Faktaboks

Christian Lous Lange

Christian L. Lange

Født
17. september 1869, Stavanger
Død
11. desember 1938, Aker (nå Oslo)
Virke
Organisasjonsmann og fredspolitiker
Familie

Foreldre: Oberst Halvard Lange (1842–1905) og Thora Marie Lous (1845–1923).

Gift 27.12.1894 med lærer Bertha Manthey (23.2.1867–23.11.1947), datter av byfogd Johan Ludvig Carl Manthey (1808–1875) og Sophie Marie Nielsen (1833–1903).

Sønnesønn av Christian Christoph Andreas Lange (1810–1861); far til Halvard Lange (1902–1970) og August Lange (1907–1970).

Christian Lous Lange
Christian Lous Lange var en norsk historiker, lektor og fredspolitiker. Han ble tildelt Nobels fredspris for 1921.
Christian Lous Lange
Av /NTB.

Christian Lous Lange var en norsk historiker, lektor og fredspolitiker, som var en pioner i arbeidet for mellomfolkelig forståelse og fredelig løsning av konflikter. Han var den første sekretæren for Den norske Nobelkomité, ble tildelt Nobels fredspris for 1921 sammen med Sveriges statsminister Hjalmar Branting, og var selv medlem av Nobelkomitéen fra 1934 til han døde i 1938.

Bakgrunn og familie

Fotografi av Christian Lous Lange som ung
Av /Nasjonalbiblioteket.

Lange vokste opp i Stavanger og hadde sin skolegang ved Kongsgård skole. Han ble så student i Kristiania der han tok en «språklig-historisk lærereksamen» i 1893, med fagene historie, geografi, engelsk og fransk.

Allerede som student arbeidet han som lærer, og han hadde lærerstillinger ved flere skoler i hovedstaden. Han fikk stipend til å reise utenlands, ikke minst for å perfeksjonere sitt fransk. Parallelt spilte han aktive roller i Studentersamfunnet og en rekke andre organisasjoner. Politisk tilhørte han det urbane Venstre, og etter unionsoppløsningen i 1905 gikk han inn for at Norge skulle bli republikk.

Etter embetseksamen arbeidet han først på Olaf Bergs pikeskole og deretter på Aars og Voss gymnas. Sammen med overlærer Hans Schjøth utgav han Lærebog i verdenshistorie.

Fredsbevegelsen

Møte i Den norske nobelkomite, 1905
Christian Lous Lange var sekretær for Nobelinstituttet og Nobelkomitéen i perioden 1900–1909. Bildet er tatt i 1905. Fra venstre: Hans Jakob Horst (halvveis med ryggen til), Bjørnstjerne Bjørnsson, John Theodor Lund, Jørgen Løvland, Lange og Carl Berner.
Av /Nasjonalbiblioteket.

Langes vei ut i den internasjonale fredsbevegelsen begynte i 1899, da han ble engasjert som sekretær for Den niende interparlamentariske konferanse som det året ble holdt på Stortinget. Stortingets presidentskap arbeidet samtidig med planer for å realisere bestemmelsene i Alfred Nobels testamente om fredsprisen. Lange ble sekretær for Nobelinstituttet og Nobelkomitéen i perioden 1900–1909. I 1907 var han en av tre norske delegerte ved Den andre internasjonale fredskonferanse i Haag.

Den interparlamentariske union (IPU)

Med høy språkkompetanse og stor evne til å bygge nettverk fikk Lange i 1909 fast ansettelse som generalsekretær for Den interparlamentariske union (IPU). Hovedkvarteret ble da lagt til Brussel, og Lange flyttet til Belgia med kone og fem barn (blant dem Halvard Lange). Samtidig fortsatte han som rådgiver og konsulent for Nobelkomiteen.

Før første verdenskrig bidro han til å danne nye grupper av IPU i flere land, og han sørget for systematisk innsamling og formidling av informasjon. I 1914 hadde IPU 4000 medlemmer i 24 land, og økonomien var sikret. Lange identifiserte seg så sterkt med dette arbeidet at han sa nei da statsminister Gunnar Knudsen samme år tilbød ham å bli norsk utenriksminister.

Da første verdenskrig brøt ut i 1914, flyttet Lange hjem til Kristiania. I krigsårene fungerte han som en kommunikasjonssentral i den internasjonale fredsbevegelsen, og bidro til at Den nordiske interparlamentariske union fikk en nøkkelrolle i IPU frem til 1918. I april 1915 spilte han også en meget sentral rolle da et internasjonalt møte i Haag opprettet Centralorganisationen for varig fred og vedtok et kort «minimumsprogram» for varig fred.

Da Folkeforbundet ble opprettet i 1919 med hovedkvarter i Genève i Sveits, flyttet Lange IPUs sekretariat dit. Samme år tok han den filosofiske doktorgrad på en avhandling om internasjonalismens historie, og da Folkeforbundet hadde sitt første møte i 1920, ble Lange invitert for å forelese om fredsforhandlinger og nedrustning. Lange ble i Genève fra 1920 til han pensjonerte seg fra IPU i 1933. Gjennom hele perioden 1907–1933 hadde han også nær forbindelse med og engasjementer for den amerikanske Carnegiestiftelsen for internasjonal fred.

