Forfatter. Foreldre: Byråsjef Leonard Christian Prytz (1885–1972) og maler Ellen Marie Jensen (1891–1971). Gift 1) 6.10.1962 med tekstilkunstner Lillian Mona Ryen (30.8.1938–), datter av sjømann Erling Ryen (1910–90) og Dagmar Olsen Solvik (1917–2002), ekteskapet oppløst 1974; 2) 17.4.1980 med gullsmedmester Franziska Edith Haan, Tyskland (13.8.1944–), datter av Oberregierungsbaurat Franz Haan (1903–85) og Irmgard Nieke (1909–88). Brorsønn av Frederik Prytz (1878–1945); fillenevø (fetters sønn) av Jakob Prytz (1886–1962); grandnevø (søstersønns sønn) av Ole Tobias Olsen (1830–1924).

I litteraturhistorisk sammenheng inntar Prytz fremfor alt en plass som lyriker og for sine gjendiktninger og omtaler av andre lyrikere. Men han har også skrevet romaner, vært en flittig anmelder, opptrådt i radio, spilt inn plater, hatt mindre roller i flere norske filmer og medvirket på en rekke andre felt i norsk kulturliv.

Faren var byråsjef og moren en habil maler. Selv fattet han tidlig interesse for kunst og litteratur. 16 år gammel drog han til sjøs. Det ble starten på et langt liv med mange reiser og opphold i utlandet, med Frankrike som hovedmål. Under krigen gjorde han tjeneste i en arbeidsleir i Gausdal, tok examen artium 1941 og studerte filologi ved universitetet. 1943 flyktet han til Sverige, der han lot seg innrullere i de norske politistyrkene.

Etter krigen var Prytz velferdsoffiser i Trondheim, der han også var tilknyttet avisen Nidaros som bok- og teateranmelder. 1947–55 var han litteraturkritiker i Aftenposten og 1951–55 hallomann i NRK. Også i 1960- og 1970-årene opptrådte han ofte i radio og fjernsyn som kommentator og oppleser. I denne rollen ble han nærmest for rikskjendis å regne. Han var kjent for sin gode stemme og etterspurt som kåsør og oppleser i skoler, på sykehus og i andre sammenhenger.

Årene 1972–74 var Prytz satt ut av spill på grunn av nervesammenbrudd og opphold på psykiatrisk institusjon. Etter dette skrev han åpenhjertige dikt og romaner om sine egne og andre psykiatriske pasienters problemer og gjorde en stor innsats for deres sak gjennom opplesninger og deltakelse i seminarer. Han tok også initiativ til å stifte foreningen Mental Helse.

Prytz debuterte 1945 med diktsamlingen Da senker jeg mine våpen, både tematisk og formelt en typisk etterkrigssamling. Ved siden av en samling innsiktsfulle essays om samtidige dikterkolleger, Tretten norske lyrikere, og to bind gjendiktninger av Jacques Prévert og Kathleen Raine utgav han to samlinger, Noen vil alltid våke og Klokken i havet, som er preget av tidens lyriske sensymbolisme.

En mer utadvendt dikter møter vi i De privilegerte (1966), der kjærlighetens vilkår i et kommersielt og materialistisk samfunn er hovedtema. Den peker frem mot Dikt for i dag – og kanskje for i morgen tidlig og Bruksdikt for deg og meg, som kom i en samleutgave under tittelen Dikt om kjærlighet på godt og vondt.

Her trekker Prytz på sine erfaringer som psykiatrisk pasient. Det er jevne, ukunstlede dikt som taler fra hjerte til hjerte, og de vakte betydelig oppmerksomhet. En anmelder kalte dem “lavmælte bruksdikt”. De vitner om sårbarhet og nederlagsfølelse, men også om vilje til å overvinne krisene. Dikteren henvender seg ofte til et “du”, og den dialogiske formen vitner om at diktene var tenkt som et håndslag til mennesker som befant seg i en lignende situasjon. I tillegg uttrykker de en visjon om et samfunn med mindre rigide kjønnsroller. Med mild selvironi betegnet Prytz seg selv som “Norges første myke mann” i et intervju han gav i forbindelse med lanseringen.

Tett knyttet til de foregående diktsamlingene er romanen De vindskeive. Her blir det gitt en sammenfattende skildring av den krisen som diktene var punktnedslag i. Det berettes uten omsvøp om et angstredent og paranoid menneskes opphold i normalitetens grenseland. Romanen kan leses, og ble lest, som en inside-beretning fra våre psykiatriske institusjoner. Den viser hvor uklare grensene er mellom sykdom og normalitet og var et viktig bidrag til diskusjonene om hvor holdbart samfunnets normalitetsbegrep er. Romanen fikk mange lesere, og 2000 kom den i en ny utgave med etterord av psykiateren Finn Skårderud. Mindre betydelige er de etterfølgende romanene Mannen som hadde rett og Skjulestedet.

1997 kom et utvalg av Prytz' kjærlighetsdikt, Kjærlighet på godt og vondt. Ifølge en anmelder fremstår han her som en “romantiker med dempet tonefall”.

Gjennom hele livet var Carl Frederik Prytz en aktiv og engasjert foreningsmann og fungerte bl.a. i en kort periode som viseformann i forfatterforeningen. Han mottok flere priser og stipend, bl.a. Lillehammer bys stipend 1964, Oslo bys kunstnerstipend 1968, Sarpsborgprisen 1977 og Statens stipend for eldre fortjente kunstnere 1994.

  • Da senker jeg mine våpen, dikt, 1945
  • Tretten norske lyrikere, essays, 1956
  • Noen vil alltid våke, dikt, 1957
  • Til deg min kjærlighet, gjendiktninger av Jacques Prévert, 1959
  • Klokken i havet og andre dikt, gjendiktninger av Kathleen Raine, 1961
  • De privilegerte, dikt, 1966
  • Dikt for i dag – og kanskje for i morgen tidlig, 1975
  • Bruksdikt for deg og meg, 1977
  • Dikt om kjærlighet på godt og vondt, 1979
  • De vindskeive, roman, 1979 (ny utg. 2001 med etterord av F. Skårderud)
  • Mannen som hadde rett, roman, 1982
  • Bruksdikt 1975–77 (samlingene fra 1975 og 1977 i ett bind), 1982
  • Skjulestedet. Monsieur Pierres papirer, roman, 1984
  • Denne kjærligheten, gjendiktninger av Jacques Prévert, 1991
  • Kjærlighet uten fedreland, gjendiktninger av Erich Fried, 1996
  • Kjærlighet på godt og vondt. Dikt i utvalg, 1997
  • Egen brevveksling med C. F. Prytz
  • opplysninger fra hans enke, Franziska Haan
  • Prytz' personlige arkiv
  • NRKs arkiver
  • diverse avisintervjuer
  • anmeldelser i aviser og tidsskrifter