Historiker og arkivmann. Foreldre: Gårdbruker Balthazar Michael Lange (1782–1812) og Ovidia Margrethe Christine Messel (1787–1883). Gift 24.8.1836 med Maren Kristine Breda (2.6.1816–30.11.1894), datter av oberstløytnant Halvor Breda (1781/82–1844) og Elen Johanne Koch (1786/87–1844). Brorsønn av Alexander Lange (1792–1867; se NBL1, bd. 8); farfar til Christian Lous Lange (1869–1938); fetter til Jacob Otto Lange (1833–1902); fillenevø (kusines sønn) av Rudolf Keyser (1803–64).

Christian C. A. Lange var riksarkivar i 15 år. Han var en pioner og pådriver i arbeidet med utgivelse av norske kildeskrifter, bl.a. Diplomatarium Norvegicum, og en sentral skikkelse i det historiefaglige miljøet i Norge på midten av 1800-tallet.

Lange mistet sin far som toåring og vokste opp i stor fattigdom etter at morens formue ble kraftig redusert som følge av pengenedskrivingen 1813. Likevel fikk han plass på katedralskolen i Christiania, tok examen artium 1827 og begynte å studere teologi. Ved universitetet knyttet han seg til morens fetter Rudolf Keyser, den senere professor i historie, som ble hans venn, mentor og fagfelle. Under Keysers vinger og sammen med P. A. Munch og filologen Carl Unger kom Lange til å danne kjernen i det første moderne historiefaglige miljøet i Norge, det som danske historikere spottende skulle kalle “den norske historiske skole”.

Lange ble cand.theol. 1833, og året etter ble han ansatt som lærer i religion, norsk, historie og geografi ved Søkadetcorpset i Fredriksvern (nå Stavern). Etter Henrik Wergelands død 1845 ble han utnevnt til riksarkivar, en stilling han hadde frem til han døde 1861. Som riksarkivar gjorde Lange en grunnleggende jobb med å ordne Riksarkivet, som i årene fra det ble opprettet 1818 hadde hatt svært dårlige vilkår. 1850–51 deltok han i arkivforhandlingene med Danmark, som førte frem til arkivkonvensjonen av 13. september 1851, hvor verdifullt arkivmateriale ble overført fra Danmark til Norge.

Ved siden av stillingen som lærer og senere som riksarkivar var Lange en nøkkelperson bak en rekke historiefaglige og litterære tiltak. I Fredriksvern startet han en bokhandel, men det var først etter at han kom til Christiania som riksarkivar at han begynte å arbeide med organiseringen av faglige foreninger, utgivelser av kildeserier og tidsskrifter. 1847–52 redigerte han Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur. Tidsskriftet ble et av de første norske allmennvitenskapelige periodika og fikk en sentral plass i det som er blitt kjent som “det nasjonale gjennombrudd” i 1840- og 1850-årene. Lange knyttet en rekke kjente vitenskapsmenn til tidsskriftet og la forholdene til rette for en regelmessig litteraturkritikk.

I slutten av 1840-årene spilte Lange en hovedrolle i det nye forsøket på å opprette en norsk historisk forening etter at Samfundet til det norske Folks Sprog og Historie hadde stoppet opp 1839. I den forbindelse ble det 1849–50 gitt ut et første bind av Norske Samlinger, hvor Lange bidrog med mindre stykker. Etter Jens Krafts død 1853 overtok Lange arbeidet med hans Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1856, som utkom 1857–63.

1849 tok Lange sammen med Unger initiativ til å få utgitt norske middelalderdiplomer, og frem til 1861 forestod de utgivelsen av de fem første bindene av verket Diplomatarium Norvegicum. 1857 vedtok Stortinget å gi en fast årlig bevilgning til utgivelse av kildeskrifter, og Lange ble, i egenskap av riksarkivar, leder for virksomheten som midlene finansierte. I den forbindelse stod han for utgivelsen av bind to av Norske Samlinger 1858–60. Samtidig la han også planene for utgivelsen av Norske Rigsregistranter 1523–1660, hvor første bind kom noen måneder etter hans død.

Når det gjelder kartleggingen av historien i tiden etter 1537, var Christian Lange en pioner, som ved sin innsats la et viktig grunnlag for den nyorienteringen i synet på dansketiden som kom fra 1860-årene av. Senere historikere som Ludvig L. Daae stod på mange måter i gjeld til Lange, til tross for deres ulike syn på dansketidens rolle i Norgeshistorien.

Av egne arbeider kom Lange bare til å gi ut ett større verk, De norske Klostres Historie i Middelalderen. Verket var basert på hans egne detaljstudier samt reiser i Norge og utlandet. Ellers var han i første rekke utgiveren, detaljgranskeren og organisatoren. Gjennom grunnleggelsen av en systematisk kildeutgivelse bidrog han til at norsk historieforskning fikk en sikker basis å hvile på.

    Et utvalg

  • De norske Klostres Historie i Middelalderen, 1845–47 (revidert utg. 1856)
  • red. Norsk Tidsskrift for Videnskab og Litteratur, 1847–52
  • Diplomatarium Norvegicum (sm.m. C. R. Unger), bd. 1–5, 1849–61
  • medutg. Norske Samlinger, bd. 1, 1849–50, eneutg. bd. 2, 1858–60
  • utg. J. E. Kraft: Norsk Forfatter-Lexikon 1814–1856, 1857–63

    Etterlatte papirer

  • Langes private arkiv finnes dels i RA (privatarkiv nr. 12) og dels (sammen med en brevsamling) i Håndskriftsamlingen, NBO
  • Optegnelser om nogle norske forhold og personligheder fra aarene 1844–1845, utg. av L. Daae, Historiske samlinger udgivne af Den norske historiske kildeskriftkommission, bd. 2 del 2, 1905
  • Biografi i NFL, bd. 3, 1892
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • P. Sveaas Andersen: Rudolf Keyser. Embetsmann og historiker, 1960
  • O. Dahl: Norsk historieforskning i det 19. og 20. århundre, 4. utg., 1990
  • Xylografi (brystbilde) etter tegning av H. Olrik; gjengitt i Illustreret Tidende (København) nr. 91/1861
  • Byste (marmor) av Brynjulf Bergslien, 1875; NG