Langes arbeid for fredssaken var mangfoldig, men kjernen besto i å organisere diskusjon og fremme institusjonsbygging på tvers av statsgrenser. En hovedlinje for Lange var å unngå protester mot krigen og de krigførende. Både hans eget arbeid og virksomheten i det transnasjonale nettverket rundt Centralorganisationen siktet mot tiden etter krigens slutt. De reiste problemstillinger knyttet til folkeretten, hvordan den kunne utvikles og håndheves, nasjonal selvbestemmelse, internasjonal frihandel og hvordan man kunne oppnå internasjonal nedrustning. Det hele hang sammen og kan best karakteriseres som en form for fredsforskning.

I 1917 hadde Lange sett den russiske revolusjon på nært hold. Han viste sterk sympati for arbeiderbevegelsen, men avviste fra første stund den dogmatiske og autoritære leninismen. Hans avvisning av den italienske fascisme og senere av den tyske nazismen, var minst like sterk.

Nobels fredspris

Lange ble nominert til Nobels fredspris flere ganger. Ved årsskiftet 1919–1920 foreslo svenske riksdagsmenn at han og USAs president Woodrow Wilson skulle få prisen sammen. Wilson fikk den da alene, men i 1921 delte Nobelkomitéen prisen mellom Lange og Hjalmar Branting. De var begge sterkt engasjert i Folkeforbundets diskusjoner om militær nedrustning, men Lange fikk prisen først og fremst for den rollen han hadde spilt i krigsårene.

I sitt nobelforedrag talte Lange mot sjåvinistisk nasjonalisme og rasistisk kvasivitenskap og for et tettere internasjonalt samarbeid. Hans fredspris ble bifalt også av Arbeiderpartiet, som ellers var sterkt kritisk til Folkeforbundet og borgerlig fredsarbeid. Høyresiden i norsk politikk var mer negativ. Avisen Tidens Tegn skrev sarkastisk at fredsprisen var gitt til en sekretær.

Fredsarbeid i mellomkrigstiden

Selv om Lange bodde i utlandet, deltok han i debatter om norsk politikk via tidsskriftet Samtiden.

Ved siden av sitt arbeid for IPU representerte Lange gjennom mellomkrigstiden i flere år Norge under Folkeforbundets årlige forsamlinger. Lange talte forgjeves for å få stormaktene til å ratifisere protokollen om Den internasjonale domstol i Haag. Da Japan gikk til angrep på Mandsjuria i 1931, arbeidet Lange for at Japan skulle fordømmes og møtes med sanksjoner, og etter Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 og Italias angrep på Etiopia i 1935 mente han at en storkrig mellom de fascistiske statene og de vesteuropeiske stormaktene var sannsynlig.

Han markerte seg sterkt i arbeidet for nedrustning, men engasjementet var langt bredere. En tid var han for eksempel også president for det internasjonale Redd Barna.

Den norske Nobelkomité

De siste årene av sitt liv var Christian Lange medlem av Nobelkomitéen. Blant prisbeslutningene han tok del i, var således fredsprisen (for 1935) til tyske Carl von Ossietzky i 1936.

Lange var medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1936 og fikk den nederlandske Grotius-medaljen i 1932.

Forfatterskap

Christian L Lange

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Christian L Lange
Av /NTB Scanpix ※.

Lange utga i 1904 (sammen med Hans Schjøth) Lærebog i verdenshistorien fra oldtidens slutning til vore dager for gymnasierne (10. utgave 1935; nynorsk utgave Heimssoga, 2 bind, 1923–1924). Utover tallrike mindre avhandlinger, tidsskrift- og avisartikler utgav han senere blant annet Den europæiske borgerkrig (1915), Betingelser for en varig fred. Oversigt over forbundets arbeide (1917), Mellemfolkelig politikk 1815–1914 i serien Det 19. aarhundrede (1925) og Histoire de la doctrine pacifique (1927). Hans største arbeid var l’Histoire de l’internationalisme. Jusqu’a la Paix de Westphalie (1919). Dette var tenkt som første bind av et trebindsverk, og det ga ham i 1919 doktorgraden ved Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo). Verkets to øvrige bind ble senere fullført av August Schou.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Holl. K. og Kjelling, A. C. (red.): The Nobel Peace Prize and the laureates, Frankfurt a.M. 1994
  • Koht, Halvdan: biografi i Norsk biografisk leksikon, første utgave (NBL1), bind 8, 1938
  • Njølstad, Olav, red.: Norske nobelprisvinnere, 2005
  • Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001
  • Sveen, Asle: biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave (NBL2)

Faktaboks

Christian Lous Lange
Historisk befolkningsregister-ID
pf01053290011966

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg