Komponist. Foreldre: Bergmester (Matthias) Wilhelm Sinding (1811–60; se NBL1, bd. 13) og Cecilie Marie Mejdell (1817–86). Gift 2.11.1898 med Augusta Gade f. Smith-Petersen (18.3.1858–20.10.1936; gift 1) 1881–98 med Fredrik Gade, 1855–1933), datter av skipsreder og stortingsmann Morten Smith-Petersen (1817–72) og Cathrine (“Kathinka”) von der Lippe (1824–90; datter av Jacob von der Lippe, 1797–1878). Bror av Otto Sinding (1842–1909) og Stephan Sinding (1846–1922); fetter av (Ernst) Anton Henrik Sinding (1839–1924; se NBL1, bd. 13), Elisabeth Sinding (1846–1930) og Gustav Sinding (1849–1925).

Christian Sinding ble hyllet som en av sin samtids store tonekunstnere, men et 8 ukers NS-medlemskap i komponistens siste leveår gjorde sitt til at Sindings musikk i flere tiår ble boikottet og glemt.

Etter farens død 1860 flyttet familien fra Lillehammer til Christiania. Her begynte Sinding på Christiania katedralskole. Skolearbeidet gikk tungt, og 1872 var det slutt; “ikke opflytted” het det i skolens protokoll. Etter to år ved Brødrene Hals' pianofabrikk og musikkundervisning i Christiania ble Sinding tatt opp som student ved Musikkonservatoriet i Leipzig. Men konservatoriets regelregime falt ikke i smak hos den unge Sinding, som raskt kom på kant med akademiets konservative lærere. Skepsisen til konservatorieveldet delte han med sine to eldre kunstnerbrødre, Otto og Stephan Sinding.

Da Christian Sinding 1877 kom hjem fra Leipzig, var muligens fravær av struktur og regler merkbart, for etter å ha sett gjennom Sindings arbeider hadde pianisten Erika Nissen følgende kommentar: “Men kjære Sinding, hvorfor vil De endelig komponere?” Komposisjonene havnet i ovnen, og de var ikke de eneste. Gjennom hele livet brente Sinding brev, skisser og manuskripter “for å gjøre plass til nye tanker”. Hans eldste bevarte arbeider, sangene fra Antar og Abla, ble urfremført 1882 og fikk hard medfart av kritikerne: “Noget av det Vildeste, Utilgjengeligste, der nogensinde har mødt os i en Koncertsal,” skrev Aftenspostens anmelder.

Sindings gjennombrudd som komponist kom desember 1885. For første gang stod komponisten frem med en konsert kun med egne verk. Kristianias kritikere var udelt positive. Man hadde ikke siden Grieg og Svendsens epokegjørende konserter opplevd en norsk komponist som hadde gjort et så dypt inntrykk som Sinding. Spesielt ble Klaverkvintett, opus 5 fremhevet for sin originalitet, dristige harmonikk og skjønnhet.

Men Sinding ville ut, og de neste årene oppholdt han seg for det meste i Leipzig. Det var også her han 1889 opplevde sin første store internasjonale suksess, med den samme klaverkvintetten. Verket skapte sterk debatt. På ettårsdagen for den første fremførelsen i Gewandhaus ble verket igjen fremført, og Sinding ble omtalt som årets sensasjon i tysk musikkliv. Samme år ble komponistens første symfoni urfremført i Kristiania.

1893 inngikk Sinding kontrakt med Peters forlag i Leipzig. Til Sindings store frustrasjon var forlaget mest interessert i klaverstykker, “fabrikkvarer” var komponistens egen betegnelse. Det var imidlertid et klaverstykke som gjorde ham verdenskjent. Frühlingsrauschen ble urfremført 1897 og gikk sin seiersgang over store deler av verden. I en periode ble det omtalt som verdens mest spilte klaververk. 1897 ble også Sivles og Sindings Vi vil os et Land urfremført i Kristiania, en sang som umiddelbart fikk status som nasjonal kampsang. Vinteren 1905 hadde imidlertid Sinding fått nok av sine landsmenns patriotisme, og i februar reiste han til Stockholm for å gi to konserter i Musikaliska Akademien, og for å bli utnevnt til kommandør av Vasaorden. Dette falt mange nordmenn tungt for brystet og var muligens en av årsakene til den behandlingen Sinding følte seg utsatt for hjemme i Kristiania i årene som fulgte.

1907 ble komponistens 2. symfoni urfremført i Berlin, og to år senere ble Sinding sammen med Puccini og Richard Strauss utnevnt til æresmedlem i Königliche Akademie der Künste samme sted. 1910 fikk han endelig komponistgasje fra den norske stat. Sindings eneste opera, Der heilige Berg, ble urfremført i Dessau 1914, men med betinget suksess.

Hjemme i Norge var han nå blitt nasjonens stolthet, og 1916 ble han utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden. 1921 fikk han nasjonalbelønning fra Stortinget, og samme høst reiste han til USA som gjesteprofessor.

