Arbeiderpioner. Foreldrenes navn er ikke funnet i brukte kilder. Ugift.

Bernhard Hansen var en av thranitterbevegelsens fremste ledere og Marcus Thranes nære medarbeider. Han er beskrevet som en veltalende agitator og en dyktig debattant, og han var trolig den som klarest talte ut fra Thranes egne tanker og ideer.

Hansen vokste opp i Drammen, der hans far var skomaker. Straks etter konfirmasjonen ble han sendt til Christiania for å gå i murerlære. Her fikk han losji hos en onkel med en etter datidens forhold rikholdig boksamling. Gjennom flittig lesing skaffet han seg kunnskaper langt ut over det som var vanlig i hans miljø.

På sine gamle dager fortalte Hansen at han som tjueåring 1838 ledet en murerstreik i hovedstaden. Det finnes imidlertid ingen samtidige opplysninger om denne konflikten, og i ettertid har det vært reist tvil både om tidspunktet og om Hansens rolle i streiken.

Det var på et av Thranes arbeidermøter i Christiania våren 1849 at Hansen først kom i kontakt med thranitterbevegelsen. Han var da bosatt i Pipervika, og etter oppfordring fra Thrane stiftet han i juni samme år Pipervigens Arbeiderforening. Den drev han så godt at til og med virksomheten i hovedforeningen, Christiania Arbeiderforening, fikk et oppsving som følge av hans arbeid.

Som leder av fellesstyret for arbeiderforeningene i hovedstaden fikk Hansen en selvskreven plass i det sentralstyret på 14 mann som Thrane lot velge 1. april 1850. Han møtte også som Christiania-arbeidernenes representant på det første landsarbeidermøtet på Bygdøy 1.–10. august 1850, der han var formann i komiteen som drøftet arbeiderforeningenes politiske taktikk.

Under thranitterbevegelsens store vekstperiode på bygdene våren 1850 ble Hansen sendt til Hedmark som den første lønnede agitator for bevegelsen. Selv har han fortalt at han gikk til fots til Hamar og holdt 30 foredrag underveis. På strekningen fra Eidsvoll til Lillehammer stiftet han 13 foreninger, og flere kom til i kjølvannet av hans agitasjonsreise.

I tiden etter landsmøtet 1850 var optimismen blant medlemmene stor. Spenningen knyttet seg i første rekke til den petisjonen som hadde blitt overrakt til kongen i mai samme år. Hansen var en av dem som ønsket å dempe forventningene. I et foredrag i Halden i oktober forsøkte han å gjøre arbeiderne fortrolige med at det nok kom til å ta tid før de kunne håpe på å oppnå vesentlige forbedringer. Begivenhetene som fulgte, skulle gi Hansen rett i hans vurdering av situasjonen.

Perioden omkring det andre arbeiderlandsmøtet, det såkalte “lilletinget” i Christiania 10.–17. juni 1851, var en tid med indre brytninger i bevegelsen. Selv Hansen, som inntil da hadde vært Thranes trofaste støttespiller, ser i en periode ut til å ha vaklet i sin lojalitet til Thrane.

Hendelsene på lilletinget gav myndighetene et bedre grunnlag for å gå til aksjon. Sammen med lederne Thrane, Abildsgaard og tre andre ble Hansen arrestert 7. juli 1851. Han ble snart etter satt på frifot igjen og overtok da for en kort periode redaksjonen av Arbeider-Foreningernes Blad (nr. 38–41, 1851). Men i slutten av september ble han arrestert på nytt. Etter fire år i varetekt falt endelig høyesterettsdommen 22. juni 1855. Hansen ble dømt til tre års straffarbeid, som siden ble endret til to år på Botsfengselet.

Fengselsoppholdet varte sammenlagt i over seks år. Etter å ha sonet sin straff tok Hansen igjen opp murerhåndverket, og i årene som fulgte, reiste han rundt i landet og tok arbeid der han kunne få det. I mange år bodde han gjemt og glemt som fattiglem på gården Førre ved Haugesund. Der ble han funnet 1897 av representanter for arbeiderbevegelsen i Rogaland. Partiforeninger og fagforeninger over hele landet samlet inn penger for å hjelpe ham, og fra oktober 1900 ble han tildelt en månedlig pensjon fra Arbeiderpartiet.

Murersvennen Bernhard Hansen var en av de tidligste representantene for det som senere skulle bli et ideal for den nye arbeiderbevegelsen: en skolert og selvbevisst arbeiderklasse. Med sikkerhet og autoritet ledet han en deputasjon til kongen for å tale Thranes sak og diskuterte som en likemann med presten Honoratus Halling på Enerhaugen. Den siste hendelsen fant sted første pinsedag 1850 og har gått over i historien som den første offentlige debatt mellom en embetsmann og en arbeider noen gang i Norge.

  • “1ste Mai”, Stavanger 19.5.1900 og 1.7.1903
  • Social-Demokraten,29.6.1903
  • O. A. Øverland: Thraniterbevægelsen,1903
  • O. Kringen: De første social-demokrater i Norge,1910
  • J. Friis: Norsk Murerforbund gjennem 25 år,1925
  • O. Bjørklund: Marcus Thrane,1951
  • E. Bull: Arbeiderklassen blir til. 1850–1900,bd. 1 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge,1985
  • Fotografi ca. 1900; gjengitt bl.a. i O. Kringen 1910 (se ovenfor, avsnittet Kilder)