Christian Magnus Falsen var i samtiden sterkt omstridt som embetsmann og politiker. Selvstendighetsmennene i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814 omtalte han som “den herlige Falsen”, og ettertidens selvstendighetsmenn blant historikerne har gitt ham ærestittelen “Grunnlovens far”. Unionsmennene på Eidsvoll, som f.eks. Jacob Aall, har skildret ham med dystre farger: “Ubehageligt var hans Væsen, haard og stødende hans Tale, mørk og barsk hans Mine i Forsamlingen.”
Mens Falsen på Eidsvoll ble beundret av selvstendighetspartiet, har ettertidens historikere – bl.a. Halvdan Koht – satt et stort spørsmålstegn ved hans politikk i årene etter 1814: “Og endda hundrede aar etter hans død sitter det som et sviende spørsmaal i vor historie: Var han en forræder? Eller blev det gjort ham blodig uret? Var det trods alt en indre sammenhæng i de tilsynelatende motsigelser? Eller skiftet han virkelig idealer?”
Christian Magnus Falsen var norsk og ville være norsk. Faren hadde gjort seg til nordmann, og moren var virkelig norsk. Sine barndomsinntrykk fikk Christian Magnus fra Christiania og fra Nordland. Men sine ungdomsår levde han i København, dit han som 9-åring flyttet med faren. Her gikk han først på Borgerdydskolen og fra 1795 på Schouboes Institut, og ble student med utmerkelse 1798. Deretter studerte han jus ved universitetet og ble cand.jur. 1802.
Etter to år som prøveprokurator ved Akershus stiftsoverrett (hvor faren var justitiarius) var Falsen 1804–07 virkelig prokurator samme sted. 1807 fikk han bestalling som høyesterettsadvokat, men etter bare få måneder i København flyttet han tilbake til Norge, hvor han var blitt konstituert som generalauditør ved Overadmiralitetsretten, en nyopprettet prisedomstol. Året etter ble han utnevnt til sorenskriver i Follo, og ble der til han etter de begivenhetsrike månedene våren 1814 fikk embetet som amtmann i Nordre Bergenhus (med bosted i Bergen).
De årene Falsen levde i København, følte han seg mer og mer knyttet til Norge. Hans interesser gikk i retning av historie; det eldste bevarte manuskript fra hans hånd har som emne Atheniensernes Historie og er på nesten 500 sider. Det var atenernes demokratiske forfatning som tiltrakk ham, og gjennom lesning av den danske historiker og filosof Tyge Rothes Nordens Statsforfatning før Lehnstiden lærte han at demokratiet hadde preget også det gamle Norge. Fra sin far hadde han arvet troen på bondefrihet og særlig på den norske bonde. I Norge fortsatte han sine historiske studier. I Bergens Museums manuskriptsamling finnes en hel rekke historiske opptegnelser fra hans hånd, og en stor del av dem skriver seg fra Norge i årene før 1814, således to hefter historisk-geografiske Excerpta fra 1804–05 og et stort Kronologisk Register over Historien fra Aar 2300 før Chr. til ca. 1800 etter Chr.
Under sitt korte opphold i København sommeren og høsten 1807 opplevde Falsen det britiske overfallet på byen, og han gjorde seg bemerket som kaptein ved studentkorpset. Men han skyndte seg snart tilbake til Norge, og da grev Herman Wedel Jarlsberg etter utbruddet av krigen med Sverige våren 1808 organiserte Bærums frivillige Jægerkorps, fikk Falsen kommandoen over korpset og rykket i felten. Men tjenesten varte ikke mer enn fjorten dager, idet han ble utnevnt til sorenskriver i Follo.
Falsen kjøpte gården Vollebekk i Ås og bosatte seg der, og han ble snart opptatt av praktiske og politiske spørsmål knyttet til bøndenes kår. Etter at Selskabet for Norges Vel var stiftet 1809, fikk han 1811 opprettet et distriktsselskap for Follo, og i selskapets topografisk-statistiske samlinger offentliggjorde han 1812 en avhandling om grunnsetningene for en ny gårdsmatrikkel for Norge, en ensartet skatteskyld for all jord i landet – en tanke som ble satt ut i livet av Stortinget 1818. Falsen ville ikke legge tunge skatter på bøndene, men hevdet at handelsstanden, som “suer Landets Marv”, var den som især burde beskattes. I et foredrag i november 1812 om “den sande og falske Handelsstand” rettet han et skarpt angrep på den norske handelsstand for dens egoistiske utnyttelse av nødsårene under krigen. I foredraget uttalte han seg skarpt mot alle monopoler og privilegier.
Helt frem til Kielfreden synes Falsen å ha vært den lojale embetsmann som helhjertet gikk inn for å støtte det gamle regime. Våren 1813, da så mange nordmenn under trykket av den store nød gav uttrykk for bitterhet mot konge og regjering, og på en tid da gruppen rundt grev Wedel trådte i underhandling med svenske agenter om en svensk-norsk union, virket Falsen som kontraspion. Og målet for hans etterretningsvirksomhet var nettopp Wedel-kretsens planer. Ennå ligger hans egenhendige spionrapporter i Friedrich av Hessens arkiv og forteller ikke bare om de planer Wedel hadde våren 1813 om et brudd med Danmark og forening med Sverige, men de vitner også om Falsens egen store lojalitet mot regimet.
Falsen var ikke bare den pålitelige embetsmann som kunne brukes til så vanskelige oppgaver som spionasje på andre nordmenn, han gav selv det eneveldige regimet sin varme tilslutning, bl.a. i brev til Christian Frederik 13. desember 1813: “... saa snart det gjelder Kongen og Landet, ere rede til at opoffre Alt, var det end vort Liv ...” Både i ord og handling var Falsen fast knyttet til det eneveldige regime helt frem til atskillelsen fra Danmark.
Reiser man spørsmålet om hva Falsen må ha betydd for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, kommer man neppe frem til et svar som berettiger til ærestittelen “Grunnlovens far”. Falsen var ikke med på stormannsmøtet på Eidsvoll 16. februar, og det var på dette møtet den store avgjørelsen ble tatt. Det var da Christian Frederik gav opp sine planer om å la seg utrope til konge i kraft av Kongeloven og etablere et nytt arveenevoldsregime. Det var også da det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle utforme en konstitusjon; Falsen var med på å å utforme denne konstitusjonen innenfor en ramme som alt var gitt.
Falsens berømmelse som “Grunnlovens far” hviler for en vesentlig del på det Adler-Falsenske grunnlovsutkast. Det kan ikke nektes at utkastet fikk større betydning enn noe annet utkast for utformingen av Eidsvollsgrunnloven. Men det bør tross det ikke tillegges for stor vekt. Det Adler-Falsenske grunnlovsutkast er ikke noe selvstendig eller originalt arbeid. Det er en kompilasjon, hvor de viktigste elementer er hentet fra andre konstitusjoner i revolusjons- og napoleonstiden. Det er – som historikeren J. S. Worm-Müller har påpekt – et skrivebordsprodukt, laget på kort tid, ikke et verk som er modnet gjennom års ettertanke. Det kan også med god grunn reises spørsmål om Falsen virkelig er hovedmannen bak utkastet. Ludvig Kristensen Daa var riktignok overbevist om at Falsen var den egentlige skaper av grunnlovsutkastet og reiser endog spørsmål om hva der “vel kan have bevæget K. Magnus Falsen til at erkjende som deltager i sit literære Arbejde en Mand der neppe syntes at kunne have ydet ham nogen væsentlig eller nogen uundværlig Bistand”. Johan Gunder Adler har imidlertid selv uttalt som gammel at “Sandheden er, at jeg foruden Indledningen tillige har skrevet den første, politiske og vigtigste Deel, medens Falsen skrev den sidste og juridiske Deel”. Adlers uttalelse kan vanskelig tolkes annerledes enn at han har skrevet innledningen, første kapittel – som inneholder alminnelige grunnsetninger for statsforfatningen, annet kapittel – om valgforsamlingene – og tredje kapittel – om regjeringsformen, mens Falsen har skrevet resten. Dette vil igjen si at Adler har skrevet den viktigste delen, den delen som omhandler den egentlige forfatningen. Også andre kilder tyder på at Adlers utsagn er riktig, og i dag vil de fleste oppfatte Adler som forfatter av den viktigste delen av grunnlovsutkastet.
Det er imidlertid først og fremst Falsens virke i Riksforsamlingen på Eidsvoll, dit han kom som en av tre representanter for Akershus amt, som har dannet grunnlag for betegnelsen “Grunnlovens far”. Hans stilling som selvstendighetspartiets fører og drivende kraft er ubestridt. Den plassen vil ingen kunne ta fra ham. På mange måter har han også fått betydning for utformingen av grunnloven, både på grunn av grunnlovsutkastet og hans stilling som konstitusjonskomiteens formann og som forsamlingens president i de viktige dagene i mai da komiteens innstilling skulle ferdigbehandles. Men han har neppe bidratt til å gi Grunnloven så mange trekk at han kan betegnes som dens far.
To sentrale trekk kjennetegner Eidsvollsgrunnloven i den lange rekke konstitusjoner som ble formet i revolusjons- og napoleonstiden: den sterke kongemakt og den antiaristokratiske tendens. Uttrykk for ønsket om å skape en sterk kongemakt finner en i bestemmelsene om ordningen av statsrådet, kongens myndighet over utenrikspolitikk, hærvæsen, rett til å erklære krig og slutte fred osv. Grunnlovens antiaristokratiske karakter avspeiler seg i stemmerettsreglene, i tokammerordningen, som i virkeligheten var et kamuflert ettkammersystem osv. Skal en få et bilde av Falsens betydning for utformingen av Eidsvollsgrunnloven, må en først og fremst studere hans stilling på disse punktene.
Av naturen var Falsen aristokrat, og han ønsket å gi Norges konstitusjon en aristokratisk karakter. I det Adler-Falsenske grunnlovsutkast var det således foreslått et tokammersystem med meget innskrenket stemmerett og valgrett til et førstekammer. Grunnlovens stemmerettsregler, som gav stemmerett til relativt mange, og bestemmelsene om tokammersystemet, som i virkeligheten bare var et modifisert ettkammersystem, ble til mot Falsens bestemte ønsker. Annerledes var det imidlertid med det andre hovedtrekket som preget Eidsvollsgrunnloven, den sterke kongemakt. Helt frem til Kielfreden hadde Falsen vært nær knyttet til regimet, og Frederik 6s oppgivelse av Norge dannet ikke her noe brudd. På Eidsvoll stod Falsen så nær Christian Frederik at mange betraktet ham som prinsens talsmann og agent. Tilknytningen til Christian Frederik kom også til å prege hans arbeid med grunnlovsutkastet og hans politikk på Eidsvoll. Christian Frederik fikk således det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet til gjennomsyn og gjorde sine merknader; på grunnlag av disse merknadene gjorde Falsen sine endringer i utkastet før det gikk i trykken. Bl.a. strøk han viktige paragrafer som angikk ordningen av statsrådet etter forslag fra prinsen.
Noe lignende gjentok seg på Eidsvoll. Christian Frederik ble holdt underrettet om arbeidet med Grunnloven, og brev fra Georg Sverdrup som er blitt kjent i nyere tid, viser at prinsen i visse tilfeller nærmest stilte ultimatum. Dersom ikke grunnloven ble slik han ønsket, ville han ikke ta imot valget som konge. I Riksforsamlingen søkte Falsen konsekvent å styrke Christian Frederiks stilling på kort sikt, ved de viktige forslagene om oppløsningen av Riksforsamlingen så snart konstitusjonen var ferdig, ved å hindre at det ble opprettet en utenrikskomité som kunne føre kontroll med utenrikspolitikken, og ved opprettelse av en finanskomité. På samme linje står hans forslag 16. april om konstitusjonskomiteens første punkt. Det skulle ikke hete at Norge var “et indskrænket arveligt Monarchie”, men “et frit, uafhængigt og udeleligt Rige” og “Regenten skal føre Titel af Konge”.