Sinding hadde i alle år tilbrakt vintersesongen på kontinentet og somrene i Norge, enten på hoteller eller i leide husvære. Tilbake fra USA flyttet han inn på hotell i Kristiania. Flere fremtredende personer fant situasjonen uverdig og arbeidet for å skaffe komponisten et permanent husvære, og i desember 1924 meldte avisene at Sinding hadde fått “Grotten” til æresbolig.

Sinding var snart 70 år, feiret med ordener, komponistgasje, æreslønn og æresbolig. Han var imidlertid langt fra ferdig med å overraske: 1925 debuterte han som kabaretkomponist med sangen Kokain, om fiolinisten som fortapte seg i fiolinspill og kokainrus.

1936 fylte Sinding 80 år. Nordahl Grieg hadde tidligere skrevet hyllingsdikt til komponisten, og Sindings siste sanger til Griegs tekster ble urfremført på aftenens festkonsert. I oktober samme år døde Augusta, og Sinding ble alene i Grotten. I løpet av 1937 klaget han gjentatte ganger over alderdommens problemer, spesielt over en sterkt tiltakende døvhet. Men i mai reiste han til Berlin, hvor Det Nordiske Selskap holdt fest for ham. Også året etter var han i Tyskland, hvor det ble holdt en to dagers musikkfest i Sindings navn. Den overstrømmende måten han ble møtt på av “det nye Tyskland” kom til å bety mye for hans syn på landet og virket inn på hans uttalelser i de siste leveårene: “Det er som om alle sammen bare venter på å være elskverdige mot hverandre,” fortalte han i Tidens Tegn etter hjemkomsten. Samme år ble han overrakt storkorset av St. Olavs Orden.

Den 9. april 1940 var Sinding i sjokk: Tysk hadde han følt seg før i verden, men nå var han kun norsk, fortalte han en svensk journalist. Okkupasjonsmakten gikk imidlertid raskt i gang med å bearbeide den gamle mannen med gaver og smiger, og i januar 1941 ble Sinding overtalt til å tale om sitt forhold til Tyskland i norsk radio. Han leste opp en tekst som var klippet fra avisintervjuer han gav etter tysklandsbesøket tre år tidligere, men nå fikk teksten en ganske annen mening. Etter dette mistet han mer og mer kontakt med sine gamle venner. 8 uker før sin død ble Sinding innmeldt i NS. Han fylte ikke ut innmeldingsskjemaet selv, og skjemaet har en unik påskrift: Med rød penn ble det gjort klart at medlemskontingenten ikke skulle betales av mannen i Grotten. Regningen skulle sendes til den tyske generalkonsulen i Norge. Etter et kort sykeleie døde Sinding 3. desember 1941 på Ullevål sykehus.

Sindings produksjon er stor og variert. Symfoniene er bredt anlagt, nærmest monumentale, og en del av kammermusikken ble av samtiden oppfattet som nesten for voldsom. Men komponisten har også langt mer lyriske sider. Hans mer enn 250 sanger spenner over hele registeret, fra det voldsomme og groteske til sanger i nærmest viseformat.

    Et utvalg

  • Quintett E-moll für Pianoforte, op. 5, 1885
  • Concert i Des-dur for Piano med stort orkester, op. 6, 1889
  • Suite für Violine und Pianoforte, op. 14, 1891
  • Lieder aus des Knaben Wunderhorn, op. 15, 1888
  • Symphonie i d-moll, op. 21, 1890
  • Symra, op. 28, 1896
  • Sechs Stücke for klaver (bl.a. Frühlingsrauschen), op. 32, 1896
  • Strengjeleik, op. 40, 1897
  • Koncert für Violine und orchester, op. 45, 1898
  • Sylvelin og andre Viser, op. 55, 1900
  • Symphonie nr. 2, op. 83, 1907
  • Der Heilige Berg, op. 111, 1914
  • Symphonie nr. 3, op. 121, 1921
  • Sange med klaver til dikt av Nordahl Grieg, op. 130, 1936
  • For fullstending opusliste se Ø. Gaukstad: “En Sinding-bibliografi”, i Norsk Musikkgransknings årbok 1938, s. 9–57
  • Brevsamlinger finnes i Håndskriftsamlingen, NBO, Sächsisches Staatsarchiv i Leipzig, Wilhelm Hansen-arkiv i Det Kongelige Bibliotek i København, Kungliga Biblioteket i Stockholm, Sibeliusmuseet i Åbo, Bergen offentlige bibliotek og The Delius Trust i London
  • Ø. Gaukstad: “En Sinding-bibliografi”, i Norsk Musikkgransknings årbok 1938, s. 9–57
  • HEH 1938
  • Delphin Amundsen, 1947
  • G. Rugstad: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • d.s.: Christian Sinding. En biografisk og stilistisk studie, 1979
  • P. Vollestad: Jeg bærer min hatt som jeg vil. Christian Sinding – en komponist og hans sanger, 2002
  • Byste (gips) av Stephan Sinding, 1889; NF
  • Litografi av Edvard Munch, 1912; Munch-museet, Oslo
  • Maleri (Sinding i Grotten) av Sigmund Sinding, 1920-årene; p.e