Faktaboks

Christian Holtermann Knudsen
Født
15. juli 1845, Bergen
Død
21. april 1929, Oslo
Virke
Boktrykker og politiker
Familie
Foreldre: Bøkker Knud Olai Rasmussen (1818–92) og Nilsine Olave Hermansdatter Rødder (1814–86). Gift 13.11.1870 med (Karen) Marie Kristiansen (8.1.1837–28.9.1923), datter av sagbruksarbeider Kristian Knudsen og Anne Elisabeth Svendsen.
Christian Holtermann Knudsen

Christian Holtermann Knudsen fotografert på 80-årsdagen i 1925

Christian Holtermann Knudsen
Av /NTB Scanpix ※.

Christian Holtermann Knudsen regnes som Det norske Arbeiderpartis grunnlegger. Gjennom sin uselviske og oppofrende lederstil fikk han en spesiell posisjon i arbeiderbevegelsen og ble dens kanskje mest avholdte leder. Han startet avisen Vort Arbeide, senere kalt Social-Demokraten og Arbeiderbladet, i dag Dagsavisen.

Faren og farfaren var bøkkere i Bergen. Faren var dessuten rodeforstander i Bergens Arbeiderforening, og Christian lærte tidlig praktisk organisasjonsarbeid ved å kreve inn kontingent i farens rode. Egil Helle beskriver Christian som “liten av vekst, en tenksom, alvorlig gutt, som likte å gå pent kledd og fikk beste karakter i oppførsel på skolen”.

Etter folkeskolen begynte Knudsen i boktrykkerlære og drog som ferdig svenn 1865 til Christiania. Der giftet han seg med Marie, som hadde en datter født utenfor ekteskap. 1870 begynte han i Almuevennens trykkeri, hvor han ble faktor 1878 og dermed en av landets best betalte typografer. Han var aktiv i Den typografiske Forening, og som formann 1876–78 reddet han foreningen fra å gå i oppløsning. Da Fagforeningernes Centralkomité ble stiftet 1883, ble han dens første formann.

Gjennom sitt arbeid fikk Knudsen kjennskap til sosialismen, og i diskusjoner med arbeidsgiveren, Christian Johnsen, formet han sitt sosialistiske grunnsyn. Det var imidlertid Venstres skepsis til allmenn stemmerett og kampen for normalarbeidsdagen som var avgjørende for at Knudsen ble sosialdemokrat. 1884 startet han avisen Vort Arbeide, for å “hæve Arbeideren i egen Bevidsthed”. Da ingen ville trykke avisen, anskaffet han eget trykkeri. Avisen var for radikal for Johnsen, og Knudsen mistet jobben.

Avisen (1886 omdøpt til Social-Demokraten, fra 1923 Arbeiderbladet) medførte betydelige utgifter for Knudsen og flere rettslige konflikter. Da Den socialdemokratiske Forening ble stiftet 1885 med Knudsen som formann, overtok foreningen det formelle ansvaret. I praksis trykte han likevel avisen for egen regning frem til 1896. Da ble belastningen for stor. DNA overtok ansvaret for fremtidige utgifter, mens Knudsen forble ansvarlig for den gamle gjelden. 1908 var han gjeldfri. Som bevis for sin uomtvistelige faglige dyktighet hadde Knudsen 1895 oppnådd kontrakt som frimerketrykker og fikk faste inntekter som etter hvert sikret ham bra økonomisk. Gjennom alle disse årene var Marie hans trofaste støttespiller og uunnværlige medarbeider.

Knudsen og Carl Jeppesen var de sentrale personene i Arbeiderpartiet før den radikale retning overtok 1918. Det var Knudsen som umiddelbart så Jeppesens evner og fra første stund gav ham tillit. De to var personlige venner, også etter at de i 1920-årene befant seg i hvert sitt parti. De var forskjellige både når det gjaldt evner og personlighet, men nettopp derfor utfylte de hverandre. Ingen av dem var noen selvskreven lederskikkelse, som på samme tid behersket organisasjonen, talerstolen og det politiske spillet. Jeppesen var den selvsikre frontfiguren. Knudsen manglet Jeppesens formuleringsevne og evnen til å ta seg godt ut på talerstolen. Hans omstendelige form var beryktet. Selv i små forsamlinger flyktet mange i redsel når han begynte å snakke, fortelles det. Til gjengjeld var Knudsen en selvsikker og dreven organisasjonsmann. Han var den som alltid var til stede og vennlig, men myndig kunne ordne opp i store og små problemer. Ingen oppgave var for liten og ingen sak for stor. Med samme entusiasme og selvfølgelighet kunne han være dørvakt og arrangere basarer, stifte foreninger og løse interne konflikter.