Etter at Christian Frederik var valgt til Norges konge og Riksforsamlingen oppløst, sendte Falsen i juni ut et stridsskrift for selvstendighetspolitikken. Under henvisning til Sveriges maktkrav fremholdt han at en forening mellem de to riker bare kunne bli hellbringende om Christian Frederik ble valgt til Sveriges konge. For øvrig stod Falsen, som bodde et stykke fra hovedstaden, utenfor de politiske forhandlinger i sommermånedene 1814. Han ble tilkalt blant kongens rådgivere 13. august til rådslagning om Mossekonvensjonen, og han var her med på å råde til fortsatt kamp for selvstendigheten. Han opplevde det som et stort nederlag at konvensjonen med Sverige ble vedtatt, og bare fjorten dager etter at avtalen var et faktum, lot han seg utnevne til amtmann i Nordre Bergenhus amt.
10. januar 1815 hadde Falsen ferdig et politisk programskrift med tittelen Norges Odelsret. Han erklærte her odelsretten for “den norske Friheds sande Palladium” og hevdet at den “ifølge sin Natur” måtte “være Adels- og Pengearistokraterne imod”. Han satte seg som mål å gjenreise odelsretten slik den hadde vært før forordningen av 5. april 1811. Han ville arbeide for et samfunn av selvstendige småbønder, og han krevde tryggere kår for leilendingene. Han hevdet også at det stred “mod Principet” at embetsmenn hadde fått stemmerett, men han anså det for nødvendig for å ha en opplyst klasse blant de styrende. Derimot fant han det var “under enhver Omstændighed urigtigt” at borgere uten gård og grunn hadde stemmerett.
Åtte dager etter at Falsen gav ut skriftet om odelsretten, ledet han valgforsamlingen for Nordre Bergenhus amt, og valget viste at fremdeles var hans posisjon urokket innen bondestanden; han fikk 54 av 57 stemmer, og sammen med ham ble det valgt tre bønder. Han forberedte sin stortingsgjerning ytterligere ved å utarbeide et forslag til en ny odelslov, et forslag som ville styrke odelsretten. Lovforslaget inneholdt et forsøk på å hindre oppsamlingen av store jordegods og på å frigi sagbruksdriften. Han frarådet bestemt salg av det benefiserte gods, som ville føre til at godset falt i hendene på “Capitalister”. Et lite skrift han gav ut våren 1815 om Einar Tambarskjelve, var også i realiteten et innlegg for hans politikk, idet han skildret Einar som en stridsmann for konstitusjonelt styre, for bøndenes rett og for rikets selvstendighet.
Falsen kom likevel ikke til å spille den rolle på Stortinget 1815–16 som han hadde håpet. Her sporer man også en begynnende svingning bort fra bondepolitikken, idet han foreslo at hvert amt skulle velge minst en embetsmann og minst en jordbruker. Hans posisjon var tydelig svekket. Det får man klart vitnesbyrd om i stortingsvalget høsten 1817. Som ved det foregående valg ble han valgt som representant for Nordre Bergenhus, men bare med stemmene til 27 av 63 valgmenn. Og da han møtte på Stortinget 1818, ble hans valgfullmakt forkastet med 37 mot 32 stemmer.
Det kan ikke herske tvil om at underkjennelsen av hans valg forbitret ham, og det bidrog uten tvil til den holdningsendring man nå kan spore i hans politikk. Bondeoppløpene 1818 hadde undergravd hans tro på bøndenes politiske evne, og forfatningskampen på Stortinget 1821 økte hans skepsis. Et viktig spørsmål på det første ordentlige storting gjaldt fordelingen av sakene mellom det samlede Storting og dets to kamre – Odelstinget og Lagtinget. Tross motstand fra bl.a. Christie seiret Falsen, idet både skattefordelingsloven og vernepliktsloven ble avgjort med simpelt flertall.
