sak. Dommen i Trondhjems stiftsoverrett gikk ham imot; han var bitter, men anket ikke avgjørelsen. Etter at monopolet gikk ut 1881, ble fire nye fangstselskap etablert – tre i Tønsberg og ett i Sandefjord. Det siste fikk navnet “Haabet”, og en velvillig Foyn, som lå ved det stedlige kurbad for sin revmatisme, gikk inn som aksjonær.

Et par år før sin død sendte Foyn ekspedisjonsfartøyet Antarctic mot Rosshavet i Antarktis for å undersøke fangstmulighetene der. Indirekte ble han dermed initiativtaker til de senere og større fangsteventyr i dette området.

Svend Foyn ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden 1853, fikk kommandørkorset 1870 og storkors 1893. Han hadde – kanskje etter forbilde av britiske patriarkalske bedriftsledere – bygd boliger til sin arbeidsstokk og sørget for familienes velferd. De mange håpefulle tiggerbrev han mottok, tyder på at han i vide kretser gikk for å være en gavmild mann. Ekteparet Foyn hadde ingen livsarvinger, og etter enkens død 1905 gikk den store formuen (over 3 millioner kr) til “Svend Foyn og Hustrus Missionsfond”.

  • Til det norske folk, 1894

    Etterlatte papirer

  • Svend Foyns arkiv (91 arkivbokser) finnes i Vestfold Fylkesmuseum, Tønsberg
  • H. B. Klæboe: Svend Foyn. Et mindeskrift, 1895
  • S. Risting: Av hvalfangstens historie, 1922
  • d.s.: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • A. O. Johnsen: Svend Foyn og hans dagbok, 1943
  • J. Østby: Hvalkongen. Eventyret om Svend Foyn, 1953
  • A. O. Johnsen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 1, 1959
  • S. F. Bruun: “Peder Mikkelsen og Svend Foyn – et 150 års minne”, i Vestfoldminne 1994
  • P. Thoresen og E. Gossner (red.): Svend Foyn – en kontroversiell samfunnsbygger, spesialnr. av Vestfoldminne, 1995

    Kunstneriske portretter

  • Maleri av Carl Dørnberger, 1894; Vestfold Fylkesmuseum, Tønsberg
  • Statue (bronse, helfigur) av Anders Svor, 1915; foran Tønsberg domkirke, Tønsberg