Faktaboks

Edvard Fliflet Bræin
Født
23. august 1924, Kristiansund, Møre og Romsdal
Død
30. april 1976, Oslo
Virke
Komponist
Familie
Foreldre: Organist og dirigent Edvard Bræin (1887–1957) og Magnhild Fliflet (1899–1967). Gift 1946 med Karen Torjusen (18.2.1922–), datter av gårdbruker Karl Johan Torjusen (1889–1959) og hustru Ingeborg.
Edvard Fliflet Bræin

Foto fra 1950-årene

Edvard Fliflet Bræin
Av /NTB Scanpix ※.

Edvard Fliflet Bræin var en allsidig komponist, som i dag huskes best for sangen Ut mot havet og operaen Anne Pedersdotter.

Han vokste opp i Kristiansund, der faren var organist, dirigent og musikklærer. De hørte til en av landets eldste musikerslekter, som kan føre sine musikeraner tilbake til 1700-tallet, med felespilleren Kristian Hansen Hølen fra Fåberg i Gudbrandsdalen.

Bræin var tidlig ute som musiker og komponist. Han deltok aktivt i farens orkester i Kristiansund, og var som 14-åring fløytist i byens symfoniorkester. Likevel var det piano og orgel som var hans hovedinstrumenter, og 19 år gammel gav han en konsert i hjembyen, der han fremførte Bachs d-moll-toccata og fuge på orgel og Griegs Ballade på piano. Han begynte på Musikkonservatoriet i Oslo 1942 og tok organisteksamen 1945. Etter organiststudiet fortsatte han med studier i direksjon med Odd Grüner-Hegge og komposisjon hos Bjarne Brustad. Dirigentdebuten fant sted i Bergen med Musikselskabet Harmoniens orkester 1947.

Hans to første komposisjoner, De glade musikanter og Konsertouverture, vakte stor oppmerksomhet. Den sistnevnte ble oppført av Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo 1948 og fikk meget god mottakelse. Bræin ble opptatt som medlem av Norsk Komponistforening 1948, og kort tid etter fikk han foreningens studiestipend, som gjorde det mulig for ham å reise til Paris og fortsette komposisjonsstudiene hos Jean Rivier ved musikkonservatoriet der 1950–51. I Riviers komposisjonsklasse ble han kjent med den franske neoklassiske musikkstilen. Den passet hans kunstneriske gemytt, og kom til å prege det meste av hans musikk resten av livet.

Bræins musikk har gjerne et diverterende, musikantisk preg, som gjør den lett tilgjengelig for et bredt publikum. Paul Hindemith var også en av hans inspirasjonskilder som komponist. Han studerte på egen hånd Hindemiths komposisjonsstil, som var lite kjent i Norge i den første etterkrigstiden. I et brev til komponisten Finn Mortensen utdypet han sitt forhold til Hindemith: “Jeg er helt enig i din vurdering av Hindemith. Tenk hva vi alle skylder ham, jeg ikke minst. Jeg kommer i stemning av denne fullblods musiker. Det var hans dypeste natur, folk har så lett for å anse ham som teoretiker. Noe så latterlig! De ser ikke skogen for bare trær!”

Orkesterkomposisjonene inntar en viktig plass i Bræins produksjon. Han hadde en betydelig innsikt i orkesterets klangmuligheter, en innsikt som han blant annet hadde fått gjennom sitt virke som dirigent. Han har fortalt at han brukte mye tid på å følge prøvene i Filharmonisk Selskaps Orkester, og han anbefalte alle komposisjonsstudenter å gjøre det samme. Hans evner som orkesterkomponist kom spesielt til uttrykk i de tre symfoniene. Den første var ferdig 1950, før han drog til Paris; også den fikk god omtale i pressen. Symfoni nr. 2 fra 1954 var et resultat av studiene hos Rivier i Paris, og den tredje ble komponert 1968.

Men selv om Bræins musikk gjerne oppfattes som enkel og lett tilgjengelig, var det også noen som betraktet hans musikk som vanskelig. Etter et radioprogram 1956, der hans Konsertouverture ble spilt sammen med 2. sats fra Finn Mortensens blåsekvintett, skrev en lytter et innlegg i Morgenposten: “For en tid siden serverte Kringkastingen en programpost hvor unge mennesker ble spurt om hvilket inntrykk de fikk av et lydsammensurium som ble fremført. 'Komponistene' av dette tonevrøvlet var også tilstede, og hele komedien minnet om 'Keiserens nye klær', hvor det også ble snakket høytidelig om ingen ting. At konfirmerte mennesker kan la seg forlede til å kalle disse lydene musikk er ubegripelig.”