Falsen hadde i Riksforsamlingen vært med på å drive gjennom kravet om alminnelig verneplikt, og han hadde senere blitt medlem av en komité som skulle foreslå nærmere bestemmelser om ordningen av verneplikten. Komiteen var samlet i Christiania våren 1815, og her var Falsen med på et forslag som stod i klar kontrast til hans standpunkt på Eidsvoll, nemlig at man skulle opprettholde den gamle ordningen med at utskrivningen skulle avgrenses til bare å omfatte bondegutter. Hans begrunnelse var at det ikke lenger var nødvendig å reise hele folket til kamp for selvstendigheten, og i den nye situasjonen viste det seg at Falsens tilknytning til overklassen var sterkere enn hans demokratiske prinsipper.
Bortsett fra i vernepliktsspørsmålet lar det seg ikke påvise noen egentlig politisk kursendring hos Falsen de første årene han satt som representant på Stortinget. Da Nicolai Wergelands skrift om “Danmarks Forbrydelser mod Norge” kom ut 1816, skrev Falsen et svar som kom ut våren 1817. Det viser at han nå – som i 1814 – mente at den nasjonale selvstendighetskamp måtte føres mot Sverige, ikke mot Danmark. På nyåret 1817 begynte han, sammen med Jonas Rein og Herman Foss, å gi ut et politisk ukeblad, Den Norske Tilskuer, uten at det ble noen egentlig forlagssuksess. 1817 utarbeidet han dessuten en populær grunnlovsfortolkning, Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar. Med styrke hevdet han her at foreningen med Sverige var innskrenket til felles konge og felles forsvar, og han uttalte seg bestemt mot kongens adgang til å belønne fortjenester i Norge med svenske ordener.
Fra 1819 av la Falsen ned et stort arbeid på historiske undersøkelser og syslet særlig med en fremstilling av den gamle norske historie. Høsten 1821 gav han ut en innledning, en historisk norgesgeografi med en skildring av det gamle norske samfunn, og 1823–24 utkom hans Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter i fire bind.
Ved stortingsvalget 1820 ble Falsen valgt til representant for Bergen by med høyeste stemmetall, etter at Christie hadde frasagt seg gjenvalg. Det var et utslag av Falsens nye stemning at han under tingsamlingen allerede i februar, som formann i reglementskomiteen, satte frem forslag om å gi statsrådene adgang til Stortingets forhandlinger, og senere – da forslaget ble forkastet mot bare seks stemmer – et grunnlovsforslag om det samme. Dette forslaget ble i juni fulgt av en rekke andre grunnlovsforslag når det gjaldt representasjonsordningen. Disse forslagene gikk på den ene side ut på å gjennomføre det som endelig ble vedtatt 1859 – å fastsette i selve Grunnloven representanttallet for hver valgkrets, og på den annen side å skille Lagtinget ut som en særskilt valgt forsamling, utpekt i dobbelte indirekte valg for hele ni år. Lagtinget skulle med det bli et virkelig overhus, og det skulle få et absolutt klassepreg med forskriften på at “ingen Bonde maa vælges til at møde paa Lagthinget”. Men også Odelstinget ville han omdanne i samme retning; hvert amt skulle nok være pliktig til å velge en bonde, men heller ikke mer enn en.
På Stortinget 1821 fremsatte Falsen også to andre kontroversielle forslag, som klart markerte hans nye syn. Det første forslaget gjaldt spørsmålet om avskaffelse av adelen. Falsen fremsatte nå en gjentakelse av de to lovforslagene av 1816 og 1818 som kongen hadde nektet å sanksjonere. Men da saken kom opp i Stortinget, sluttet Falsen seg til dem som ville ha saken utsatt til neste storting, under henvisning til de farer fra utlandet som Karl Johan nå skremte med. Falsen led her nederlag, og loven ble drevet gjennom.
Den andre saken gjaldt gjeldsoppgjøret med Danmark. Kieltraktaten hadde fastslått at Norge måtte bære sin del av den dansk-norske statsgjelden, og etter flere års forhandlinger hadde Karl Johan 1819 inngått en avtale om betaling av 3 millioner riksdaler. I sin grunnlovsfortolkning fra 1817 hadde Falsen hevdet at Norge ikke skyldte Danmark noe, og at Kieltraktatens bestemmelse om deling av gjelden ikke var forpliktende for Norge; konvensjonen av 1819 var avsluttet uten Stortingets samtykke. Falsen ble formann i den komiteen som behandlet konvensjonen, og foreslo i sin innstilling at Norge bare skulle betale den delen av gjelden som alt var forfalt og kreve at Sverige skulle betale resten.
