Sanger og skuespiller. Foreldre: Manufakturhandler Carl Struve (1833–89) og Emilie Zeiner (1856–1935). Gift 1) 2.8.1914 i Drøbak med Signe Hagerup (f. 22.9.1887), datter av professor, statsminister Francis Hagerup (1853–1921) og Fredrikke Dorothea Bødtker (1853–1919), ekteskapet oppløst 1929; 2) 26.11.1934 i Oslo med Esther Pauline Tybring (11.11.1901–14.10.1977), datter av sogneprest Georg Fredrik Tybring (1873–1966) og Aagot Magelssen (1873–1966).

Carl Struve hadde en lang karriere som opera- og operettesanger bak seg da han fra midten av 1930-årene i Finn Bøs revyer på Centralteatret skapte den populære gjennomgangsfiguren Bluncke. Han var en av de bærende krefter ved Centralteatret i 24 år og medvirket også i en rekke norske filmer.

Struve fikk sin første sangundervisning av operasanger Wilhelm Kloed i Kristiania 1908. Samme år debuterte han med egen konsert i Brødrene Hals' konsertlokale og kom deretter inn i koret ved Nationaltheatret. Kapellmester Johan Halvorsen fattet stor interesse for Struve og hjalp ham på alle måter. Da Den glade enke ble satt opp igjen høsten 1908, ble Struve tildelt rollen som Camille de Rosillon. Samme høst operadebuterte han som løytnant Pinkerton i Madame Butterfly. Struve studerte også sang med Frantz Henry von Dulong i Berlin, Raimond von zur Mühlen i London og Arne van Erpekum Sem i Kristiania.

Nationaltheatret hadde sitt eget orkester frem til 1919 og oppførte operaer vår og høst. Struve sang ledende tenorpartier i oppsetninger som Barberen i Sevilla, Rigoletto, Hoffmanns eventyr, Eugen Onegin, Lakmé, Faust, Carmen og Mignon; i den sistnevnte hadde han Kaja Eide Norena som motspiller. Da Nationaltheatret skilte seg av med sitt orkester, begynte en tid med konsertturneer og gjestespill for Struve, bl.a. ved Kungliga Teatern (operaen) i Stockholm 1921–22, ved Oscarsteatern 1924–25 og ved Vasateatern 1927–28. Gjestespill fulgte i Malmö og Helsingfors, og 1926 engasjerte den britiske teaterkongen White ved Daly's Theatre i London ham i operetten A Greek Slave til turné i Storbritannia. Forestillingen ble gitt 127 ganger. Til gjestevirksomheten hørte også konsertreiser gjennom Norge, Sverige, Irland og USA.

1931 var Struve tilbake ved Nationaltheatret, der han sang mot Kirsten Flagstad i Bajazzo. Hans fremførelse av Canios parti begeistret en samlet presse og regnes som hans kanskje største prestasjon som operasanger: “Både sanglig og skuespillermessig en prestasjon for verdensscenen,” skrev Anton Rønneberg. Astrid Welhaven Heibergs maleri av Struve, som henger i Nationaltheatret, fremstiller ham i nettopp denne rollen. I årene som fulgte, høstet han også anerkjennelse som operetteskuespiller, bl.a i tittelrollen i Casanova på Chat Noir (1932) og i Fetteren fra Batavia på Carl Johan-Teatret (1933).

Carl Struve levde to liv i rampelyset, ett som operasanger og ett som skuespiller. Selv om han prøvde seg som skuespiller både 1909 og 1914–15, kan en si at skuespillerkarrieren først startet 1934, da han hadde en rolle i Aktiebarnet ved Henry Gleditschs teater Søilen i Oslo. Centralteatrets direktør Reidar Otto engasjerte ham straks til Centralteatret som skuespiller. Her ble Struve en av de bærende kreftene i hele 24 år, i operetter, komedier, farser, lystspill, revyer og mer alvorlige skuespill. I flere av Finn Bøs store revyer spilte han sin uforglemmelige gjennomgangsfigur, den muntert påseilede og tørste Bluncke. Struve spilte Bluncke over 500 ganger og tilførte rollen stadig nye sider. En kunne nesten bli i villrede om det var Bø eller Struve som var mester for typen Bluncke. Det var en spesielt god stemning i salen hver gang Struve stod på scenen, og for dem som opplevde hans vidd og distinkte og kostelige replikk, ble det et savn da han trakk seg tilbake 1959.

Etter avskjeden fra Centralteatret gjestet Struve 1961 ved Trøndelag Teater. Senere medvirket han bl.a i Radioteatret, og fra Fjernsynsteatret huskes han som sognepresten i Oskar Braatens Den store barnedåpen (1965).

Struve gjorde en rekke grammofoninnspillinger i perioden 1909–50. Han platedebuterte med tre innspillinger for The Gramophone Company og sju innspillinger for Pathé. I 1920-årene gjorde han en del innspillinger av operaarier for Polyphon. Fra hans skuespillerkarriere ble det innspillinger av revytekster, bl.a. tre av Finn Bøs viser.

Carl Struve filmdebuterte 1936 som handelsmannen Berge i Morder uten ansikt. Senere medvirket han bl.a. i Tørres Snørtevold (1940), En herre med bart (1942), Den nye legen (1943), Kranes konditori (1951) og I moralens navn (1954). Han mottok Kongens fortjenstmedalje i gull 1948.

  • D. Krohn Holm: Slekten Struve i Norge, 1942
  • A. Rønneberg: Nationaltheatret gjennom 50 år, 1949
  • O. Bang-Hansen: Chat Noir og norsk revy, 1961
  • P. Gjesdahl: Centralteatrets historie, 1964
  • H. Kragemo: biografi (med bibliografi) i NBL1, bd. 15, 1966
  • HEH 1973
  • K. C. Johanssen (red.): Penner og personer, 50 avisportretter gjennom 100 år, 1982
  • V. Vanberg: Norsk grammofonplatehistorie, 1982–
  • TFL, 1991
  • Maleri av Astri Welhaven Heiberg, 1946; Nationaltheatret, Oslo