I tiden etter Paris-oppholdet skrev Bræin flere større komposisjoner. Noen av dem hadde en humoristisk og utadvendt karakter, som Serenade for orkester og Capriccio for klaver og orkester. Men han skrev også mer alvorlige og innadvendte komposisjoner, som Adagio for strykere og symfoni nr. 2. Bræins mest kjente komposisjon, Ut mot havet (1964), ble komponert som en sang (til tekst av Henrik Straumsheim) med pianoakkompagnement. Han skrev den senere ut i orkesterversjon, en versjon for piano og i flere korversjoner: for mannskor, blandet kor og barne- og ungdomskor. Komposisjonen er blitt folkeeie og er karakteristisk for en komponist som sa at han valgte “det enkle og det naturlige, framfor det kompliserte”.

I sine siste leveår komponerte han to operaer, som begge vakte stor oppmerksomhet og dokumenterte hans begavelse som dramatiker. Den første, Anne Pedersdotter, er en av de betydeligste norske operaer på 1900-tallet. Handlingen er svært dramatisk og tar utgangspunkt i hekseprosessen mot Absalon Pederssøn Beyers enke Anne Pedersdotter i Bergen 1590. Den unge Anne blir gift med den 40 år eldre enkemannen Absalon, men det utvikler seg et kjærlighetsforhold mellom Anne og den jevngamle Martin, Absalons sønn. Dette blir oppdaget og Anne blir dømt som heks og brent på bålet, fordi hun har forhekset Martin. Librettoen, som bygger på Hans Wiers-Jenssens skuespill, er skrevet av Hans Kristiansen. Bræin har gjennom en fremragende karakterisering av personene skildret dette dramaet frem til heksebålet. Den Norske Opera uroppførte operaen 1971, og har siden satt den opp ved flere anledninger. De bestilte umiddelbart en ny opera av komponisten, og den komiske operaen Den Stundesløse, som bygger på Ludvig Holbergs komedie, ble ferdig 1975. Dermed har han etterlatt seg to operaer med to ulike karakterer. I et brev i forbindelse med Den Stundesløse skrev Bræin: “Hvorfor skal all kunst være så trist? Å skape en lysere tilværelse i kunsten har vært meg en medisin som har bidratt avgjørende til å holde motet oppe. Hvis min kunst gleder og setter mot i menneskene, er det min beste belønning.”

Sangene har også en viktig plass i Bræins produksjon. Blant de vel 20 sangene er det mange med tekst av Einar Skjæraasen, blant dem Du ska itte trø i graset og Juninatt. Han tonesatte også dikt av Jacob Sande, Johan Herman Wessel og Hartvig Kiran.

Edvard F. Bræins produksjon kjennetegnes av en uvanlig variert palett. Det tragiske og det komiske gikk side om side; både det enkle, folkelige og det komplekse, elitære kom til uttrykk i hans produksjon, men sansen for den iørefallende melodikk fulgte ham i all hans musikk. Hans liv som komponist ble også preget av at norsk musikkliv var i en rivende utvikling. I den første etterkrigstiden gav det konservative, nasjonalistiske musikklivet liten plass for nytenkning, og Bræin ble i noen sammenhenger betraktet som vanskelig. Ved modernismens gjennombrudd i norsk musikkliv omkring 1960 ble hans musikk av enkelte oppfattet som gammeldags og reaksjonær. Hans kunstneriske karriere ble ikke lang, bare 28 år fra gjennombruddet 1948 til han døde 1976. Likevel klarte han å markere seg som en betydelig komponist i norsk musikkliv.

Verker

  • De glade musikanter, serenade for klarinett, fiolin, bratsj og cello, op. 1, 1946
  • Konsertouverture, op. 2, 1948
  • Symfoni nr. 1, op. 4, 1950
  • Serenade for orkester, op. 5, 1952
  • Adagio for strykere, op. 6, 1953
  • Symfoni nr. 2, op. 8, 1954
  • Capriccio for klaver og orkester, op. 9, 1958
  • Concertino for fløyte og orkester, op. 10, 1959
  • Largo for strykeorkester, op. 12, 1962
  • Divertimento for klarinett, fiolin, bratsj og cello, op. 13, 1962
  • Liten ouverture (Tordivelen og flua), op. 14, 1962
  • Trio for fiolin, bratsj og cello, op. 15, 1963
  • Ut mot havet, 1964
  • Symfoni nr. 3, op. 16, 1968
  • Anne Pedersdotter, opera, op. 18, 1971
  • Den Stundesløse, opera, op. 21, 1975

Kilder og litteratur

  • HEH 1973
  • L. Reitan: biografi i CML, bd. 1, 1978
  • N. Grinde: Norges musikkhistorie, 1993