Også denne saken møtte bestemt motstand i Stortinget, som sendte den tilbake til komiteen. Falsen skrev nå en ny innstilling, som nesten på hvert eneste punkt tok et annet standpunkt enn den forrige innstillingen. Han tilstod åpent at han hadde skiftet mening fra sitt tidligere standpunkt, og argumenterte med at det var om å gjøre ikke å provosere svenskene. Senere gikk han faktisk så langt at han i forbindelse med stortingssamlingen 1824 skrev en anynom pamflett hvor han gikk inn for å gi kongen absolutt veto. Hvis Karl Johan ikke fikk et slikt veto, kunne han etter Falsens mening komme til å sette voldsmakt mot Stortingets beslutninger.
For første gang kom Falsen nå i direkte forbindelse med Karl Johan. Mens kongen var i Christiania i august 1821, tilbød han Falsen det nye embetet som generalprokurør som han planla å opprette. Falsen hadde allerede i sitt grunnlovsutkast fra 1814 uttrykkelig forutsatt at et slikt embete skulle opprettes, med den oppgave å føre tilsyn med statens tjenestemenn. I første omgang tilrådet Falsen at saken foreløpig ble utsatt. Men tre måneder senere underrettet han stattholderen om at han var villig til å motta embetet, og et halvt år senere ble han utnevnt til generalprokurør av kongen, uten innstilling fra regjeringen i Christiania.
I de tre årene han var generalprokurør, utfoldet Falsen en omfattende kontrollvirksomhet. Han påtalte forsømmelser og misbruk av makt, og tok imot klager fra forurettede. Han uttalte seg også om lovforslag fra regjeringen. Et sentralt trekk ved hans virke kommer til uttrykk i hans tiltak til reformer i fengsels- og straffevesenet. Men arbeidet som generalprokurør brakte ham liten takk. Embetsmennene likte ikke generalprokurørens strenge kontroll. Amtmenn og sorenskrivere saboterte så langt det var mulig hans forslag, og det kom enkelte ganger til voldsomme sammenstøt. Embetsmennene så på ham som en kongelig storinkvisitor, en politisk agent og angiver for Karl Johan.
I virkeligheten brukte ikke Falsen sitt nye embete i partipolitikkens tjeneste. Men den måten han hadde fått embetet på, førte til at han ble møtt med mistillit, og nå ikke bare fra en demokratisk opposisjon, men også fra hele embetsstanden. 1824 vedtok Stortinget mot én stemme en søknad til kongen om å inndra generalprokurørembetet når dette ble ledig, eller gjerne før, og overfor dette forslaget trakk Falsen seg tilbake.
I begynnelsen av 1825 overtok han stiftamtmannsembetet i Bergen etter Christie, og som Christie klaget han over den store arbeidsmengden. Det er også hevet over tvil at alle angrep han var blitt utsatt for, hadde satt sitt preg på hans nervøse sinn. I mai 1828 flyttet Falsen tilbake til Christiania, da han tiltrådte embetet som justitiarius i Høyesterett. Han hadde meldt seg til dette embetet fordi Stortinget i 1827 hadde nektet ham den kontorgodtgjørelse som kongen hadde bevilget ham, og han ble utnevnt mot regjeringens innstilling. Men arbeidet som justitiarius ble ikke langvarig, idet han alt i juni måned fikk et slagtilfelle i retten, og senere møtte han ikke der. I november samme år ble han oppnevnt som medlem av den nye kriminallovkommisjonen, og han arbeidet flittig med de spørsmål som han ble forelagt. Men sommeren 1829 ble han så syk at han måtte tenke på å ta avskjed. Men før han fikk sendt sin avskjedsansøkning, døde han, bare 47 år gammel.