Embetsmann og politiker. Foreldre: Overhoffrettsassessor, senere stiftsoverrettsjustitiarius Envold de Falsen (1755–1808) og Anna Henrike Petronelle Mathiesen (1762–1825). Gift 1) 24.1.1810 med Anna Bruun Kaasbøll (20.10.1792–13.8.1822), datter av kjøpmann Jens Kaasbøll (1762–1811) og Margrethe (el. Margaretha) Christine Lucie (el. Louise) Thiel (1771–1842); 2) 1823 med Louise Caroline Kaltenborn (29.11.1780–1.6.1866), datter av generalmajor Carl Frederich von Kaltenborn (1723–1800) og Sophia Catharina de Lorentz (1754–1820). Bror av Christian Magnus Falsen (1782–1830); svoger til Carl Fredrik Ferdinand Wilhelm Albrecht von Kaltenborn (1785–1832; se NBL1, bd. 7).

Carl Valentin (de) Falsen spilte en viktig rolle i selvstendighetsbestrebelsene i 1814 og ble en fremtredende embetsmann og politiker i det frie Norge etter 1814.

Falsen tilhørte det øverste sjiktet av den dansk-norske embetsstanden. Faren og farfaren var begge overrettsjustitiarier i Norge, og Falsen var nært knyttet til Norge, selv om han vokste opp i København. Farsslekten var adelig fra 1758, og gjennom sin mor var han nært knyttet til trelastpatrisiatet i Christiania. Falsen fikk sin grunnutdannelse ved Schouboes Institut i København, hvorfra han ble dimittert til universitetet 1803. Han fulgte familietradisjonen og studerte jus, og ble cand.jur. 1806.

Falsen kom tilbake til Norge 1808 som kopist ved den norske regjeringskommisjon i Christiania, en stilling han satt i til han 1813 ble utnevnt til by- og rådstueskriver i Trondheim. 1808–13 fungerte han som konstituert justissekretær i den norske Overkriminalretten, og 1809–13 var han dessuten regimentskvartermester og auditør ved 2. Akershusiske infanteriregiment. Mens han var i Trondheim, ble han 1819 medlem av representantskapet i Norges Bank. Falsen ble 1821 også byfogd i Trondheim, og han ble i byen til 1826, da han ble utnevnt til sorenskriver i Eiker, Modum og Sigdal. 1839 ble han amtmann i Bratsberg amt. Falsen nådde toppen av sin embetskarriere da han 1846 ble utnevnt til stiftamtmann i Kristiansand. Han fikk avskjed i nåde 1852.

Falsen var en dyktig embetsmann, men han fikk sitt viktigste samfunnsvirke som politiker. Han kom inn i politikken da han i slutten av januar 1814 forfattet en adresse som støttet prins Christian Frederiks selvstendighetspolitikk, men som også krevde konstitusjonelt styre. Dette var et standpunkt han hadde kommet frem til på egen hånd, uavhengig av broren, Christian Magnus Falsen. Adressen ble støttet av et flertall av Trondheims fremste menn, men flere av disse krevde senere å bli strøket. Prinsen, som på det tidspunkt ønsket å opprettholde eneveldet, kjente til adressen, og ved avskjedsaudiensen 10. februar var det tydelig at Falsen var falt i unåde. Da krigen med Sverige brøt ut senere samme år, påvirket Falsen stiftamtmannen, greve Trampe, til å omdanne Trondhjems borgerlige Jægerkorps til et feltkorps. Falsen ble korpsets sjef, men det kom ikke i kamp, da freden kom hurtigere enn ventet.

Falsen var stortingsrepresentant for Trondheim 1818, 1821 og 1822, for Buskerud amt 1830, 1833, 1836–37 og 1839, for Bratsberg amt 1842 og 1845 og for Kristiansand 1848. Han var en markant tingmann og satt i lengre tid som formann i justiskomiteen, noe som gjorde at han fikk stor innflytelse på en rekke viktige lovsaker. Han var lagtingspresident 1821, odelstingspresident 1836–37, 1839 og 1842 og stortingspresident 1822, 1830, 1833, 1845 og 1848. Falsen var dommer i riksrettssakene mot Wedel 1821 og mot Fasting 1822, og han var medlem av riksrettens aksjonskomité mot Løvenskiold 1836. I årene 1841–44 var han også medlem av den svært viktige unionskomiteen.

Falsen ble regnet som en av regjeringens støttespillere på Stortinget, noe han protesterte mot ved å understreke sin uavhengighet. Han deltok ivrig i tidens debatter og stemte 1821 mot regjeringen i den såkalte Bodøsaken. Han uttalte seg 1832 mot innføring av absolutt veto, selv om han var rojalist. Hans arbeidsform var preget av omhyggelig gjennomarbeidelse av alle saker, og han var et utmerket eksempel på den pliktoppfyllende embetsmann med sans for ryddig administrasjon. Falsen var frisinnet og en motstander av partidannelser. Han utviklet sine politiske ideer i skriftlig form og nøt stor tillit på grunn av sin ubetingede saklighet, sin ærlighet og sin rettskaffenhet.

Falsens første hustru var kjøpmannsdatter fra Kristiansund, og ekteskapet gav ham innpass i det nordafjelske borgerskap, noe som kom ham til nytte under hans tid i Trondheim. Hans andre hustru brakte ham i forbindelse med de ledende kretser i Christiania. Falsen hadde fire barn – tre sønner og en datter – med sin første hustru.

Carl Falsen ble hedret med ridderkorset av Nordstjärneorden 1822 og han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i stiftelsesåret 1847. Han døde i Kristiansand 1852, få måneder etter at han tok avskjed fra sitt embete.

  • Bibliografi i NFL, bd. 2, 1888, s. 251
  • Bemærkninger ved de paa 6te ordentlige Storthing fremsatte og ved Trykken bekjendtgjorte Constitutions-Forslag, Drammen 1832
  • Sendebrev til mine Medrepræsentanter ved forestaaende niende ordentlige Storthing angaaende Reglementet for Storthingets indvortes Politie, 1839
  • Falsens adresse til prins Christian Frederik i 1814 er gjengitt i J. Aall: Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800 til 1815, 2. utg., 1859, s. 747–748
  • et brev fra Falsen til Andreas Faye fra juni 1849, som beskriver “Stemninger og Tilstande i Throndhjem” under prinsens besøk der 1814, er gjengitt i A. Faye: Norge i 1814, 1863, s. 231–236
  • Biografi i NFL, bd. 2, 1888
  • biografi i Lindstøl, bd. 1, 1914
  • C. Falsen: Slegten Falsen, 1915
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 4, 1929
  • K. Mykland: Fra Søgaden til Strandgaden 1800–1880, bd. 3 i Trondheims historie 997–1997, 1997
  • Maleri (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; p.e.; gjengitt i Eidsvold 1814, 1914, s. 91
  • Maleri av ukjent kunstner, u.å.; Billedsamlingen, UBT