Knudsen var kjent for sin gavmildhet, og han støttet både foreninger og personer, selv når utgiftene til avisen tynget som verst. Hans glød og iver var berømt, og hans arbeidskraft nesten umenneskelig. Jeppesens karakteristikk fra 1894 er blitt klassisk: “Møder du en dag paa Kristianias gader en middelstor, mager man, som med uforholdsmæssig lange skridt bogstavelig talt iler afsted, saa hurtigt at endene af hans lange blonde skjæg flagrer over skuldrene, medens han gjennem brillerne stirrer langt frem med et blik som røber hans utaalmodighed efter at naa maalet, da er denne mand det norske socialdemokratis grundlægger bogtrykker Christian Holtermann Knudsen.”

Selv om Knudsen av og til kunne fremstå i et lett komisk lys, var han ingen partioriginal. Til det var han altfor dyktig. Han var den selvsikre partibyggeren som kunne vise til resultater, men som manglet personlige ambisjoner. Han hadde en enorm pliktfølelse overfor organisasjonen og arbeiderklassen, men var samtidig kjent for sitt lyse livssyn og sin smittende munterhet. Han var bestemt og urokkelig i troen på seieren, men ikke fanatisk. Riktignok kunne hans debatteknikk de første årene virke slik, der han reiste rundt og i enhver forsamling bad om ordet og agiterte for sosialismen. Men selv i slike situasjoner kom han ofte godt ut av det med sine politiske motstandere, og han opparbeidet seg tillit i ulike leirer. Likevel var det hans lojalitet som vakte størst aktelse. “Om hans person stod det ingen strid, fordi han personlig var uangripelig,” skrev Jacob Friis i Norges Kommunistblad ved Knudsens død.

Knudsen var bestemt og sikker i sin sak, men tvang sjelden sin vilje igjennom ved åpen kamp. Derfor fikk han det ikke alltid som han ville. Uenighet i forholdet til Venstre var en gjenganger i partiledelsen. Knudsen var en av dem som var mest skeptisk til samarbeid, og i dette spørsmålet kunne han skille lag med Jeppesen. Mer grunnleggende var nok deres uenighet om veien til sosialismen. Knudsen stolte ikke på at “den besittende klasse” frivillig ville akseptere et arbeiderflertall på Stortinget og mente at en måtte være beredt til å forsvare seg med væpnet makt. Sammen med ønsket om å bevare partiets enhet var dette den viktigste grunnen til at han i 1920-årene ikke bare lojalt ble stående i Arbeiderpartiet, men også gikk inn for proletariatets diktatur.

Knudsen satt 1888–1923 nesten sammenhengende i DNAs styre, og han var valgt partiformann 1888–89, 1900–03 og 1912–18. Han var medlem av bystyret i Kristiania 1898–1925 og stortingsrepresentant 1906–15, parlamentarisk leder 1906–09 og 1912–15.

Christian Holtermann Knudsen har nok hovedæren for at Arbeiderpartiet i 1890-årene, til tross for det beskjedne antall medlemmer, aldri ble noen politisk sekt. Ingen andre i norsk arbeiderbevegelse har hatt samme status, og ikke om noen andre verserte det så mange historier. Men selv om man kunne more seg over Knudsen, var han dypt respektert og avholdt i hele bevegelsen.

Verker

  • Et stykke af en arbejderfamiljes liv, 1888
  • Kontraktørvæsenet, 1904
  • Socialdemokratiet mot borgerpartierne, 1915

    Etterlatte papirer

  • Personarkiv i AAB, Oslo

Kilder og litteratur

  • Biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • Chr. H. Knudsen, 1845–15. juli 1925, 1925
  • H. Lange: Den socialdemokratiske forening 50 år, 1935
  • H. Meyer: biografi i NBL1, bd. 7, 1936
  • H. Lange: Fra sekt til parti, 1962
  • L. Hovlandsdal: Chr. H. Knudsen, hans mening om klassesamfunnet, det sosialistiske samfunn og veien til sosialismen, h.oppg. UiO, 1966
  • E. A. Terjesen: “Marxismen og det norske sosialdemokratiet 1884–1910”, i Vardøger nr. 14, 1984
  • E. Helle: Grunnleggeren. Christian Holtermann Knudsens liv i norsk arbeiderbevegelse, 1988
  • avisomtaler og nekrologer i AAB, Oslo

Portretter m.m.

    Kunstneriske portretter

  • Byste av Gustav Vigeland, 1915; Folkets Hus, Oslo
  • Maleri av Per Deberitz, u.å.; sst
  • Maleri av Hans Heyerdahl, u.å.; Stortinget, Oslo